Lister man opp alle krumspringene til den internasjonale håndballpresidenten, kan det umiddelbart fremstå som røverhistorier plukket fra fantasien. Dessverre er de helt sanne.
Hver for seg er flere av historiene oppsiktsvekkende. Til sammen forteller det om en idrettstopp hvis maktsyke ikke kjenner noen grenser.
Nå er Hassan Moustafa i gang igjen. Håndballsporten er på ny under angrep fra sin øverste leder.
Full splid
Denne uken kunngjorde lederen av dommerkomiteen i Det internasjonale håndballforbundet (IHF), Ramon Gallego, at han trekker seg. Bakgrunnen er at han ble utsatt for et press fra presidenten. To måneder før OL i Tokyo fikk han nok.
– Årsaken er min alvorlige uenighet med IHFs president, spesielt på grunn av hans innblanding i utvelgelsen av dommere, skrev Gallego i et avskjedsbrev.
Uenigheten skal dreie seg om nordiske dommere. Moustafa har en oppfatning av at de favoriserer nordiske land i sluttspillene i mesterskap. Derfor vil han selv bestemme hvem som skal dømme.
Tidligere i år var det VM i Egypt, Moustafas hjemland. Da vertene tapte en jevn kamp mot Sverige, skal presidenten ha vært svært misfornøyd med de norske kamplederne, ifølge Ekstra Bladet.
Grenseløst mandat
Gallegos holdning er at de beste dommerne skal dømme de største kampene. Han «kan ikke tolerere politisk press som kan true dommernes uavhengighet».
Det siste er den viktigste grunnen til at denne saken er alvorlig for håndballen. Når en president blander seg så direkte inn dommerfaglige beslutninger, går han langt utover eget mandat.
Problemet er at Moustafa anser sitt eget mandat for å være grenseløst. Han skjønner ikke at handlingene setter troverdigheten til sporten i spill.
Historiene hoper seg opp
Denne saken er langt fra første gang Moustafa dikterer dommerkabalen. I VM i 2013 gikk det utover det norske paret Guro Røen og Kjersti Arntzen. Dommerne ble splittet opp og satt i par med dommere fra andre nasjoner.
Argumentet var å sikre rettferdighet ved å la dommere fra ulike nasjoner dømme kampene. Resultatet ble kaos.
– Vi forsto hverandre ikke. Jeg følte vi ble latterliggjort, har Røen sagt om erfaringen.
Ideen ble begravet, men gjorde et uventet comeback i herrenes 2019-VM. Den gang var Gallego involvert.
– Sammen med IHF-president Dr. Hassan Moustafa har vi bestemt oss for å ta opp igjen ideen om blandede dommerpar, uttalte han.
Krumspringene handler om langt mer.
Moustafa spilte en rolle da det i 2007 ble avslørt omfattende juks i den asiatiske OL-kvalifiseringen.
Han introduserte et wild card til VM, som kunne gis til kommersielt viktige nasjoner som ikke hadde greid å kvalifisere seg sportslig.
Meningsmotstandere er blitt presset ut av sine roller.
I januar i år satt det langt inne å gi opp drømmen om publikumsfest selv om pandemien herjet. Til slutt tok han til fornuft.
For å nevne noe.
Grunnleggende problem
Moustafa sikret presidentmakten i 2000 ved å bygge allianser i Afrika og Asia. Siden har han sørget for å øke maktbasen.
Når presidenten skal velges, teller hver stemme fra hvert enkelt forbund like mye uavhengig av håndballaktiviteten i landet. I perioden 2001–2017 tok IHF opp 63 nye medlemsland.
Moustafa er så mektig at ingen har stilt som motkandidat siden 2009.
Nå er det et håp om at egypteren selv vil trekke seg på kongressen til høsten. Spørsmålet er om det vil være nok.
76-åringen er trolig blant idrettens verste diktatorer, men eneveldet er ikke unikt. I idrett etter idrett vokser enkeltledere seg for mektige. Så blir de mer opptatt av å beholde posisjonen enn å tjene sporten.
For å ta et åpenbart eksempel: Det bør ikke være mulig å sitte som president i 20 år.
Reformene må stikke dypt. Hvis ikke får man de lederne man fortjener.