KRONIKK

Biskop Midttømme: I denne tiden trenger vi mer enn noen gang fortellinger om håp

«Siden jeg kom hit til Møre har jeg hørt om de store engene med påskeliljer ute på øya Gossen. Forrige året fikk jeg dratt ut dit og sett. For et syn!»   Foto: FOTO: BJARNE MIDTTØMME

Meninger

Tre potter med påskeliljer står på et bord på verandaen vår. Jeg satte dem der for å ha noe å feste blikket på fra hjemmekontoret ved kjøkkenbordet. Noe å feste blikket på som peker fremover og skaper forventning om vekst. Noe som gir håp.

«Kanskje kan livet gjenoppstå etter påske?», var nylig overskriften for en nyhetssak, skriver Ingeborg Midttømme.  

Siden jeg kom hit til Møre har jeg hørt om de store engene med påskeliljer ute på øya Gossen. Forrige året fikk jeg dratt ut dit og sett. For et syn! Påskeliljene stod tett i tett i bakken nedenfor kirka. Jeg kjenner jeg blir glad bare ved å tenke tilbake på det overveldende synet. Det er fascinerende hvordan livet ligger gjemt i et tilsynelatende tørt og tomt skall. Plutselig bryter det fram, finner veien opp av jorda, danner knopp og slår ut i full blomst.

Jeg har lest at for drøyt 300 år siden var Aukra-presten Alexander Borch på pilegrimsreise til Jerusalem. Det fortellers at han tok med seg påskeliljeløk fra Golgata tilbake til Gossen. Ingen kan vel si om det stemmer at påskeliljeløken er fra Golgata, men historien – enten den er sann eller ikke – sier noe meningsfullt om det nye livet. Det livet som spirer frem nå - og om det som er grunnlaget for vår kristne tro.

Vi lever i en tid som ingen av oss ved nyttårstider så ville komme. Mye av det vi da var opptatt av og var bekymret for, er nå satt inn i en større sammenheng. Relativt sorgløse liv ble brått preget av en helt annen usikkerhet og bekymring for fremtiden. Preget av at nyhetsbildet fra hele verden i flere uker har hatt mer fokus på dødskreftene enn på livskreftene. Alles liv er endret for å forsøke å unngå død. Alt vi gjør – og lar være å gjøre – er motivert av at vi vil berge liv. Det er vår store dugnad nå, og her står alle på dugnadslista.

«Kanskje kan livet gjenoppstå etter påske?», var nylig overskriften for en nyhetssak. Saken fortsatte med «men da må folk vaske hendene, holde avstand og la håret gro.» Det er viktige råd som vi har blitt gode på å følge. Det skal vi fortsette med, og jeg verken kan eller skal som biskop, si noe om hvor lenge vi skal ha livet så annerledes. Det jeg derimot både skal og kan si, er at livet gjenoppstår etter påske. Påskeliljene vitner om det. Påsken er tid for håp.

I denne tiden trenger vi mer enn noen gang fortellinger om håp. Fortellinger som gir håp. Fortellinger som snakker sant om livet og sant om Gud. Det er en av kirkens oppgaver og bidrag inn i denne tiden. Ja, tusenvis av mennesker har dødd i denne pandemien. Flere tusen vil fortsatt bli syke og dø. Gud er livets Gud. Gud står ikke bak all den lidelse og død koronaviruset fører med seg. Tvert om. Og her kommer fortellingen om Golgata inn.

Vår Gud er ikke en Gud som straffer oss mennesker. Påsken handler dypest sett om at straffen er ferdig sonet – en gang for alle. Vi tror på en Gud som står sammen med oss i vår lidelse. Vi tror på Jesus som selv har kjent smerte og dødsangst på kroppen. Som i dødens øyeblikk ropte ut i fortvilelse over å være forlatt av Gud – for at vi aldri skal bli det. Vi tror på Ånden som går med oss, gjør fortellingen om Guds kjærlighet levende for oss og gir oss kraft og mot til selv å vise omsorg og nestekjærlighet.

Derfor var smerten stor over at vi det meste av tiden må holde kirkene våre lukket. Ganske raskt fødte den smerten en overveldende kreativitet og mot til å bringe håpet ut på nye måter. Aldri før har vi fått så mange muligheter til å delta i nye, digitale fellesskap. Babysang via Facebook og morgensamling for de minste, ungdomsklubb via Instagram, daglige morgengudstjenester, digital bønnevegg hvor det også tennes lys, chattetjenester med diakoner og prester, andakter på ulike digitale kanaler, salmesang, orgelkonserter, musikkandakter lørdagskonserter, «lunsjavtalen» og «ord for natten» på Facebook, for bare å nevne noe av det nye som kirken nå gjør – i tillegg til å tilby kontakt gjennom telefonsamtaler - for å gi trygghet og bringe håp. Ingen skal være alene. Ingen er alene.

Barnelærdommens påskesalmer handler om dette håpet. «Påskemorgen slukker sorgen.», «Deg være ære, Herre over dødens makt», «Å, salige stund uten like» er kanskje blant de mest kjente. Den siste tiden har jeg gått og sunget på en svensk påskesalme: «Kornet har sin vila djupt i frusen jord». En vakker tekst om Guds kjærlighet som Anders Frostenson skrev i 1968. (Norsk Salmebok nr. 205)

«Kärlek från Gud, åt allting ger du liv», står det i det første verset. Både naturens lover og påskens grensesprengende fortelling om Jesus som led, døde og ble gravlagt, men så steg fram i et nytt liv, er uttrykk for Guds ustoppelige kjærlighet.

Han var vetekornet, låg i jordens djup.

Han stod upp en påskdag, lever bland oss nu.

Aldrig en sol har lyst så stark och klar.

Kärlek med ditt ljus kom,

kom och dröj hos oss kvar. (vers 3).

Det som ble lagt i jorden er ikke dødt, men vekkes av Guds skaperord. Det er dette som skjer rundt oss nå. Påskeliljene kommer opp av marka. Knoppene springer ut og viser at livskreftene er her.

En universell del av kirkens språk er lyden av kirkeklokkene. Kanskje bor du slik til at du hører kirkeklokkene ringe? Bruken av kirkeklokker har en tusenårig historie i vårt land. I tidligere århundrer hjalp kirkeklokkene til med å gi trygghet både for døgnrytmen og for årets rytme. Kirkeklokkene er også i vår tid en del av vårt liv og vår rytme. Jeg tenker særlig på betydningen av at julen ringes inn. Vi er vant til kirkeklokkeklangen når det skal feires gudstjeneste, bryllup eller noen skal følges til graven. Snart skal påsken ringes inn.

Nå lever vi i en tid hvor vi ikke kan samles på den måten vi pleide å gjøre; på den måten vi skulle ønske. Derfor kan kirkeklokkene i denne tiden med koronasmitte ringe helgen inn hver lørdag kl. 17. Klokkeklangen bærer bud om kirkens nærvær og ustanselige bønn. Om et trygt ankerfeste. Om håp.

Når vi lever i en verden preget av stadige nyheter om død, da trenger vi håpet. Påskeliljemarka nedenfor kirka på Gossen og de tre pottene med påskeliljer på min veranda vitner om det nye livet. Gir håp.