Clarke har benytta ventetida siden han spilte med Chick Corea og Return to Forever i 1972 godt. Både som bassist, komponist, arrangør og produsent innen de fleste sjangere har Clarke inntatt en solid posisjon. I mange år forsvant han nesten fra livescena og «bosatte» seg i platestudio, men nå har heldigvis lysta kommet tilbake for å møte publikum i større grad.
Funky shit
De som kom for å høre jazzbassisten Stanley Clarke (67), blei nok skuffa. Tror egentlig ikke det var mange som kom av den grunn heller – her var det funkmesteren som ga slaphandstilen et nytt ansikt som viste seg fram.
Med seg hadde han en helt ny generasjon musikanter fra prøvede steder på kloden: Georgia, Afghanistan og Bronx! Gutta var alle i 20-åra og tangentist Cameron Graves, som kommer fra West Coast Get Down-«bevegelsen» i Los Angeles med blant andre Kamasi Washington og Kendrick Lamar i stallen, har like sterke røtter i hip hop som i jazz og funk.
Verdensmusikk a la Clarke
Giganten Clarke, som behandler den store fela som en liten baby, ga publikum en liten time som fin oppvarming til det som skal komme med Van Morrison, og med den afghanske tablavirtuosen Salar Nader som ekstra krydder, blei det også en mer verdensmusikkaktig klang over det hele.
Trommeslager Shariq fikk vist seg solid frem, mens tangentgutta blei i stor grad fargeleggere.
De som forventa grensesprengende saker fra Clarke denne gangen, fikk ikke det. De som håpte på en funkoppvarming hadde mye mer å glede seg over og til slutt hylla han også ikonet John Coltrane som gikk bort i går for 51 år siden.
Da er det bare å håpe at det ikke tar 46 år til neste gang Stanley Clarke legger turen innom Molde. Da vil hans tilfelle være 113 år ...