Hele New Orleans’ Onkel!

Lenge før du ser at den ulastelig kledde mannen med solbrillene kommer gående opp Decatur Street i Det franske kvartalet i New Orleans, så vet du at han er på vei.
Moldejazz

New Orleans: Det er ingen streetparade som varsler at han kommer, men du ser det på folk, på smilene til både fastboende og turister. Tilropene blir høyere når han nærmer seg. En bil stopper, en kvinne vinker fra den andre siden av gaten, en musiker smiler bak et piano. Alle hilser på samme måte: - Hei Uncle Lionel!

Han er hele New Orleans sin onkel, Uncle Lionel. En høyt elsket person og for mange bildet på den typiske New Orelans musikeren med stil. Alltid pertentlig påkledd. Men også med sin helt spesielle stil. Ringer på flere fingre og litt bling rundt halsen, armbåndsuret sitter nede under håndleddet tvers over venstre hånd.

- Da har jeg alltid litt tid for hånden, sier Uncle Lionel med et lurt smil bak solbrillene. For solbriller har han alltid, enten det er midt på dagen eller inne på klubb på sen kveldstid. Egentlig heter han Lionel Paul Batiste, navnet han fikk da han ble født i New Orleans for 78 år siden. Men for de fleste er han bare «Uncle Lionel».

Det er tidlig ettermiddag i New Orleans. Lionel Batiste er på sin daglige spasertur gjennom Det franske kvartalet i New Orleans. Det å gå side om side med Uncle Lionel er som å være med på en privat byvandring gjennom New Orleans historie. Vi går forbi barer og klubber. Vi passerer en av de gamle grønnsakbodene i French Market som nå har blitt til et galleri hvor de selger smykker. Vi rusler videre slik Uncle Lionel gjør det hver dag, gatelangs under de kjente smijernsbalkongene, hilser på folk, stikker innom en bar for å si hei. Stopper opp og forteller.

- Her brukte det å være et bakeri, sier Uncle Lionel med sin karakteristiske lave, nesten hviskende stemme. Han peker på det som nå er en bar hvor lukten av øl og lyden av vuvuzelanene fra fotball-VM på storskjerm trenger seg ut i den fuktige ettermiddagslufta i New Orelans.

Et par hundre meter opp i gata stopper vi på Lafitte’s Blacksmith Bar på hjørnet av Bourbon Street og St. Philip. – Her jobbet min far som smed. Han skodde hester i mange år helt til han fikk seg et kraftig spark av et esel og måtte slutte, forteller Lionel Batiste.



Sønn av Treme



Lionel Paul Batiste Sr. ble født i Treme, nabolaget som ligger rett ved siden av Det franske kvartalet i New Orleans.

Barndomshjemmet ble jevnet med jorden da New Orleans lagde park til ære Louis Armstrong , en annen av New Orleans bysbarn. I Treme vokste Lionel Batiste opp i et hjem og et nabolag fylt med musikk, snakket engelsk og fransk med kreolsk sleng, og løp ned i Det franske kvartalet for å høre på musikk. Det var i Treme han begynte sin musikalske karriere.

- Den første tromma jeg spilte på var den gamle badestampen vår. Jeg var 12 år gammel. Da stampen sprang lekk fikk jeg den og brukte den som tromme, sier Lionel.

Lionel kommer fra en musikalsk familie. Han har spilt mange instrumenter siden de første rytmene ble slått inn i badestampen, men han viste tidlig at han skulle spille tromme. Det å spille trompet var uaktuelt fordi han syntes at de som spilte trompet fikk rare lepper. De som spilte klarinett og saksofon fikk rare tenner. Men det at det akkurat ble stortromme var en tilfeldighet.

- Jeg spilte egenlig skarptromme. Men en av de som spilte stortromme i bandet ble syk, og jeg ble spurt om å ta over. Etter dette har stortromma vært mitt instrument, sier Lionel.



Bygde sin egen stortromme



Når du møter den litt spedbygde Uncle Lionel på gaten i New Orleans s er kanskje ikke stortromme det instrumentet du tenker på først og fremst.

- Det var vanskelig for meg å gå i paradene og spille på en stortromme med full størrelse. Derfor har jeg bygd min egen tromme. Den er bare halvparten så vid som en vanlig tromme, og på den måten passer den bedre til meg. Den har en litt høyere klang og den er nokså unik, sier Lionel Batiste.

I New Orleans har Uncle Lionell spilt med de fleste brassbandene. For 20 år siden startet onkelen med den tynne stortromma Treme Brass Band sammen Benny Jones Sr, mannen som i sin tid spilte i Olympia Brass Band og dannet Dirty Dozen Brass Band. Lionel Batiste har også lært opp yngre musikere og trompetisten Kermit Ruffins har gitt Uncle Lionel mye av æren for sin egen stil og musikk.

I år prydet Uncle Lionel og stortromma hans flere tusen plakater som ble gitt ut i forbindelse med den store jazzfestivalen i New Orleans. – Turister stopper meg på gata og spør om de kan ta bilde. Det synes jeg bare er hyggelig, sier Lionel Batiste.



Tromme tyv



Under Mardi Gras i år var det stor oppstandelse i New Orleans da noen så sitt snitt til å rappe Uncle Lionels tromme etter en av spillejobbene.

- En av musikerne i bandet så at en kar hentet tromma. Men han trodde at mannen skulle hente den for meg. Og så var den borte. Det er ikke en god følelse når instrumentet ditt blir borte. Men stortromma ble etterlyst på radio og folk lette etter den. Et par dager senere fikk jeg en telefon fra en venn som fortalte at «tromma er hjemme». Det var en stor lettelse, sier Uncle Lionel.



Livredder



Stortromma til Uncle Lionel har gitt musikeren inntekter og og et livsgrunnlag opp gjennom årene. Men da orkanen Katrina traff New Orleans reddet også stortromma liv. Som mange eldre i New Orleans valge Lionel Batiste å bli igjen da evakueringen av New Orleans begynte. Opp gjennom årene hadde de blåst seg gjennom mange orkaner. Det de ikke regnet med denne gangen var at dikene ville gi etter og at vannet kom til å fosse inn i New Orleans.

- Da vannet begynte å stige forstod jeg fort at det bare var å evakuere. Jeg fikk samlet sammen et par av mine eiendeler, noe børst, og satte alt sammen oppå tromma. Så brukte jeg tromma til å padle over til en av broene på motorvegen som går gjennom New Orleans. Der kom jeg meg i sikkerhet og vi ble plukket opp av redningsmannskaper, forteller Uncle Lionel.



Savnet



I ukene etter Katrina ble Uncle Lionel evakuert til flere forskjellige steder i USA og i kaoset etter Katrina var det en periode vanskelig å finne ut hvor han var. Mange fryktet at han hadde omkommet. Men gleden var stor da Uncle Lionel ble etterlyst gjennom Røde Kors og de fikk kontakt med han i Arkansas. Etter flere uker kunne han vende tilbake til sin fødeby, New Orleans.

- Jeg kom tilbake til en annen by enn den jeg reiste fra. Mye var forandret. Det vanskeligste var å forholde seg til var at så mange av folkene du var vant til å treffe ikke lenger var i byen. Noen hadde omkommet, andre kom ikke tilbake, forteller Lionel Batiste. Nå er Katrina historie. New Orleans er på fote igjen. Turistene har begynt å komme tilbake til byen. Fastboende har bokstavelig talt funnet rytmen igjen.



Moldevenn



I New Orleans er Uncle Lionel mest kjent som musiker men i Molde har han vært gallionsfigur for streetparden under Moldejazz i mer enn 10 år. Og hundrevis av unge musikere i Jazzlogen har fulgt etter onkelen fra New Orleans når han har danset seg gjennom myldret i Storgata.

- Det har vært en fantastisk opplevelse å være i Molde. Mottakelsen har vært fantastisk. Folk er så hyggelig, sier Uncle Lionel.



Konsert i Treme



På Candlelight Lounge i Treme er det sydende aktivitet. Et stort veggmaleri på ytterveggen viser kompisene Benny Jones og Uncle Lionel. Det er onsdag kveld og Treme Brass Band har sin ukentlige spillejobb på klubben. Etter å ha betalt fem dollar i døra får du et stempel på hånda med et smilemerke, som om å varsle om hva som kommer til å skje. Inngangspengene går til bandet. Lokalet er enkelt. I et hjørne sitter bandet klart, med Uncle Lionel stoisk bak stortromma under et neonskilt som reklamerer for billig øl. Det er stoler og bord langs den ene veggen, en bar på den andre, og bak i lokalet får gjestene gratis middag på papptallerkener. Denne kvelden er den tradisjonsrike retten med ris og bønner byttet ut med spagetti og kjøttboller.

Publikum er en blanding av fastboende og turister som om de var en gumbo fra Louisiana. Det som Candelight Lounge mangler av stil blir fort oppveid av følelsen av å være med på noe genuint, gleden av møte det ekte New Orleans.

Og opplevelsen blir ikke mindre når bandet trør til. Treme Brass Band spiller mer tradisjonelt enn de mer funka brassbandene som Dirty Dozen eller Rebirth. Men Treme Brass Band er like kjent for å være et band som går i timelange parader, enten det er for å feire noen i en «second line» eller det er å hedre noen i en ekte jazz begravelse. I kveld sitter bandet i to rader på scenen. Men det stopper ikke folk fra å bli revet med av musikken og danse mellom stolradene.

Bak rekken av saksofoner, tromboner og trompeter, og midt mellom to store sousaphoner som nesten skraper i taket på den lille scenen, står Uncle Lionel og sender pulsen ut i hele lokalet fra riffene på stortromma. - Jeg liker stortromma. Du kontrollerer mye av musikken i bandet. Det er du som setter rytmen. Du bestemmer om du vil kjøre opp tempo eller ta det ned, sier Lionel Batiste.



Energi



Folkene på nabobordet er allerede ute på gulvet og svinger seg, servitøren som nettopp satte fra seg to kalde øl, er ute og danser med en annen gjest. Ei bøtte med tipspenger til bandet valser gjennom lokalet. I tur og orden kommer kjente tradjazz låter fra bandet. Uncle Lionel spinner rytmene ut i lokalet og danser bak stortromma. Et øyeblikk senere gir han fra seg kølla til en yngre musiker. Nå er det Uncle Lionel som danser mellom publikum, korrekt antrukket i Treme’s uniform med hvit skjorte og mørke bukser, de alltid tilstedeværende solbrillene og bowlerhatt.

Mannen, musikken og jobbene. Uncle Lionel forteller at det å drive med musikk en gave, en velsignelse som har fulgt han hele livet. Men det å være musiker i New Orleans er på mange måter like mye et kall, som et yrke, om man skal se på inntektene alene.

For å få endene til å møtes og forsørge familien, har han hatt flere jobber enn det nesten er mulig å ramse opp. Han har pusset sko, drevet med vareleveranser og jobbet i begravelsesbyrå hvor han lærte å sy dresser uten rygg for at de avdøde skulle være pen i tøyet under vaker med åpen kiste. Men om jobbene har skiftet, så har Uncle Lionels forhold til musikken vært trofast.

- Jeg har ikke blitt rik, jeg har ikke mye, men jeg har musikken, hukommelsen er god og beina holder. Da kan du ikke klage, sier Uncle Lionel og gjør seg klar til enda et nytt sett med Treme Brass Band.