Maleriene skal ikke nødvendigvis gjenskapes etter nøyaktige mål og farger. Like viktig er det å fange stemningen. Av at hav møter himmel. Av åpne horisonter. Bølgebrus. Skiftende lys. Leo Oterhals (77) er 8. september aktuell med utstillinga «Blå by ved blått hav» i Galleri Maerz. Sist maleren stilte ut – i 2015 – var det i samme lokaler, i daværende Galleri Gnist.

I storm og stille

Blåfargen går igjen i bildene han maler. Ikke så rart all den tid havet i storm og stille er gjennomgående motiv. Glimter det ikke blått fra øynene også? Til og med klærne til 77-åringen er blå når vi møter ham og gallerist Petter Haakon Pettersson i hytta et steinkast fra Vågøy kirke i Fræna. Der kan Leo og kona Sigrunn, som til daglig er bosatt i Molde, se over til barndomsøya Gossen når de kikker ut kjøkkenvinduene.

– Jeg blir inspirert av motivene i Fræna. Bud, Bjørnsund og Vågøy, for ikke å snakke om Galleskjærene, sier Leo, og vi hører det knake i hytteveggene idet vindkastene danser tango over krusende bølger før de hiver seg de 40 meterne opp til hytta.

På Vågøy kjenner han ofte inspirasjonen komme snikende idet sola går ned. Ved fjære sjø blinker det i pyttene i den langgrunne bukta.

Første mann til Rokta-vraket

Grunnen til at Leo nevner Galleskjærene spesielt, er det en god grunn til. Natt til 3. oktober 1938 forliste frakteskipet Rokta i en storm ved Galleskjærene et stykke utenfor Bjørnsund. Seks av de tolv i mannskapet døde, to menn fra Bjørnsund døde under redningsarbeidet.

– Jeg leste mye om forliset da jeg var barn. Det ble jo gjort godt kjent gjennom Arnulf Øverland-diktet Sjøfolkene på Hustadvika. Jeg begynte å dykke i 60-åra. Det første målet var å finne Rokta. Og det gjorde vi. På 24 meters dyp. Vi var de første som var der nede, sier Leo.

Kjøpte vraket for en krone

Ikke bare lot Leo seg fascinere over Galleskjærene, skipsvraket og det mannskapet opplevde de tragiske timene, han ble også sterkt engasjert i hva som skjedde med vraket etter at de hadde lokalisert det på havbunnen. Medieoppmerksomheten trakk dykkere til Rokta-vraket, og mange av skipsdelene ble plukket vekk. Blant annet forsvant skipsklokka til Eidsvoll.

– Dermed kjøpte jeg vraket, sier Leo

– Er det du som eier Rokta-vraket?

Leo nikker.

– Rene imperialisten! Hvis du ikke spør hva han betalte, gjør jeg det, ler gallerist Petter Haakon Pettersson.

– Hva kjøpte du det for?

– Jeg kontaktet rederiet og betalte én krone for det. Jeg har skjøte og alt. Poenget var at vraket skulle tilfalle distriktet. Det var ingen vinning for meg i det, sier Leo.

– Så betalte du heller ikke så mye for det.

– Det var en rimelig båt, ja.

Ruskevær ute og inne

I sitt neste prosjekt – ja, for man må da kunne fornye seg i en alder av 77 – har Leo latt seg inspirere av Håkon Blekens kollasjer, og ønsker å sette sammen kunstverk med utgangspunkt i detaljer fra Rokta. Det blir på sikt. Nå står utstilling i Galleri Maerz for tur.

– Hvorfor vil du stille ut Leo Oterhals´ bilder, Petter Haakon?

– Vi har jobbet sammen tidligere. Leo stilte ut på Galleri Maerz i 2010. Utstillingen var godt besøkt. I et såpass lite område som det Molde og Romsdal, med all respekt, er, er det viktig at vi ikke blir for smale. Lokale kunstnere er en viktig del av vår portefølje. Og det er sånn at det som selger best er de samme motivene som folk ser ut vinduet heime hos seg sjøl.

Dermed selges det her i Molde bilder av ruskevær, fordi vi har 90 prosent uværsdager. Mens i Sør-Europa henger det kunst som vi synes ser kitchy ut, med sterke farger, rolig hav. Det er jo fordi de har 95 prosent finvær, sier Petter Haakon.

Barndommens følelse

Apropos vær. Vinden drar med seg salt sjø som pisker lett mot ansiktet når vi stabber ned til verkstedet, hvor det er blått i blått. Der er et stort bilde av Vågøy kirke, med dypblå himmel og ditto hav. Og er man 77 skal man jaggu få lov til å være litt sentimental også. Leo maler det han så fra stuevinduet og det han sjøl opplevde som liten gutt på Gossen.

– Det er ingenting som er så sterkt som minnet om å være på sjøen med bestefar. På hummerfiske. Når sola går ned i den evige horisonten. Det er den følelsen jeg ønsker å gjengi, sier Leo.

Malte på jolla

Blant bildene i det småskakke verkstedet er det flere galleristen ennå ikke har sett. Foreløbig har han plukket ut rundt 30 bilder fra et utvalg Leo viste ham tidligere i år. Men Petter Haakon snuser fort opp et par-tre blånyanserte bilder som han mener kan komplettere utstillingen.

Ett av dem har Leo en god historie til også. Fra en båttur med familien.

– Det hadde vært ruskevær. Sigrunn var fortvila, ungene var sure. Vi gikk over Hustadvika og passerte Kvitholmen fyr.

Da lysna det opp. Landskapet åpna seg mot havet. Det var uendelighet, lag på lag med lys- og fargenyanser. Jeg var tom for lerret, men hadde maling. Så jeg skar av tofta på jolla og malte på den. Sigrunn styrte båten, sier Leo.

Ja takk til kritikk

Petter Haakon Pettersson setter brillene på nesa. Studerer fargene og lyset i bildet fra jolla. Kommenterer at det lyse kanskje er litt for lyst. Tidligere har han sagt at noen av bildene med blåtoner kan ha godt av å få mer gyllent skjær som kontrast til det blå. Men han liker komposisjonen. Og historien bak.

– Hvordan er det å bli vurdert på hva som er bra nok til å bli med på utstilling?

– Det er bra! Petter Haakon sier fra hva han kunne tenke seg var annerledes. Det er det ikke alle som gjør. Jeg setter stor pris på det, sier Leo.

HVA : Utstilling med Leo Oterhals

TID OG STED: Galleri Maerz, Øvre veg. Åpner 8. sept. kl. 12.