Eirik Blodøks - en tøffelhelt?

Brodermorderen Eirik Blodøks – Norges første «kronprins», var likevel ikke ondskapsfull. Bare en hissig tøffelhelt

1

Eirik Blodøks

Fakta:
Bok

Molde: Denne dårlig belagte påstanden stammer fra den engelske historikeren Gareth Williams. Han har nå utgitt hva forlaget kaller «en biografi om den sagnomsuste vikingekongen Eirik Blodøks».



Romsdalskongen



Eirik var eldste sønn til Harald Hårfagre med den danske kongsdattera Ragnhild. Alt i barndommen ble han sendt i viking. Da sønnene ble voksne nok til å drepe Harald, delte han Norge opp i sju småkongedømmer for å forhindre tull. Sønnene styrte seks av rikene mot å dele skatteinntektene med faren. Yndlingssønnen Eirik kom best ut. Han fikk Romsdal, Sunnmøre, Nordmøre, trøndelagskysten og Nord-Norge til og med Lofoten.

De tre siste åra Harald Hårfagre levde fikk han Eirik til å styre for seg. Da Norges første konge døde i 933, hadde Eirik alt drept brødre. Han fortsatte den sporten. Som det het i min første historielekse: «Eirik styrte hardt og var ille likt. Han drepte noen av brødrene sine og fikk tilnavnet blodøks».

Lillebror Håkon «den gode» Adalsteinfostre (15) fikk det derfor enkelt da han dro fra fosterfaren kong Adalstein i England og opp til Trøndelag. Norges regjerende konge var så upopulær at folk sviktet ham da han skulle samle en hær på Vestlandet mot Håkon. Han så derfor ingen annen utveg enn å flykte ut av landet to år etter farens død.



Nytt kongedømme



I Northumberland nord i England ble Eirik visekonge over en femdel av England. Igjen rotet han det til. Han rakk å gjøre 1–2 comeback, samt mange hærtokt og plyndringer, før han falt i kamp i England 954. Dette var året før Håkon «den gode» kjeppjaget sønnene hans i slaget på Rastarkalv på Frei i Kristiansund kommune.

Eirik og kona Gunnhild har gått over i Norgeshistorien som to av de absolutt verstingene fra vikingetiden. Paret arvet et kongedømme. Med svik, grådighet og hardstyre rotet de det vekk på rekordtid. William derimot mener at det kanskje lå en politisk tanke bak slik at Snorre framstilte Eirik verre enn han var.



Hårek den Hardbalne



Williams Blodøks-portrett har følgende håpløse utgangspunkt. I hans øyne er Snorre og andre sagaskrivere omtrent like lite pålitelige som dagens islandske banker. Hvordan er det da mulig å fortelle hvem Eirik egentlig var, når man ikke stoler på sine eneste kilder? For britisk og irsk historie fra den tida kan ifølge Williams ikke fortelle noe om personligheten til Eirik. Bare bidra til striden om hvilke år han regjerte i Northumberland. Svaret er at Williams egentlig gir opp. Han poengterer at sagaberetningene om Eirik stort sett bygger opp om «det romantiske synet på vikingene som fryktelige krigere».

«I andre framstillinger i sagaene kan han likne på den moderne tegneseriefiguren Hårek den Hardbalne. Den virkelige personligheten, som så mye i vikingetida, er et mysterium», skriver Williams som konklusjon. Hårek den Hardbalne? Her oser det usedvanlig slett dømmekraft. Det verste er likevel at han ikke forsøker å underbygge denne påstanden ved hjelp av kildebruk.



Tøffelhelt



Ryktet han sprer om Eirik som konestyrt stakkar, tar han mest fra Egils saga, historien om islendingen Egil Skallagrimsson. « Den legger spesielt vekt på at Eirik etter beste evne prøvde i være rettferdig, unntatt når Gunnhild la opp til bråk. Her er Gunnhild hovedskurken, mens Eirik beskrives mer som en hissigpropp enn som en illsint person. Eirik blir lett påvirket av Gunnhilds onde råd og av andre bråkmakere», skriver Williams og konkluderer slik:

«Tatt i betraktning det lettantennelige og voldsomme temperamentet, viser Eirik stor grad av tilbakeholdenhet og storsinn.»



Storsinn?



Konklusjonen forblir en gåte, sjøl om Eirik som alle mennesker ikke viste sin verste side hele tida. Sjøl Hitler klappet barn på kinnet.

Dårlig kildekritikk. Derimot dokumenterer Williams dårlig kildekritikk. Egil Skallagrimsson og Gunnhild hatet hverandre, noe som ikke akkurat gjør ham til objektivt sannhetsvitne. For å berge eget hode skrev Egil skrev også en hyllest til krigeren Eirik. Bestikkelse kalles slikt i dag. Williams tar kvadet for god fisk.

Kunnskapsrike Williams gjør nemlig den kardinalfeilen å gi samtlige sagaer omtrent samme troverdighet. Ved hjelp av Historia Norwegiae og egne spekulasjoner finner han det mest sannsynlig at Gunnhild var dansk prinsesse. Ikke nordlending, slik Snorre og andre kilder hevder. At opphavet og forfatterskapet til Historia Norwegiae er helt ukjent, bekymrer ikke Williams. Heller ikke at det bidrar til verkets lave status som troverdig kilde.



Snorres Eirik



Sjøl om Williams viser at han kan mye historie, dokumenterer han også at kunnskap og dømmekraft ikke nødvendigvis hører sammen. Han har heller ingen ny kunnskap å tilføre. Kun nye spekulasjoner. Derfor overlater jeg sluttordet til Snorre Sturlason, som Williams nærmest overser.

«Eirik var en stor man, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann og seierssel; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom.» Den attesten står seg fortsatt langt bedre enn den nye engelske Hårek-varianten....