Lørdag 21. april i år entret Van Morrison (72) scenen i den nyrestaurerte, intime klubben Subterania i London. Med seg hadde han orgelvirtuosen, Joey DeFrancesco. For øvrig mannen han har med seg på sitt siste album. Dette var også siste av i alt tre utsolgte konserter. Gruppen jeg var sammen med var skjønt enig om at denne kvelden kom høyt opp på topp ti over mannens beste. Uansett ble dette en minnerik kveld.
Smil, saksofon og munnspill
Så blir oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor? Først og fremst mannen selv, stemmen var utsøkt, og vi har kanskje aldri sett han smile så mye. Han koste seg virkelig med disse utsøkte musikerne. Han ga rom for andre å skinne, men når han tok spotlighten var det alt annet enn rutine. Han levde med musikken, oppmuntret medmusikerne og sangerne og styrte det hele med mild hånd. Denne kvelden spilte han også mye saksofon og noe munnspill. Begge deler slik vi kjenner han på sitt beste.
Deretter var det selve stedet, intimt og nært med en utsøkt akustikk. Så må musikerne nevnes, de spilte på et overbevisende rikt register av uttrykksformer. Og passet hovedpersonen perfekt. Til sist må repertoaret fremheves. En fin blanding av jazzstandarder, egne klassiske perler og nye låter, spesielt fra siste plate. Og her opplevdes de hakket hvassere enn på plate.
Hvilke musikere Morrison har med til Molde er ikke kjent ennå, men to dager før spiller han i Gøteborg, og da har han med seg Graham Nash. Han omgir seg alltid med gode folk. Oppvarmingsbandet er imidlertid på plass, nemlig Stanley Clarke band. Tar man alle momenter med i regnskapet bør det være duket for en hyggestund på Romsdalsmuseet denne kvelden.
Klassifisert som jazzvokalist
Van Morrison har nøkternt sett alltid vært en jazzvokalist, en sanger som besitter et usedvanlig finstemt og fleksibelt vokalt instrument som kan ta med lytteren til uante plasser. Egentlig er det fåfengt å plassere han i en bestemt bås, selv om han tilhører rockens ypperste utøvere. Har man først blitt forført av mannen, er det ingen vei tilbake. Derfor har han også overlevd som artist i alle disse årene, og da snakker vi om innpå 60 omskiftende år.
Hans vokalteknikk er unik. Ingen synger som ham. Han vrir og vrenger på ordene, endrer på ordlyden, dveler ved, og gjentar setningsstrukturer, nynner og bruker stemmen som det fineste improvisasjonsinstrument. Dermed kan selv den mest banale tekst fremstå som den flotteste poesi i hans munn.
Vi kommer heller ikke utenom selve klangen og spennet i stemmen. Varmen og mykheten. Kraften. Følsomheten. Det oser blues av den, samtidig som hans forkjærlighet for, så vel som en velutviklet sensibilitet for jazz gjør hver sang han ytrer til noe spesielt. Selvsagt treffer han ikke alltid det nivået, men muligheten for at det skjer er alltid der. I det ligger en uforutsigbarhet, en spenning som alltid må tas med i bildet.
Fortsatt relevant som artist
Van Morrison tilhører den lille eksklusive gruppen artister som har holdt på siden tidlig på 1960-tallet, og som fortsatt holder på, og ikke minst, har massevis å gi. Et kriterium du alltid kan vurdere en artist etter, er hvorvidt artisten fortsatt er relevant. Onde tunger sier Morrison har fortsatt en fantastisk stemme, men han har ikke noe å synge om. Utsagnet skyter milevis over mål.
Vår mann er fortsatt en artist å regne med – både som plate- og konsertartist. Vi trenger artister som trekker de lange linjene, formidler de historiske spennene i musikken, tør å se tilbake, utfordre seg selv og skape ny musikk. Om ikke det er relevant for en ny generasjon, mister vi grepet på hvorfor musikk er samlende på tvers av generasjoner. Derfor er årets konsert i byen helt rett, 22 år etter sist han gjestet Moldejazz.
Van Morrison er ingen nostalgitripp. Bare de to siste årene har han hatt et aktivitetsnivå mange yngre artister kan misunne. Det har blant annet resultert i tre mer enn godkjente nye album bare det siste året, Roll with the punches, Versatile og You’re Driving Me Crazy. Best av alt, han planker ikke egne innspillinger, men lar stemningen ofte ta seg dit den fører.
En artist midt i historien
De fleste artister har sin tid, så er det over og de glir ut av bevisstheten. Ikke så med vår irske venn. Han har vært med å skape historie, skape trender og vært nyskapende. Det siste er vel det eneste han har gitt slipp på. Første gang han gjorde seg bemerket utenfor hjemlandet, var med gruppen Them i 1964, men som utøvende musiker startet han så tidlig som på slutten av 1950-tallet. Gruppen er kjent for et knippe klassikere, som «Baby, please don’t go», «Here comes the night», «Mystic Eyes», og ikke minst «Gloria».
Solodebuten i 1967 var med en av hans mest slitesterke sanger, nemlig «Brown Eyed Girl».
Å ta for seg en historisk gjennomgang av Van the Mans karriere er umulig på en så begrenset plass. 1968 og albumet Astral Weeks er en merkestein. Fortsatt står albumet seg. Han var en artist som gang på gang traff tidens ånd på sitt merkelig vis. Han var mystikeren som ga tidsånden et alternativ.
Hans musikk var spirituell, ikke alltid lett å få tak på for alle, men det var alltid en tiltalende nerve der. Hans produksjon er svært omfattende, og hvilke album den enkelte fortrekker er delte, men Moondance, Tupelo Honey, Veedon Fleece, Into the music og No Guru, no Method, no Teacher er alle klassikere. Så må livealbumet It’s too late to stop now… nevnes spesielt.
Konsertartist på godt og vondt
Han var og er fortsatt en formidabel liveartist. Det han har mistet etter hvert som årene har bygget på seg, er råskapen, fandenivoldskapen og ikke minst sinnet, som er tonet ned eller ut. Han er heller ikke en artist som spiller opp til publikum. Han vil ikke være venn med deg. For ham handler det alltid om musikken, om hvor den bringer ham og det er det fine og kanskje det skumle.
Enhver konsert står og faller på hvor han er mentalt, da mener jeg i hvor stor grad han er åpen og mottagelig. Hvordan kommunikasjonen er med bandet, om de er på bølgelengde denne spesielle kvelden. Konserten på Norwegian Wood i 2010 var en slik kveld. Alle som har vært på mange konserter med ham, har opplevd noen bomskudd. Når det er sagt, er det en god stund siden ting har skjært seg. For å si det rett ut, Van Morrison er inne i en svært god artistisk periode og leverer gang på gang. Det lover godt for Molde-konserten.
