Husker du Naustet Vårt?

I år er det 25 år siden «Naustet Vårt» måtte stenge dørene, etter 17 år med «Kunst på kaia». Mangeårig naustbas Karl Torbjørn Kleveland gir her et tilbakeblikk og riss av historien.
Kultur

«Det kunne vært sagt mye om vår sorti, vi tror at de aller fleste beklaget den, men tok den til etterretning, da vi tok avskjed med ordene: «en epoke er over».

Men la oss gå tilbake, til den spede begynnelsen og fram til det som ble «Kystens kulturelle sommerperle», som Moldes tidligere turistsjef Leif Evensen så elskverdig titulerte oss med ved tiårs jubileet i 1980. Et naust kommer gjerne som følge av en båt, og like naturlig, og utvilsomt ble en båt opphav til det etter hvert nokså omfattende begrep som dekkes av «Naustet Vårt». «Impulsbåten» i Møre og Romsdal» skulle bli kimen til vår begynnelse.

71: Kunst på kaia

Den første håpefulle opptakten i 1971 ble kalt «Kunst på kaia», – altfor pretensiøst naturligvis, men det var bare ikke tid til å finne på noe bedre. Og vi holdt faktisk til på snaue kaia like ved torget. Dit kom også båten, som heller ikke hadde funnet det helt riktige navnet ennå, men kalte seg «Kulturbåten».

Opprinnelig hadde «Kulturbåten» planer om et lokalt opplegg, og potensielle utstillere var aktivisert. Da det ble klart at båten ikke hadde kapasitet til å klare mer enn det som var om bord, (og det var heller ikke lite) hoppet «Molde-kontaktene» uti det med begge beina – og hjertet i halsen. (Det var noen få personer som kjente hverandre fra før, som hadde lekt med tanken – «la oss gjøre noe sammen») Sju, åtte sjeler fra «Molde Malerklubb» og «Molde kameraklubb» stampet en liten lokal utstilling opp av jorda på en uke. De fikk låne Kunstforeningens «spanske vegger», og nærmest røvet diverse andre effekter. Og der løp de fram og tilbake på kaia, travelt opptatt med å få hengt opp de siste kunstverkene, mens «Kulturbåten» kom seilende inn for fullt skramleorkester. Litt seinere enn i siste liten halte en fram en røslig røsslyngkvast, med rot og det hele, som Lauritz Godøy – fra båten, overleverte til Martha Schumann på kaikanten. (Var det den første spiren til «villveksten»?)

Utstillinga ble en suksess, men så absolutt med hjertet i halsen for arrangørene. De «spanske veggene» var festet til halvtaket med messingtråd, for ikke å blåse på sjøen. Til alt hell var det nesten unormalt stille til Molde å være, begge de to ettermiddagene de drev på. Den vesle vindbyga som kom, førte til at de ble stående med «spanske vegger» og bilder i bare hendene.

Da «Kulturbåten» forsvant i den fjerne horisont, utstillinga var ryddet vekk og de driftige initiativtakerne pustet lettet ut, var det få som visste hvilken kime som var lagt, men ønsket om å gjenta noe liknende neste år, var for alle brennende.

72: Vi kommer under tak

Vinteren og våren var brukt til effektiv planlegging. Spontaniteten var vel fremdeles drivkraften, men en kunne ikke uten videre forvente like fint vær to år på rad. Vi hadde derfor flyttet fra Torgkaia og inn i Småbåtforeningas naust ved Reknesmoloen. (Småbåtforeningen var i alle år vår gode fe). Det var etter hvert blitt en større og meget entusiastisk gjeng. Naustet ble tømt for båter, plankebiter og skrot, vi spylte ut malingspuss og skurte med liv og lyst. (Tenk deg hvordan et naust med ti-femten båter i ser ut etter vinterens puss og reparasjoner. Slik så naustet ut når vi overtok det i begynnelsen av juli!).

Vi trengte litt hjelp til å skaffe fiskekasser, nøter og tønner, og i innspurten ble det nok «Impulsbåten» (Kulturbåten) som måtte utfri oss fra denne økonomiske vånde.

Men først var det «Nausttreff» i tre glade dager, med utstilling av bilder, brukskunst og foto, som hadde den bredde og livlige variasjon som vi ønsket.

Forholdet vårt til viser, lyrikk og musikk hadde stadig utviklet seg. Ideen var i den spede begynnelse primært en kunstutstilling, men allerede det første året under tak hadde vi spontane publikumsinnslag av viser og lyrikk. Ikke minst den kvelden «Impulsbåten» deltok.

Kunstutstillinga tiltrakk seg allerede fra starten av en viss oppmerksomhet, kanskje var grunnen Rolf Grovens etter hvert så kjente maleri «EF-gutten», som allerede i 1972 var utstilt i båtnaustet. Hele 600 besøkende hadde vi vårt første år under tak, hvor vi fremdeles ikke hadde funnet vårt endelige navn, men kalte oss «Miljø på kaia».

-73: Oppdages av festivalen

Så blir vi innlemmet i festivalen, og får indirekte støtte av kirke- og undervisningsdepartementet. Vi er kommet for å bli – var omgangstonen.

Dette året kom for alvor viseklubben «Lurvin Prøys» med på laget. Vi hadde nå bestemt oss for navnet «Naustet Vårt» – og viser, lyrikk og opptredener fra de glade amatører ble mer og mer synlig. «Gladjazzen» ble et fast innslag, og «villveksten ved vegkanten» begynte å ta form som et alternativt innslag i festivalen.

Fra da av utviklet det seg mer og mer til å bli et utstillingslokale , (og varmestue) på dagtid, og konsert-lokale på kveldstid. Hele tida ble det fokusert på at dette skulle være en scene for amatørene, men det utviklet seg også raskt til å bli et populært konsertlokale for noen av Skandinavias mest kjente visesangere – og de fleste «trad band» med respekt for seg sjøl kom innom, selv om det var «Bleiken» som skulle bli «husbandet».

«Naustet Vårt» ble etter hvert et svært populært innslag på festivalen, og vi er sikker på at mange sitter igjen med gode minner fra de åra vi holdt på, men kanskje ikke alle kjenner til opprinnelsen. Så nå – 40 år etter at vi startet opp, og 25 år etter at vi stengte dørene, samles vi igjen for å dra fram de gode minnene. Kanskje vi kan gjenskape en liten kime av det som var den opprinnelige «Naust tanken».

Møt oss på Molde Bymuseum under festivaluka og del minnene med oss.