Kamp mot uvær

Oppdagelsen av kroppens enorme yteevne er noe av det som har satt seg sterkest, mener Olav Lie Gundersen.
Kultur

Nå lanserer han boka om de historiske roturene for å nå Færøyene. For aldri tidligere har noen rodd de 355 nautiske milene (660 km), sjøl vikingene gjorde det ikke. lie gundersen, opprinnelig averøying og nå lærer i Ulsteinvik, fikk med seg Tommy Skeide. De måtte ha to forsøk, og begge gangene holdt det på å ende galt. – Vi startet den første turen med en helt ny 20 fot geitbåt. Det viste seg at den tok inn mer vann enn godt var. uvær hjalp til med å fylle "barbara", som båten ble kalt. alt ble ganske tidlig både vått og ubehagelig, forteller Lie Gundersen. Helt alene. – Den første turen endte rett nord for Shetland, bare halvvegs til Færøyene. Der satt vi, helt alene. Det var ikke land å se, uansett hvor vi snudde oss. Bølgene virket høye som hus. Vi innså at vi måtte ha hjelp. En VHF-offensiv var redningen. Hovedredningssentralen ble oppringt. Til slutt ble kystvaktskipet "Lafjord" redningen. To utmattete beinrangel fikk tilvist lugar og fikk en god dusj. Nytt forsøk. Året etter forsøkte de på nytt. Turen var nok ikke så viktig for andre enn de to som dro ut fra Florø 7. juli 2005. Men dramatikk ble det, også denne gangen. På tredje dagen passerte de Kvitebjørn-plattformen. Det kom en 35.000-tonner få nautiske mil unna. En som la kabler, med blinkende lanterner. Fulgt av et fartøy av ubestemt størrelse. Talte til tre. – Da båten var et par hundre meter fra oss, forsto vi at det var alvor. Kabelen hadde en foruroligende vinkel. De kom nærmere, det var mange av dem. Vi kalte opp skipet, men vi var så små at de slet med å finne oss. I boka skildres de dramatiske timene da "metallstrengene" pisket havet hvitt rundt dem. De nærmet seg som torpedoer og var noen få meter unna en 20 fots geitbåt. De talte en, to, tre...! Mot Shetland. – På vår veg mot Shetland passerte vi riggene i Brentfeltet og så flammene fra flere plattformer. Det var et vakkert syn. Men vi fikk også uvær, der bølger på fem-seks meter dyttet oss tilbake samme veg som vi kom. 18. juli nådde de Shetland, og ble tatt imot av aviser, radio og tv. Og av mennesker som tok hånd om to forkomne vikinger. I fire dager fikk de forberede neste etappe, og framfor alt fikk de nødvendig hvile. Kom for seint. De ble advart mot å ta turen videre i det rådende været. Men målet var å nå Tórshavn innen 28. juli, olsokfeiringen med kapproing i havna gikk det gjetord om. – Uvær og sterk motstrøm tok siste rest av kreftene, flere ganger så vi rett inn i døden. Vi kom i land i Porkeri kl. 05.14 den 30. juli, 22 og et halvt døgn etter at vi la ut fra Florø. Med verkende knær og dårlig rygg, store blemmer i hendene. Turistsjefen på Sudurøya ønsket velkommen, det ble nye runder med ulike media. Og lokalbefolkningen ville sjølsagt vite hvordan turen hadde artet seg. Ble historisk. – Vi ble de første til å ro fra Norge til Færøyene. Vi leverte et kreativt bidrag til lista over ville sjølrealiseringer. – Men jeg har ofte grublet fælt på hvorfor vi utsatte oss for slike farer. Jeg ønsket å finne ut noe om meg selv. Jeg fant i alle fall ut at hjernen hadde god kommando over kroppen, for det var ikke få ganger vi var så fysisk utmattet og redd at vi ønsket å gi opp. Men vi mobiliserte, og hadde uante krefter. Den første turen holdt på å ende galt, og nære ved var det også på den andre. Geitbåten ble kastet som ei kork på åpent hav. Han synes det er godt å være ferdig med boka, ei dramatisk skildring fra de to turene. Boklansering. – At vi lyktes til slutt har gitt meg en selvtillit, ei tro på at jeg er i stand til å mestre svære utfordringer. Ingen oppgave synes lenger for stor, sier Lie Gundersen. I forrige uke var han tilbake på Færøyene for å lansere boka. Øyfolket har stor respekt for den bragd de to roerne utførte. Det ble også ei større reportasje i færøysk tv. Også norsk tv har fulgt opp med reportasjer om den lange turen "Møt strømmen".