Det begynner som en god Teatret Vårt-forestilling skal begynne i 2017; gnistrende gode skuespillere som med mimikk, kroppsspråk og poengterte replikker raskt drar et lattermildt publikum med i sin uvirkelige virkelighet; i dette tilfellet en lokal teaterkatastrofe.
Så baller det på seg, gitt! Meta-teater av høy klasse, og spørsmålene kaster seg på. Er det Lars som står der på scena med sitt uforlignelige kroppspråk? Er det Sara som borer sitt sylkvasse, fandenivoldske blikk i oss og fnyser i sin piercingnese? Er det Johanna som virkelig hadde gledet seg så til å få spille sitt livs rolle, til og med få ta spagaten med rulleskøyter? Referanser til medansatte florerer. Ja, vi snakker om Molde og Teatret Vårt som ulykksalig nok blir forhindret i å sette opp «For lukkede dører» av Jean-Paul Sartre. Internt om eksterne forhold.
Kroppslig visualisering som aldri før
Den første halve timen er som et økonomisk/juridisk/eksistensielt kåseri, og særlig Lars Melsæter Rydjord briljerer, mens Johanne Mørck og Sara Fellman mimer og knaller til med replikker i frydefull god timing. Humor og latterbølger hersker, trioen jobber godt tredimensjonalt med bruk av sal og delvis publikum.
Så endrer stykket karakter og det går til helvete. Altså; i stykket. Dermed høytidsstund for de som elsker teater-i-teatret og man blir ført inn og ut av spillet med skuespillernes tiltagende forvirring og «hva gjør vi nå?» Humringen og ablegøyemakeriet avtar og den grelle techno-helvetesscenografien drar både skuespillere og publikum mot det paniske. Nevrotiske scener utspiller seg med kroppslig visualisering som aldri før i Teatret Vårts historie. Og da får noen og enhver omgjort gapskratten til ufrivillige angstfornemmelser. Og utilpasshet oppi alt det halvnakne, litt utenfor publikums komfortsone. Teater som griper! Teater som utfordrer! Gyselig intenst og dyktig spilt av trioen, og sluttelig Bjørnar Lisether Teigen som seg sjøl… tror jeg.
I ordrikeste laget?
Slitsom moro, og særlig de tre i hovedrollene skal ha for sin boblende spilleangst. Mens teaterstykket «Helvete er de andre» frykter jeg er i ordrikeste laget for å fenge og holde på Insta-, Snap- , Skam- og Face-segmentet av publikum. Bare en følelse jeg har? Kan hende manusforfatter og regissør Eline Arbo har rett og jeg feil. Det skal alle bak forestillingen ha; dette gjorde inntrykk!