Det er ikke til å unngå et par kommentarer i det Takt & Tone morgenfriske og raske entrer Reknesmoloen, klar til å sette sjøbein på dagens fuglesafari, i hvert sitt antrekk i full blomst.
– Jøss. Har dere avtalt, eller?, lurer Johan, som av alle fuglesafari-aktige ting heter Hauknes til etternavn, og nikker mot Taks gulblomstrete skjorte og Tones knallrøde buksedress med et vell av hittil ukjente blomsterbusker.
– Speda spira lyt få stå, mumler Takt, mens Tone har en idé om at fuglene nærme seg hvis hun bare står lenge nok og blomstrer.
En fin gjeng har allerede samlet seg på kaia. Her er lokal fugleentusiast Olbjørn Kvernberg på pletten, og Øystein Wiik, ringmerker på Maletangen ute på Hustad, samt en høytflyvende flokk pressefolk, Ensemble Denada-produsent og tidligere Moldejazz-sjef Anders Eriksson, og til slutt et par spesielt inviterte, innflydde gjester.
Og så kommer dagens hovedattraksjon, en virkelig sjelden fugl, årets husartist Maria Schneider, i kamuflasjegrønn skjorte og profesjonelt fuglekikkerutstyr. Hun, som på mandagens konsert fylte Bjørnsonhuset med et vell av fuglelyder i stykket Cerulaen Skies, tar fram mobilen hun på mandag oppfordret til å kaste i fjorden og roper:
– Wow, this is amazing!, før hun går rundt og hilser på hver enkelt.
– Hvor mange fugleelskere er det her? Jeg mener, virkelige fugleelskere?, lurer hun.
Bare tre av tjue rekker ivrig opp hånda,mens Tone blir opptatt av å plukke på blomstene sine. Og så er Nordic Lady klar for avgang. Fuglesafari ved Moldeholmene neste!
Første spottested er innsida av Hjertøya, der det ikke akkurat yrer av liv. En sliten gråmåse og en forvillet terne er alt titterne fanger i kikkerten.
– Ikke en eneste levende sjel i sikte på nudiststranda heller, mumler Takt og senker kikkerten.
– Det er jo fellesferie, ikke rart det er stille, kommenterer Anders Eriksson.
Skipper Svein Breivik manøvrerer gjengen videre inn mot sørsiden av Hjertøysundet. Her blir det straks mer liv i lufta. En toppskarv strekker vingene og legger på flukt før den buklander og dukker. Måsefuglene er også mer tallrike her. Ternene skriker dovent over hodet på oss. En tjeld, på engelsk megesigende kalt Oystercatcher, plukker rur og skjell i vannkanten på ei flu. Ikke akkurat den mest eksotiske fuglespotten, altså. Begeistringen er likevel stor. Amaaaaaazing!!
– Dette er jo slikt vi ser hver dag, men vi trenger kanskje ei dame fra Midtvesten til å vise oss storheten i det, mumler Takt.
Men så.
Skipper’n siger for sakte fart innover i retning Islandsvågen. Plutselig blir det høylydt bevegelse i flokken. Kikkertene presses mot øyehulen.
– A whitetail! Fantastic!!, skriker vokalist Jeff Taylor, vokalisten i Donny McCaslin kvintett, og peker med lett dirrende finger opp mot himmelen.
Og virkelig! Der er den. Luftens konge. Havørna. Sjølvaste The Eagle. Med dovne vingeslag kløyver den lufta over oss før den lander i ei vindskeiv furu øst for Islandsvågen. Maria Schneider prøver å få øye på den i kikkerten, men lykkes ikke. Men øyeblikket etter får hun hjelp av ørnas utålmodighet, som straks er på vingene igjen, nå nærmere båten så alle ka se den relativt nære.
– Aaamazing...!
Suksessen er et faktum.
– Det er mange jazzmusikere som har blitt inspirert av fugler, vet du, sier en storfornøyd Olbjørn Kvernberg, som synes det er rimelig fantastisk med en så fugleentusiastisk husartist på Moldejazzen.
– Ja, bare tenk på Charlie Bird Parker, sier Takt.
– Jeg har faktisk vært på Birdland, i New York, forteller Kvernberg, som kan krysse av nær sagt alle artene på dagens spot-liste.
Og hovedpersonen selv kunne ikke flydd høyere.
– Dette er den beste festivalen jeg har vært på. Noensinne!, sier hun.
Ved landgang lurer Takt på om det fortsatt er tid og rom til å fortsette prosjektet med å bli kjent med fremmede fugler.
– Nå synes jeg vi skal lande litt i vårt eget blomsterreir. Så kan du bruse litt med fjøra, du også, sier Tone.
– Ikke vær så nebbete, nå da. Etter dette er det all grunn til å være blid som ei lerke!
