Det sier den danske forfatteren, samfunnsdebattanten  og journalisten Carsten Jensen som eri Molde i forbindelse med Bjørnsonfestivalen. Fredag kveld deltar han i samtale med Fredrik Wandrup om «Den første sten», lørdag kveld om «Verdensfortellerne» med Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo.

"Den første sten", om danske soldater i Afghanistan, er så langt solgt i over 50.000 eksemplar i et Danmark der Afghanistan-krigen ikke lenger skaper debatt. Den er dessuten solgt til bla a USA, Frankrike, Tyskland – og Tyrkia.

– Hvorfor ville du skrive «Den første sten»?

– Jeg ville ikke skrive noen debattbok om at det er galt å krige i Afghanistan. Jeg skrev den for å sette meg inn i hvordan det oppleves for den enkelte å krige i et fjernt land, med svært uklare mål. Boka handler om soldater med bakgrunn som tenåringer i Danmark, de har sett krig mest via dataspill. Men så ser du kameraten din dø, og opplever hvor skrøpelig din egen kropp er.

Jern i kjøtt

Jensen viser til sitat av André Malraux som innleder boka: « ... krig vil si å få små biter av jern til å trenge inn i levende kjøtt».

– Vi kan ha høgstemte mål, men for den enkelte soldat handler det om dette: å skade andre. Så kan jo leserne spørre seg – hva hvis det var meg.

– Du har rapport fra Afghanistan som journalist. Hva kan romanen formidle som ikke artikler kan?

– Journalistikken ser alt utenfra, og handler om å skaffe informasjon: Man prøver å forstå: hva vil vi med krigen, når vi målene, fører vi krig på en dårlig måte? I romanen handler det om innlevelse og empati.

Sannhet og løgn

«Den først sten» forteller sterkt om folk og hendelser som framstår virkelige. Jensen har da også latt seg inspirere av folk han har møtt i Afghanistan, og hendelser der.

– Men det skjer ting i boka som virker  usannsynlig. Jeg er inspirert av Mario Vargas Llosa som sa «fiksjon er når man prøver å fortelle en sannhet med løgnens hjelp.» Jeg gjør det for å belyse forhold som kan få leserne til å stille seg spørsmål de ikke ville gjort som avislesere.

Komplserte maktspill

Kommandanten i boka må forholde seg til maktspill han ikke forstår, det får dramatiske følger.

– Er det mulig for vestlige militære å gjøre en meningsfull jobb i land som er så annerledes?

– Det har vist seg å ikke være det, dessverre. Rapporter viser at lokale samarbeidspartnere konstant løy for oss, brukte oss, anga folk som Taliban, mens de egentlig var rivaler. Det har jeg også forsøkt å fange i romanen.

– Vi kommer tett på personene, med ulik bakgrunn og psyke. Har du intervjuet soldater for å forstå tanker og følelser?

– Jeg snakket mye med dem i 14 dager i 2009, på innledende research. Så har jeg møtt soldater siden, bla a en som har stått fram og kritisert krigen som formålsløs. Det var han som lærte meg uttrykket utstyrshorer – soldater som samler på ekstra flott utstyr. Jeg har også brukt avisartikler og erindringsbøker om danske soldater. I Danmark er det skrevet mye om soldatene, men lite om Afghanistan og afghanere.

Adrelinkick

I romanen er det en kamphandling der to danske soldater drepes på svært blodig vis. Etterpå holder troppsføreren en tale og sier: «Er det ikke øyeblikk her ute da dere kjenner helt ned i hælene ... at dette er det aller største?»

– Er adrenalinkick en viktig motivasjon for Afghanistan-soldater?

– Det er meget viktig motivasjon. Dette er vanskelig for oss å forstå, og noe soldater ikke forteller om. De er redd for å virke ansvarsløse og krigsgale. Men slik er det. En britisk soldat ble kjent for å si at krig er mye bedre enn sex. Jeg tror mange opplever å føle seg virkelig i live i krig.

Jensen påpeker at mange soldater blir frustrert hvis det går lang tid uten kamphandlinger.

– I tillegg blir de frustrert over å være i kamp, men aldri se talibanerne. Mange reiser heim uten å vite om de har drept noen.

Vil "gjøre jobben"

Da Jensen en snakket med danske soldater på en farlig forpost like ved Taliban, visste ingen om de hadde drept.

– Halvparten var glad for det. Resten fant det utilfredsstillende å være soldat et halvt år uten å vite om de hadde tatt livet av en fiende. Det skulle være beviset for at de gjorde jobben sin.

Vil ikke idyllisere

For Jensen har det vært viktig verken å idealisere de danske soldatene, eller vise dem som avstumpa.

– Jeg ville vise hvor sammensatt alle er. Adam skyter en afghaner som viser seg å ha Fjällräven-sekk. Etter å ha sett sitt offer, er han ikke lenger «fiende», men menneske. Dette gir ham en djup, personlig krise.

Forsvarer

Jensen har i mange år kritisert krigen i Afghanistan i debatter, reportasjer og artikler.

– Dermed tenkte nok mange at jeg skulle skrive en debattbok. Det vil jeg ikke. For å få en roman  troverdig, må forfatteren forsvare personene sine, forsøke å forstå dem. Det har vært viktig. Så må leserne sjøl dømme.

– I romanen trekkes linjer mellom krigsopplevelser og krigsspill. Spiller du disse?

– He he, nei. Men jeg har sett andre gjøre det, fått det forklart, og har lest forskningslitteratur om dataspill. Sjøl er jeg for gammel og for langsom – jeg ville vært død på fem sekund.

– Hvor stort er gapet mellom virkeligheten i Afghanistan, og det danskene får høre fra militæret og politikere?

– Meget, meget stor. De fremste politikerne sier uten å rødme at vi har gjort jobben godt, og at Danmarks deltakelse har vært en suksess. Verken militæret eller politikerne har vært villige til å gjøre noen evaluering av krigen, i motsetning til Norge. Dere offentliggjorde en rapport i begynnelsen av juni om at krigsdeltakelsen hadde vært en fiasko, og at den eneste suksessen var samarbeidet med USA, sier forfatteren. Og:

– Den eneste instansen som har vært ærlig i Danmark, er Forsvarets etterretningstjeneste. De rapporterer informativt hvert halvår, og skriver som det er: Det går dårlig. Men politikerne leser dem ikke, heller ikke journalister.

– Er det mulig for journalister å formidle noe med innsikt fra Afghanistan uten å være der lenge?

– I Norge har dere Anders Sømme Hammer (frilansjournalist i Afghanistan, red. anm.), og det har vært mitt store hell å samarbeide med ham. Jeg kunne ikke gjort reisene mine uten ham og hans nettverk. De fleste journalister holder seg unna nå.

I Danmark er det heller ingen interesse fordi danske soldater ikke dør lenger, siere Jensen:

- De befinner seg utenfor kampsonene. Det er vel det samme i Norge.

"Den første sten"

I romanen gjør de danske soldatene forferdelige ting ved noen tilfeller.

- Med denne boka, stiller du deg bak Jesu utsagn om at «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen...»?

- Jeg var litt inspirert av den portugisiske forfatter José Saramagos roman om Jesus, "Jesus Evangeliet". Saramagos bemerkning til historien om Jesus som hindrer steining av en utro kvinne, lyder fritt etter hukommelsen slik: "Hold da opp!" skriver Saramago. "Den gangen kan det ikke ha vært mange hyklere."

- Det fikk meg til å tenke på at vi i vår krig i Afghanistan har vært inkarnasjonen av den selvrettferdigheten som får folk til at tro at de har rett til å steine andre. I Afghanistan tvilte vi aldri på vår rett til å ta et annet folks skjebne i våre hender, og belære dem om at de levde på feil måte. Og hvis de ikke ville ta imot våre velmente råd, ja, så samlet vi opp steinene og gikk i gang. Jesu ord ville ikke hatt noen virkning på oss. Til det er vi altfor dømmesyke og selvrettferdige, altfor overbeviste om vår egen renhet. Vi er uten synd, for vi er jo de vestlige demokratier.

Samtidig er "Den første sten" også en åpen tittel, bemerker Jensen.

- Du kan lese mange ting inn i den, og det er med vilje. Jeg likere godt titler som ikke krever en bestemt tolkning.

Rystende lesning

I møte med leserne av «Den først sten», opplever Jensen interesse, sjøl om det ellers er lite debatt. Leserne spør hva som egentlig skjer der ute – hva for en krig Danmark er engasjert i.

– De spør meg like mye om mitt syn på krigen, som om romanen i seg sjøl, sier Jensen.

Flere forteller om rystende leseropplevelser, men er likevel begeistret:

– Gjennom romanen oppfatter de krigen som et totalt kaos.

- Hva i romanen overrasker leserne?

– At folk ikke er de man tror. Mange av personene går gjennom store endringer. Det kommer bakpå mange lesere at personene etter hvert viser stygge sider. De overraskes også av hvor voldsomt og ubarmhjertig det er der ute.

- Hva mener du om krigen i Afghanistan?

– Vi gjorde så uopprettelige feil fra starten at det måtte gå galt. Og afghanerne har betalt prisen. Soldater fra Danmark og Norge har også dødd, men vi har hatt små tap. Forskning i USA anslår rundt 100.000 drepte afghanere i løpet av krigens 15 år.

Jensen sier at tallet stiger voldsomt:

- Bare siste år skal ca. 20.000 sikkerhetsstyrker ha mistet livet eller blitt alvorlig såret. Og man regner med dramatisk høgere tall framover. Taliban-tapene kjenner ingen, men de er høgst sannsynlig større, og mange av dem er lokale bønder.

Gigantisk u-hjelp

Jensen trekker fram at det er investert enormt i bistand og utviklingshjelp for å få Afghanistan til å fungere bedre,

– USA alene har gitt 100 milliarder dollar på 15 år. Korrigert for inflasjon, er det minst like mye som Marshall-hjelpen til Europa etter 2. verdenskrig. Og hvor er pengene blitt av? Krigsherrer, ministre og embetsmenn har tatt dem med til Dubai og Qatar og investert i eiendommer, sier Jensen. Og:

– Krigen er en tragedie. Jeg tviler ikke på at det var en god vilje der i utgangspunktet, men god vilje og uvitenhet er en farlig kombinasjon. Det er også troen på at man kan skape demokrati med våpen. For å omformulere Napoleon, som sa at man kan bruke bajonetter til alt, unntatt å sitte på: Man kan bruke maskingevær til mye, unntatt å skape demokrati.

FAKTA OM CARSTEN JENSEN

  • Dansk forfatter, journalist og politisk kommentator.

  • Født 1952 i Marstal på Ærø, er nå bosatt i København.

  • Begynte som krigskorrespondent og fast kronikør i danske Politiken.

  • Der ble han på 80-tallet kjent for nådeløs litteraturkritikk.

  • Slot gjennom som forfatter i 96 - 97 med «Jeg har set verden begynde» og «Jeg har hørt et stjerneskud».

  • Var sist på Bjørnsonfestivalen med «Vi, de druknede», en storslått krønike om sjøfartsbyen Marstal gjennom flere århundrer.

Kilde: wikipedia.no