En annerledes Snødronning

Og så kom Snødronningen på besøk til Molde. I sin krystalliserte ondskap og med evnen til å omskape det gode til det onde. Og alt dette skjedde inne på ei lita, men både høg og dyp scene.

5

Snødronningen

TEATRET VÅRT
Snødronngen av H. C. Andersen
Medvirkende: Karin Stautland, Mathias Augestad Ambjør, Amalie Sofie Ibsen Jensen
Dramatisering og regi : Martin Lotherington
Dramaturg : Cecilie Lundsholdt
Scenograf og kostymedesigner: Signe Gerda Landfald
Design og konseptutvikling: Mari Ulland
Komponist: Julian Skar
Maske : Anita Jacobsen Marø
Videodesign: Jon Marius Nilsson
Dukkemaker: Kari Noreger
Lysdesign: Jonas P. A. Fuglseth
Produsent: Halvard Fiksdal
Teknisk leder: Svein Larsen
Multitekniker: Sindre Stølsdokken, Ingvar Kristensen, Magnar Mork, Roy Carlsen og Tore Hagseth
Rekvisitør: Freya Busby
Systue : Elin Berg og Vilde Pettersen
Verksted: Aleksandar Panayotov og Arnstein Hoem
Inspisient: Christina Schwanitz og Tina Fløystad
Tid og sted: Onsdag kveld, Teatret Vårt
Publikum: Ca.100

Kultur

Teaterets fascinasjon både for store og for små er i våre dager å oppleve dimensjoner og nærvær som flate skjermer ikke kan gi. Og med Snødronningen klarer Teatret Vårt å tilby små og store noe helt annet.

For har ikke salige H. C. Andersens opprinnelige Snødronningen-eventyr blitt herset med og disneyfiksert til det ugjenkjennelige? Jo, og sjølsagt til noe mye mer dramatisk og spektakulært slik som milliardunderholdningsverden krever. Men noe av sjelen og nerven er vekk. Og storyen er helt annerledes i Frost. Så teaterfolk; slapp av! Her er ingen fare for at barna vil rope at «neeei, det er ikke slik!», for her er det slett ikke slik. Barna satt i det hele tatt veldig rolig.

Teateroppsetningen er vel heller ikke H.C. Andersen’sk. Det som ligger nærmest opp til originalen er de verbale, fortellende partier. Her var det språklige innimellom voksent og nok uforståelig for de yngste i salen. Men gjør det noe om barna blir eksponert for språkblomster som Narcissus poeticus og voksenspråk i god, gammel fortellerform? Absolutt ikke. I dette teaterstykket særlig representert ved Karin Stautland på fint bergensk «sprog».

Hovedkarakterene Gerda og Kay gjennomgår forvandlinger, og både det sprudlende entusiastiske, det skremmende og det undrende var rikelig og tydelig til stede i Mathias Augestad Ambjørs og Amalie Sofie Ibsen Jensens kroppslige og mimiske spill. Snødronningen sjøl så vi knapt, men hun var grusomt nærværende i animerte uttrykk. I forhold til det barna blir eksponert for på nevnte skjermer – ofte i overlesset, heseblesende action – så blir dette noe ganske annet å forholde seg til. Tre personer, that’s it! Her er dermed et lite hurra; barna ser den teatralske magien. Utilslørt og på nært hold. Noen kan bli noen andre, noe kan bli noe helt annet. Pedagogisk? Skal ikke se vekk fra det.

Så må nevnes de fantastiske lys- og animasjonseffektene. Ikke overdyngende, men akkurat nok til å kaste de rette magiske slør over hendelsene. Litt vel mye tåke- og røyklegging, men det tåkela ikke handlinga så forskrekkelig. Lydeffektene likeså funket. Murrende, lumske, inniblant sterke og framfor alt effektive.

Så fikk vi både dokketeater, skyggeteater og vakker sang og musikk i noen sekvenser. Litt komikk og, for Kays verste sangstemme var ikke så verst morsom!

At Teatret Vårt på inkluderende vis i forkant inviterer sitt unge publikum med på kreative formingsoppgaver, pluss at de synliggjør seg blant publikum på hyggelig, inviterende vis før forestillingen er en raus og ufarliggjørende «hei, kom inn til oss-faktor». Og det kan være lurt.

Jeg kan påberope meg et anspent forhold til både snø, is og kulde fra før, men anbefaler gjerne en vinterlig tripp innom Teatret Vårt og Snødronningens magiske eventyrverden.