Maria Schneider (57) har vært en annerledes og svært spennende «husartist» under årets Moldefestival. Annerledes fordi hun ikke er utøvende musiker sjøl, men «kun» komponist, arrangør og orkesterleder. Det har aldri skjedd før i rekka av såkalte «husartister» og dermed blei måten hun blei presentert på forskjellig fra tidligere års artister som vi har møtt i en rekke konstellasjoner som utøvende musikanter.
Ensemble Denada
På åpningsdagen møtte vi Schneider i ei fantastisk jazzdrakt sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Der viste hun seg fram som komponist, arrangør og orkesterleder i arva etter sin mentor Gil Evans. Seinere i uka har vi støtt på henne som fuglekikker, i en interessant åpen samtale med publikum tilstede og som gjestedirigent for et lydhørt ungdomsstorband.
Den klassiske Schneider
Festivalen blei bortimot avslutta natt til søndag i det vi fikk møte Schneider i sin klassiske drakt der hun sammen med de fantastiske TrondheimSolistene, blåsere fra Ensemble Denada og Luftforsvarets musikkorps, pianist Olga Konkova og bassist Per Mathisen og ikke minst sangsolist Eir Inderhaug, framførte de to verkene «Carlos Drummond de Andrade Stories» og «Winter Morning Walks», basert på dikt av den amerikanske poeten Ted Kooser. Det første verket hadde tatt utgangspunkt i lyrikk av den brasilianske dikteren med samme navn.
De to verkene, fantastisk formidla i kirka av lydmaestro Asle Karstad, fortalte oss om bredden i musikktilnærminga og allsidigheten til Schneider. Vi visste hvilken gigant hun er i jazzsammenheng, men for de fleste av oss var det nok en overraskelse hvilken storhet hun også er som klassisk komponist og dirigent.
Tydelig autoritet
Schneider leda TrondheimSolistene med en tydelig autoritet og de lystra hennes minste vink slik bare et ensemble av deres kaliber er i stand til.
Hun resiterte også alle de ni diktene av Kooser som hun hadde tonsatt for å sette «menigheta» inn i stemninga og det var så avgjort med å bidra til at vi kom under huden på både musikken og tekstene. Inderhaug, med sin enorme utstråling og stemmeprakt, løfta poesien til steder Schneider og alle vi som hadde privilegiet å være tilstede bare kunne drømme om.
Denne konserten i domkirka var en bortimot perfekt avslutning på Schneiders residens under Moldejazz. Det var også en strålende avslutning på ei uke som bekrefter Moldejazz sin status som landets beste jazzfestival – eller som Maria Schneider har uttalt både underveis og i kirka:
«Moldejazz is the best jazzfestival in the world». Den dama snakker aldri tull. Hun snakker heller ikke over seg!
