Det var visjonen for et nytt, føderalt Europa, og deretter smuglet dedet ut.

Det ble spiren til EU.

– De ville snudd seg i grava.  Det var en av mange kommentarer for å beskrive den vanskelige situasjonen for dagens Europa under seminaret "Hvor går Europa?" torsdag kveld.

For å svare på det spørsmålet, deltok fire som så det hele fra ulike vinkler: Sten Inge Jørgensen, forfatter og utenriksjournalist i Morgenbladet med Europa og Tyskland som spesiale, statsviter Øyvind Østerud, sosialantropolog Unni Wikan, og forfatter Edvard Hoem. Christian Borch ledet samtalen etter innledningene.

De fire innledet med hver sine perspektiv på spørsmålet, der statsviter Øyvind Østerud ga det generelle bakgrunnsbildet:

Vakker visjon

Det var Østerud som fortalte om EUs grunnlovsfedre, blant andre Altiero Spinelli som sammen med Ernesto Rosso skrev det som kalles Ventotene-manifestet i fengsel i 1941: en visjon om et føderalt Europa. Tanken var at kun et samlet Europa kunne hindre nye kriger.

– Manifestet beskrev visjonen om rask gjenreisning etter krigen, stor økonomisk vekst, høg utjevning, et velferdsnivå langt utover det man hadde hatt i mellomkrigstida, og i det hele tatt en harmoni som skulle samle Europas land rundt en felles grunnholdning. Det var en drøm om et føderalt Europa, sa Østerud.

Ikke kjent seg igjen

Men, fortsatte han:

– Hadde de sett Europa i dag, ville de snudd seg i sin grav. De ville fått et sjokk av dimensjoner.

Professoren listet opp:

* En djup splittelse mellom nord og sør i Europa

* En djup mistillit mellom mange land, med Tyskland og Hellas som ytterpunkt

* Massearbeidsløshet – i halve ungdomskullet i enkelte land

* Synkende pensjoner og lønninger i offentlig sektor,  med påfølgende sosiale kriser

* Innstramming av velferdsgoder i mange land

* Framvekst av populistiske bevegelser utover det man kunne forestille seg var mulig bare for 5–10 år siden

Ytterpunktet

– Det som ligger i dette, er at folk er desillusjonert av integrasjonsprosjektet, med Brexit som ytterpunktet, sa Østerud.

Hvordan? Hvordan har dette kunnet skje, ut fra de fine tankene EU var sprunget ut av?

Østerud påpekte at det i 1950 ikke var noe grunnlag å få til et føderalt Europa. Derfor tok de det skritt for skritt. Det som først bare var en kull- og stålunion, ble overført til energipolitikk, så industripolitikk, og deretter generell økonomisk politikk:

– De rev tollmurer landa imellom, og skapte et indre marked med fri flyt og åpen konkurranse. Så benyttet de muligheten da Tyskland skulle gjenforenes til å få en pengeunion. Den skulle tvinge fram en politisk samling av Europa, og en budsjettunion. Det var det som skjedde i 1991 med Maastricht-traktaten – det var et utopisk øyeblikk.

Ingen enighet

For dette gikk ikke. Det var ingen enighet om budsjettunion, som ville forutsette enighet om fordelingspolitikk i Europa. Tyskland vil ikke finansiere grekerne og deres velferdsgoder.

– Dermed står man igjen kun med pengeunionen – og det er et ustabilt prosjekt, sa Østerud.

– Man bygde heller ingen mekanismer for kriseløsning i pengeunionen. Derfor er det blitt slik at Tyskland kan diktere hva Hellas skal gjøre i sin offentlige politikk. Det er problemet. Det er en påtvunget politisk krise, som MÅ skape konflikter. Det er da også det som vil skje videre – Europa vil gå fra småkrise til småkrise, uten å kunne løse problemene.

Integrering

Sosialantropolog Unni Wikan snakket om Europas utfordringer med integrering. Innvandringen vil fortsette, med mange fra muslimske land uten noen demokratisk bakgrunn, og med en grunntanke om at folk skal behandles ulikt: kvinners vitneprov veier halvparten av menns, og kvinner kan arve bare halvparten av menn.

– Mitt syn er at vi bør hjelpe flest mulig i nærområdene, fordi vi kan hjelpe 3–4000 der, for prisen av en familie her, sa hun.

– Og for dem som kommer hit og har krav på å bli, må vi bli mye flinkere med integreringen.

Suverene Tyskland

Utenriksjournalist i Morgenbladet, Sten Inge Jørgensen, belyste hvordan Tyskland er Europas suverene statsmakt, på alle måter. Det er de som best takler utfordringene, og de har også et pragmatisk syn på EU:

– Tyskland er på et vis «the last man standing» i Europa. Og de har en holdning om at vi må vente og se, og kanskje vil forholdene bli bedre. Det er da også tegn på økonomisk vekst en del steder, sa han. Og:

– I praksis er det Tyskland som i dag er Norges viktigste allierte. Det forholdet er det utrolig viktig for oss å bevare.

Europeeren Bjørnson

Om EU hadde sine spirer i en celle på fangeøya Ventotene, så fortalte forfatter og Bjørnson-biograf Edvard Hoem at Bjørnson også hadde et sterkt engasjement for et Europa-prosjekt. Han hadde ulike ståsted, men kom til at Norge først måtte evne å se seg sjøl og vite hvem vi var; så forene oss med andre nordiske land, og deretter stå sammen med alle Europas små nasjoner for å kunne motstå stormaktene i Europa.

– At den europeiske samlingstanken har fått så dårlige kår, kan bli farlig for oss, sa Hoem.

Anne Britt Meese Foto: Marit Heiene