Sceneskifte for Randolf Walderhaug

Etter 13 år ved Teatret Vårt, er det sceneskifte for skuespiller Randolf Walderhaug. Nå venter nye oppgaver ved Det Norske Teatret i Oslo.
Kultur

MOLDE: Da Randolf Walderhaug kom til Molde i januar 1994, var det for å spille i Anton Tsjekovs "Tre søstre". Det dreide seg om et års engasjement. Sammen med Vivi Sunde og Gøril Haukebø er han en av skuespillerne som har lengst fartstid ved Teatret Vårt. Uansett er det en av kjernetruppen ved teatret som forlater byen.

Nytt beite.

For tiden er Teatret Vårt på turné med "Tolvskillingsoperaen". Når den er over, drar Randolf Walderhaug til Det Norske Teater i Oslo. Hvorfor skifter du beite? – Det er nå engang slik at hovedstaden er aktivitetenes sentrum og dit vil de fleste skuespillere i Norge. Det gir bedre muligheter for å få engasjement i TV, for eksempel. Hvilke teaterstykker jeg skal jobbe med, har jeg ikke lov å si fordi teatret ikke har gått ut med det ennå. – Hvordan var ditt møte med Molde da du kom hit i 1994? – Møtet med Teatret Vårt var sterkt. Jeg fikk jobbe med den russiske instruktøren Sergej Genovatsj. Han understreket den russiske tilnærmingen til rollefaget på en måte jeg best kan forklare som stillferdig påtrengende. Det var en flott opplevelse. Han klarte på en glimrende måte å få frem intimiteten og intensiteten som er så fremtredende i Tsjekovs tekst.

"Nordavinden".

Navnet "Nordavinden" passer kanskje ikke særlig godt på Walderhaug som person,- av natur er han vel mer en mild "sønnavind". Han trekker imidlertid sjøl fram en morsom episode relatert til "Trollspeilet", og som ga ideen til artikkelens tittel. I stykket hadde han rollen som nordavind: – Jeg jogger for å holde formen ved like. Innimellom legger jeg turen forbi en av byens barnehager. Da hender det at noen av ungene kjenner meg igjen, og roper ivrig til de andre: – Der løper "Nordavinden" forbi! Det er jo morsomt å bli gjenkjent og at det blir litt oppstyr i barneflokken, er bare koselig. Og så er det artig å konstatere at ungene har vært på teater og fått en god opplevelse, de også.

Tre ulike sjefer.

Fra opprettelsen i 1972 til 1989 var Teatret Vårt allmøtestyrt. Walderhaug kom hit da Morten Borgersen var teatrets første sjef (1990-97). Så overtok Edvard Hoem. Det ble en periode med satsing på Shakespeare-klassikerne, bygging av utescene i Reknesparken og økonomisk nedtur. En turbulent tid, ifølge Walderhaug. Fra 2000 har hans sjef vært Carl Morten Amundsen. Hvordan vil du beskrive de tre som teatersjefer? – Jeg vil helst trekke fram det positive ved de sjefene jeg har hatt. Borgersen ville at publikum skulle få et sosialt engasjement gjennom teatret. Han var samvittighetsfull og ordentlig. Carl Morten Amundsen er en av landets beste dramaturger og teaterfaglig en utrolig godt skolert person. Edvard Hoem var glødende og begeistret og hadde store ideer.

Høydepunkt.

Walderhaug snakker varmt om forestillinger han har vært med på, blant annet "Rosmersholm", "Shakespeares samlede verker" og monologene "Ingen vei tilbake" og "Nittenhundre". Har du noen høydepunkter fra karrieren din ved Teatret Vårt? – Jeg vil trekke fram arbeidet med "Rosmersholm" som et av flere høydepunkt. Ensemblet jobbet veldig godt sammen, noe som ga en enorm styrke. I slike situasjoner skjer det noe emosjonelt: alle parter er villige til å ta noen sjanser i form av små nyanser i toneleie og bevegelser. Man utfordrer hverandre. Det forårsaker at den enkelte får frem nye elementer i sitt eget spill.

Høg kvalitet.

Den rådende tanken ved Teatret Vårt har hele tiden vært å spille godt teater. Walderhaug er stolt over å ha tilhørt et teater som er ansett i hele landet for å ha en faglig høg kvalitet. – Av en eller annen grunn har det vært slik hele tida fra teateret ble etablert. Ola B. Johannesen, Kjetil Bang-Hansen og de andre pionerene ville ha et sted der de kunne utvikle seg faglig. Denne holdningen har fortsatt opp gjennom årene, uavhengig av om skuespillerne har jobbet med store eller små oppsetninger. Stort sett vil jeg påstå at det vi har gjort, har vært bra teater, og jeg er overbevist om at det er en oppfatning som deles av det øvrige teatermiljøet i Norge.

Forskjellige roller.

Walderhaug kom til et regionteater etter ti år ved Den Nationale Scene i Bergen, som er et av de store institusjonsteatrene. Hva kan du si om forskjellen på de to teatrene? – Regionteatrene har en annen rolle enn de etablerte teatrene i storbyene. Vi har en stor oppgave når det gjelder å oppdra folk til å lære seg å se teatret som form, ikke bare for å få en opplevelse eller se en forestilling. I de store byene er folk oppdratt til å gå i teatret, som dermed får et publikum uansett. I distriktene er det ingen automatikk i at publikum strømmer til forestillingene. Hverdagen ved teatret er en helt annen i dag enn for 13 år siden. På 90-tallet produserte vi 2-3 forestillinger i året. I dag er tallet doblet, noe som har sammenheng med økonomien. Vi lager nå teater også for barnehager, grunnskolen og videregående skole (den såkalte Kulturnista, red. anm.). – Når det gjelder repertoarvalget, så er jobben vår, iallfall av og til, å fortelle en ubehagelig sannhet som kanskje kan provosere noen. Skulle vi bare spille koselige, morsomme stykker som fikk folk til å le, ville det være som om jazzfestivalen bare presenterte swingjazz og ikke ga rom for den eksperimentelle jazzen, for eksempel.

Må få teaterhus.

Walderhaug har et sterkt ønske om at det kommer et teaterhus i Molde. Staben ved Teatret Vårt har spilt i mange ulike lokaler, som forsamlingshus og idrettshaller, og har tatt til takke med det. – Jeg mener ikke at vi skal pretendere å være et nasjonalteater med alle mulige slags fasiliteter og en stor stab ansatte. Men Forum er rett og slett for lite. Det var heller ikke bygd for teatervirksomhet, men er blitt tilpasset driften. Selve salen er ikke for liten, men vi trenger større lagringsplass og plass til større scenografiske skift. I et nytt teaterhus, vil den største forbedringen være usynlig for publikum. – Hvilken betydning har Teatret Vårt hatt for kulturlivet i Molde og fylket? – Jeg kan jo svare med å stille et motspørsmål: Hva om Teatret Vårt ikke fantes? Hva med alle de timerne med latter, glede, gråt og refleksjon publikum da ikke hadde fått? Hva med alle de opplevelsene som da ikke hadde vært der?