De risikerer livet for at vi skal få god tv

Kommentar: I kampen om sykkelsportens gjeveste trofé, er utøverne villig til å risikere både liv og helse for at vi skal ha en spennende tv-opplevelse.

Richie Porte får medisinsk assistanse etter å ha krasjet på ve ned fra Mont du Chat passet på den niende etappen av årets Tour de France. Han er en av 11 som har brutt etter å ha påført seg alvorlige skader og brudd.   Foto: Christophe Ena / TT / NTB Scanpix

sykkel

– Å sette utfor smale, svingete fjellveier i alpene i 80 km/t eller å kaste seg utfor isete utforløyper i 120, er å sette liv og helse på spill. Av og til ender det fatalt. Noen ganger må det være tillatt å stoppe opp og spørre hvor stor risiko vi skal forlange at idrettsutøverne skal ta for å tilfredsstille tv-selskapenes behov for å servere spektakulær underholdning.

For det er ikke til å komme forbi at kommersialiseringen påvirker løypene både i alpint og sykkel. Det skal være halsbrekkende spektakulært for å lokke flest mulig seere. Samtidig vil dødsfall og alvorlige ulykker føre til avskyreaksjoner. Det er en krevende balansegang også for arrangørene.

Tv-seere blir stadig mer krevende å tilfredsstille. Vi elsker å se utøvere som tar sjanser og balanserer på knivseggen mellom styrt og seier, eller satt på spissen – mellom liv og død.

Kjetil Kroksæter, kommentator  Foto: RUNE PETTER NESS

Veiene i alpene er bratte, smale og svingete, de kan være våte av regn, farten er 80 km/t og det skal bare en liten feilvurdering til før det 2,5 centimeter brede dekket mister festet. Liv og helse henger i en like tynn tråd som når alpinisten setter utfor bratte heng på is og hålke.

Selvfølgelig er det frivillig å stille til start, men et sted støter den fri viljen og forstanden mot fristelsen til å ta ekstra store sjanser. Risiko er en integrert del av suksessen. Belønningen for å lykkes er enorm i form av status, berømmelse og inntekter, og når adrenalinet koker er det ikke lett å tenke sikkerhet. For en profesjonell syklist er det lite som slår det å vinne en etappe i Tour de France.

Listen over alpinister som døde i bakken er skremmende lang, med Regine Cavagnoud, Ulrike Maier og Josef Walcher som tre av de mest kjente. Jeg var selv tilskuer til at Gernot Reinstadler ble dødelig kvestet i målhenget i Wengen. Noen dager blir det mindre interessant hvem som vinner.

Jeg grøsser hver gang jeg blir lurt til å se repriser av Aksel Lund Svindals styrt i Beaver Creek og Kitzbühel, men betyr det at jeg skrur av tv neste gang det kjøres utfor i Kitzbühel? Selvfølgelig ikke. Vi vil jo ikke gå glipp av dramatikken, og slik blir vi medskyldige i at grensene flyttes.

Da Wouter Weylandt omkom på tredje etappe i Giro d´Italia i 2011, var han det fjerde dødsofferet i det rittet. Tour de France har kostet livet for tre ryttere. Årets tour har ført til at 12 syklister har brutt med skader etter velt. Stresset etter etappeseieren øker, og alle snakker om at syklistene tar stadig større sjanser i spurtoppgjørene.

«Nå kjører alle som om de ikke bryr seg om liv og helse. Det virker om de har mistet vettet.» Sitatet skriver seg fra verdensmester Peter Sagan som selv var involvert i den mest omdiskuterte situasjonen i årets Tour de France.

Jeg satt en gang i skiheisen med landslagsalpinisten Jan Einar Thorsen. Det var rett etter et renn på hålke i Garmisch, der litt for mange endte på sykehuset med alvorlige skader. Thorsen var ærlig på at han kjørte litt feigt den dagen. «Disse ungdommene aner ikke hvor farlig det er.» Innrømmet han.

Det leder meg til spørsmålet. Hvem er den modigste? Utøveren som balanserer mot risikoen, eller han som satser liv og helse? Den franske syklisten Thibaut Pinot innrømmer at han er redd, at han har skrekk for stor fart og stivner av skrekk i bratte nedkjøringer. Pinot var blant de beste oppover, men livredd utfor. Han stivnet til og tapte seks minutter ned fra fjellet på en etappe i 2013. Etter det måtte han gå til psykolog for å håndtere sin fartsfobi.

Og nå kommer de mest dramatiske unnakjøringene i Tour de France.