«Holdt Norge verdensklasse? På TV kan man nesten få inntrykk av det.»

KOMMENTAR: Når TV 2 sender fotball, svikter i alle fall ikke språket.

TV 2-duoen Jesper Mathisen (t.h.) og Jon Hartvig Børrestad var til stede i Sofia og formidlet fra Norges kamp mot Bulgaria.  Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN

meninger

Var Norge i verdensklasse i Nations League-kampen mot Kypros sist uke? Skyldtes tapet for Bulgaria bare uflaks? Nja.

Sportsspråket svikter aldri – sprudlende, overdrivende, optimistisk, ellevilt. Og slik skal det være, idrett uten optimisme er aktivitet uten glede, og det gjelder både de aktive, deres ledere og deres formidlere, altså journalistene.

En seier er alltid en prestasjon, en målscorer er alltid en toppidrettsutøver. Kanskje er det greit når en sportssending på TV 2 er fullt av knuste, herjet med, smadret, klinket til, dundret og smelte.

Ola Bernhus kommenterer.  Foto: Vegard Grøtt

En voldsbaluba midt i nyhetssendingen.

En annen verden

Slik skal det kanskje være – hvis vi godtar at sporten befinner seg i en annen begrepsverden.

Derfor var Stefan Johansen en verdensartist da Norge slo Kypros 2–0 og han lagde begge målene. Stefan, nasjonens sønn, den sterkt kritiserte slo tilbake mot alle skeptikerne. Og hvor er Fulhams manager når han ikke innser finnmarkingens storhet? Trener, medspillere og vi journalister var enige.

Stefan Johansen scoret mot Kypros og gestikulerte mot sine kritikere.  Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN NORWAY

Før Bulgaria-kampen skulle vi dyrke midtbaneduoen Markus Henriksen/Sander Berge. De to har funnet hverandre i et dynamisk samarbeid som kan komme til å vare i 10–12 år. Endelig har Norge funnet en sentral midtbaneduo på høyeste nivå.

Så kom kampen – for Johansen, Henriksen og Berge.

Mye løping, få gleder

Opptellingen viste at laget kreerte én stor målsjanse og to mindre, det er lite på halvannen time, men hadde vi ikke sett kampen på TV, ville vi trodd det foregikk en sjanseorgie der borte på Vasili Levski-stadion i Sofia. For slik gikk ettersnakken.

Men den norske orgien var mer lik den man opplever på et nachspiel klokken fire om morgenen enn en potent oppvisning i skapende aktivitet rundt midnatt.

Sander Berge (t.v.) og Markus Henriksen.  Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN NORWAY

Jeg er en surmaget, gammel mann, riktig nok. Derfor påpekte jeg dette i min kommentar etter kampen. Ikke populært.

Det er bestemt at Norge nå har fått frem et fremragende landslag, ledet av en like fremragende trener. Jeg er enig i at Lars Lagerbäck var et fint trenervalg for Norge, men noen må kunne si at et angrepsspill der 90 prosent av pasningene går rett frem mot store spisser, gir for få gode målsjanser mot bedre lag enn Kypros. Og at vi kanskje må finne på noe annet når det går i stå.

Jobben deres

Hvorfor mente ikke kommentatorene det?

Fordi deres oppdrag var å levere et underholdningsprogram på TV, ikke en egentlig analyse. Skape interesse.

Når TV 2s Jesper Mathisen og Jon Hartvig Børrestad slår til, er ingen superlativer saftige nok, ingen forhåndsfistel høy nok, ingen setning rask nok. Noen lar seg jo lure.

Akkurat som når Eurosports velinformerte fagkommentar på OBOS-kampene, Roger Risholt, sier «fantastisk» syv ganger i løpet av en førsteomgang på Fosshaugane.

Jon Hartvig Børrestad under sending i Sofia.  Foto: JON OLAV NESVOLD / BILDBYRÅN

Latterlig? I hvert fall lett å latterliggjøre. Men stopp litt, her gjelder det å ikke virke gretten. Er vi ikke her ved idrettens innerste verdi? Det gjelder – uansett nivå – å beseire motstanderen, og da er kanskje fantastisk ordet som beskriver forskjellen på en vinner og en taper, i hvert fall den følelsesmessige forskjellen.

Gretten og gammel, javel

Men gleder det noen at jeg skriver om dårlig motstand på Ullevaal og sjanselammet norsk spill i Sofia? Jo, en god del er enige med meg og er møkka lei at kvalitetskravene settes til side så fort et norsk fotballandslag skal spille en kamp – og kanskje mye fordi vi har en merittert og likandes trener.

Likevel, det laget Norge har nå, er mer lovende enn på mange år, blant annet fordi de beste er de yngste.

Vi har lov til å håpe på fremgang over tid, ikke minst for Mathisens og Børrestads skyld.