Et landslag som mangler det meste

Det er ikke krise å tape mot Italia. Men det er krise å tape mot Malta, Bulgaria og Aserbajdsjan senere i høst.

Norge ble et nummer for små mot overlegne Italia.   Foto: NTB scanpix

meninger

ULLLEVAAL (aftenposten.no):

Utvikling?

Eller resultater?

Ja takk, vi vil mer enn gjerne ha begge deler. Men 9. september 2014 – nøyaktig 33 år etter en Norges største kvelder i fotballhistorien, 2-1-seieren mot England – viste at vi har et fotballandslag som mangler det aller meste.

Akkurat som norsk fotball generelt.

0-2-tapet for Italia var en tilstandsrapport for AS Norsk Fotball. Tapet handlet ikke om laguttak eller taktikk. Eller dårlig lagledelse. Tapet kom fordi vi ikke er bedre. Norge har ikke gode nok fotballspillere. Så enkelt, så vanskelig. Norsk fotball ble avslørt på Ullevaal.

Tapet for Italia handlet om manglende ferdigheter. Ikke innsatsen. Vi har ingen offensiv kraft, vi har liten kreativ kraft, det er mangellapper overalt. Norge er ikke Italia, vi er langt unna, Norge er en middelmådighet i europeisk fotball.

Dette har vi sett komme gjennom flere år, både med landslaget, og klubblagenes innsats i Europa.

0-2-tapet for Italia var en tilstandsrapport for AS Norsk Fotball.

Vi har ikke lenger noen toppspisser, slik vi hadde det. Vi har ingen som preger de fem største ligaene i Europa. Det er på tide å stikke fingeren i jorda. Italia er normalt to mål bedre enn Norge. Derfor ville poeng på Ullevaal vært en gedigen bonus.

Isolert sett er det ikke krise å tape hjemme for Italia. Men det vil være krise å tape for Malta, Bulgaria og Aserbajdsjan senere i høst, dersom målet er å spille EM-fotball. Men kanskje kommer det mesterskapet også for tidlig?

Høgmos eksamen

Norges hadde en seier av 11 mulige under Per-Mathias Høgmo. Rapportene om de svake norske resultatene hadde nådd Italia.

Og få timer før kampstart trodde 92 prosent i en nettavstemning på Gazzetta dello Sport på italiensk seier. Nesten halvparten forventet "lett seier" til Gli Azzurri.

For Høgmos nye Norge var det eksamen på et prosjekt som har haltet i starten.

For Italia under den nye sjefen Antonio Conte handlet det om en god start på en kvalik som skal ende med EM-sluttspill i Frankrike.

Aftenpostens journalist Erlend Nesje. 

Italia er alltid i mesterskap. Og det finnes ingen logiske grunner til at de ikke skal være der i 2016, heller. Italia skal selvfølgelig til EM og de kunne knapt fått en bedre start på reisen. Norge åpnet riktignok tøffere og mer aggressivt en mot England på Wembley i forrige uke.

Men etter 16 minutter glapp det i forsvar.

Simone Zaza fikk vandre fritt, helt upresset skar han inn i feltet, og avslutningen gikk via Håvard Nordtveits høyre legg og i mål.

Lang EM-reise

Italia ledet 1–0. Og er det noe italienerne er kjent for så er det å låse av kamper. Finnes det noen nasjon som er flinkere til å holde på en 1-0-ledelse enn Italia og italienske lag? Svaret er nei.

Det gjensto 75 minutter av kampen, 900 minutter av kvaliken, der og da virket reisen mot Frankrike-EM lang for Høgmos menn.

Men spesielt overraskende var det ikke.

Norsk Tippings odds for norsk seier var på 4,45. Det sa litt om hvilken motstander vi møter, det fortalte noe om det normale styrkeforholdet mellom Norge og den firedobbelte VM-vinneren Italia, men også en hel del om tilliten til det norske fotballandslaget i markedet.

I Norge ble det plantet et lite om at et Italia uten de største stjernene var mulig å slå. At de asurblå ikke hadde ristet av seg VM-skuffelsen. At de italienske spillerne var tidlig i sesong.

Det var også mulig å snu på det. At Italia ville revansjere VM. At de ferske spillerne ville gripe denne sjansen de fikk av Conte.

Conte er veldig krevende. Stilen er aggressiv og hurtig. Og ofte er det lettere å få urutinerte spillere til å løpe enn blaserte stjerner.

Norge slet med kantene, Norge slet med indreløperne, det var tidvis vanskelig å se hva Norge ville.

Men i en norsk startellever som hadde totalt 136 kamper tilsammen (Italia-keeper og kaptein hadde 142 kamper til sammenligning), var det også noen lyspunkter i en førsteomgang der Italia var best.

Joshua King var sterke i duellspillet og skapte trøbbel flere ganger. Men du verden hvor alene han ble.

Mats Møller Dæhli var leken og kreativ på høyrekanten.

Håpet var Romsås og Lyn.

Effektive Italia

Italia var et nummer for store. Tryggere med ball, raskere med ball, de er smartere, de er mer besluttsomme.

Og ikke minst: Italia er effektive.

Contes lag, som tidlig skaffet målet som var hensikten med Oslo-besøket, var ikke ivrige etter å angripe.

Norge trillet ballen frem og tilbake, det gikk for sakte, Norge evnet ikke å skape målsjanser.

Etter timen kom nådestøtet:

Innbytter Manuel Pasqual hadde vært på banen i kun ett minutt da han fikk lagt inn fra venstre. Leonardo Bonucci fikk stå helt alene på bakerste stolpe og stange inn 2–0. Kampen var kjørt, Norge var ikke i nærheten av å komme tilbake.

Italia visste at de kunne reise fra Norge med seier for første gang siden 1937 (uavgjort 1987, tap 1991, tap 2000, uavgjort 2005).

Og fra 2–0 og ut var det klasseforskjell på lagene.