Stützpunkt Rekdal viktig for tyskerne

70 år etter at den andre verdenskrig brøt ut, kan man fremdeles se minner etter okkupantene på Rekdal, der de anla det sterkt befestete «Stützpunkt Rekdal». Men bygda slapp unna krigen uten særlig dramatikk.

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

  Foto: Olav Skjegstad

Krigsvåren

VESTNES: Vi sitter på det gamle bedehuset på Rekdal sammen med en gruppe godt voksne rekdalinger, alle husker krigen godt. Det var nettopp i denne bygningen tyskerne hadde sitt første hovedkvarter på Rekdal, dit de kom for å skaffe seg kontroll og oversikt over trafikken på Midfjorden fra Sunnmøre innover mot Molde. I området fra Øygardsbukta og oppover i lia bygde de kanonstillinger, løpegraver, bunkers og flere bygninger.

De første tyskerne kom i 1940, men de begynte å etablerere seg på Rekdal i juni 1941. Den første tida ble de plassert rundt om på gardene i bygda. Det var lensmann Aas som organiserte dette, telefonsentralen på Rekdal var et viktig knutepunkt. Ingen rekdalinger ble kastet ut av husene sine, men det ble ganske trangbodd. Bedehuset og skolen ble også overtatt av tyskerne, og skolegangen fortsatte i et privathus. Lærer Gjelsten ble sendt til Kirkenes.

Krigsfanger og arbeid.

Anleggene som vi i dag kan se restene av, ble bygget av nordmenn som jobbet for tyskerne. Det var også 28 russiske krigsfanger på Rekdal, de kom i 1943 og ble seinere flyttet til leiren på Øverås. Fire av disse rømte fra Øverås til Rekdal våren 1945, der de ved med god hjelp fra lokalbefolkningen holdt seg skjult til krigen var over.

Sjøl om Rekdal ligger midt i leia for skipstrafikk, var det lite krigshandlinger der bortsett fra det som skjedde gjennom flyangrep over fjorden. Det falt flere bomber, men ingen mennesker mistet livet i krigshandlinger på Rekdal. To menn fra Haram druknet, men det skjedde i forbindelse med forsøk på berging av en båt i full storm.

Karsten Rekdal forteller at ei bombe falt på Dragneset og laget et stort krater. Han opplevde på nært hold at ei bombe som falt i sjøen, men sjøspruten gjorde ingen skade. Dagnar Abelsen er av dem som opplevde krigsårene både på Rekdal og i Molde. Han husker at tyskerne på Rekdal stort sett oppførte seg skikkelig.

Justis.

Et par av offiserene som var brutale mot de russiske krigsfangene, ble forflyttet og erstattet av mer humane folk. Det gikk rykter om at en russisk krigsfange hadde mistet livet, men ingen visste noe sikkert om årsaka.

Boforholdene til de russiske fangene var dårlige i ei gammel trang husmannsstue, men de levde likevel mye friere enn deres landsmenn mange andre steder i Norge. Russerne var med i onnearbeid på gardene, og de var ivrige til å sanke sopp for å spe på kosten. Og på veg fra potetplukking var det mange som puttet noen poteter i buksene.

På Rekdal er et svært god oversikt både mot Molde og Sunnmøre. Dagnar Abelsen forteller at han så Molde brenne, det gjorde et sterkt inntrykk. Da forholdene i byen begynte å normalisere seg, dro han og broren Martin til Molde og startet et lite skredderverksted på torget under navnet Rekdals Konfeksjon. Utfordringen var å skaffe stoff til å lage klær av. Det ble svært mye omsying av gamle klær, både i Molde og på Rekdal, dit de flyttet tilbake i 1944.

– Jeg husker jeg sydde konfirmasjonsdressen din, sier Dagnar Abelsen og vender seg til John Bjerkevoll. John ble tenåring under krigen, og var med på sandkjøring med hest. Han deltok etter krigen i Tysklandsbrigaden, og hadde tjeneste i Schleswig Holstein.

På Rekdal gikk livet sin vante gang under krigen. John Bjerkevoll og Karsten Rekdal var skolegutter, krigen ikke var noe tema i undervisningen.

Mot slutten.

– Det gikk i bibelhistorie, lesing, regning og pugging av salmevers. Det er det jeg husker, forteller Karsten Rekdal.

Det var likevel spent da krigen gikk mot slutten. Alle var nervøse. Kommandanten på Rekdal skapte seg så vrang at han måtte arresteres. Den 7. mai kunne radioen og det norske flagget hentes fram igjen, man lyttet på London. Etter hvert rykket norske styrker inn, krigen var over og tyskerne dro.

De som sitter rundt bordet på bedehuset opplevde ikke tyskerne på Rekdal generelt som bøllete. Noen av offiserene hadde et så godt forhold til bygdefolket at de kom tilbake til Rekdal på besøk etter krigen, det siste besøket skjedde for knapt ti år siden.

Etter krigen.

Kaspara Gjelstenli dro andre vegen. Hun var gift med en tysk mann og dro i 1946 til Tyskland for å bosette seg sammen med mann og barn der. Hun kom til det som ble østsonen, halvannen times tur sør for Berlin.

– Der bodde jeg til jeg ble enke i 1950, og flyttet deretter tilbake til Norge og Rekdal igjen, forteller hun. Reisen gikk gjennom Berlin, der hun så både de enorme ødeleggelsene og restene etter bunkeren der Hitler endte sine dager.

På Rekdal ble bygningene som tyskerne hadde fått satt opp, revet og solgt. Bare murene sto igjen. Den store spisebrakka ble satt opp igjen som ungdomshus. Betongkonstruksjonene, bunkerne og murene ble stående igjen, mye piggtråd ble også liggende. Dette kan man fremdeles se. Tavler med opplysninger om hva dette var gir et interessant bilde av det som skjedde for mellom 65 og 70 år tilbake. Ikke mindre enn 45 objekter er merket, et arbeid Roger Aakernes og elevene ved Rekdal skule fullførte før skolen ble lagt ned.

Stiene og plassene der tavlene og bunkerne er, ryddes fremdeles og holdes åpne. Skogen tar over der murene etter gamle bygninger og anlegg står, men minnene fra krigen er fremdeles sterke på Rekdal.

Romsdals Budstikke ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Krigsvåren