LESERBREV

Noen tanker omkring mottak av spesialavfall på Raudsand

Mottaket på Raudsand skal være et nasjonalt mottak for landet – sør for Trondheimsfjorden.
Meninger

Det finnes et tilsvarende mottaket for Nord-Norge. Dette anlegget ligger så godt som i sentrum av Mo i Rana, og har vært i drift siden 1993. De tar i mot samme typa avfall som er planlagt å ta i mot på Raudsand. Langøya, mottaket for sør-Norge, hadde oppstart på -80 tallet.

Det skal man ikke tro når man hører argumentene for å hindre et slikt anlegg på Raudsand. Primærnæringene og endel andre næringer skriker opp om at de må avvikles dersom et slikt anlegg kommer. Noen står til og med frem sier de vil flytte fra området. Det skrives om giftskyer og forurenset grunnvann. Ja, til og med turistbygda Geiranger på Sunnmøre vil merke de negative konsekvensene av dette, påstås det. Vi har ikke hørt at områdene rundt Oslofjorden, på Helgeland eller for så vidt Lofoten har slitt med den samme problematikken. Men her i regionen har det vært ført en skremselspropaganda uten sidestykke.

Er det ikke smart å stoppe opp litt, og kanskje forhøre seg om hvordan omgivelsene rundt de andre mottakene/deponiene i landet har det? Der massene deponeres uten noen form for gjenvinning? Slutte å synse, og heller få frem noen faktatall. Har deponiet i Mofjellet og på Langøya påvirket negativt lokale bedrifter, turisme eller folkehelsa i regionene?

Det fremsettes stor skepsis til Norges øverste miljømyndigheter og fagmiljøer. Men hvem skal vi stole på dersom vi ikke skal stole på dem? Og dersom vi ikke stoler på dem, ja da må vi vel stille spørsmål om deres kompetanse til de rette myndigheter. De må erstattet med folk som innehar nødvendig fagkunnskap, i stedet for å gå inn med mer eller mindre selvoppnevnt kompetanse og innleid «hobbykompetanse» for å skremme livet av innbyggerne i vår region?

Vi har lyst til å lage en metafor slik at det kan være enklere å skjønne det vi forsøker å si: "Dersom du får en alvorlig sykdom, f.eks. kreft. Hvor vil du søke informasjon og hjelp? Hos landets absolutt beste fagmiljøer, eller hos en "klok kone" eller pensjonert lege/sykepleier som påstår de har løsningen og forstår dette bedre enn legene på Radiumhospitalet? Vi er ikke i tvil om hva vi ville gjort.

Det er trist å se og høre at de såkalte miljøpartiene velger å gjøre som de får beskjed om, i stedet for å sette seg inn i de faktiske opplysningene i denne etterhvert så betente saken. På spørsmål fra en representant fra Høyre til en representer fra MDG om han hadde satt seg inn i de dokumentene som lå i saken, var svaret at han ikke visste hvor de var, så det hadde han ikke. Men han var i mot. Altså, MDG er i mot, fordi noen har sagt de skal være det? De er i alle fall ikke i mot fordi de har satt seg inn i saken. Vi kunne sikkert også nevnt SV og FRP i samme slengen. Har disse partiene faglig begrunnet hvorfor de er i mot?

SP og deres distriktspolitikk får et alvorlig forklaringsproblem i forhold til sin rolle i denne saken. De kan ikke i alle debatter, lokalt og nasjonalt, beskylde Høyre for å være distriktsfiendtlig når de samtidig kjemper med nebb og klør mot den største satsingen på ny industri, og derav også bosetting, i dette området på mange tiår. Vi antar at også SP innser at folk må ha arbeidsplasser for at det skal være attraktivt å bo i distriktene. Det vil være lite miljøvennlig dersom man utelukkende skal bo i distriktene og må pendle lange avstander for å finne en arbeidsplass. Da tror vi de fleste velger å bo i nærheten av jobben.

Men prosjektet på Raudsand er så mye mer enn bare nye arbeidsplasser. Det skal bli en viktig og sentral bidragsyter til det grønne skiftet vi ellers er så opptatt av. Dette er FN sitt bærekraftsmål 12, brutt ned til flere delmål. Vi tar med de vi mener Raudsand bidrar til:

Mål 12. Sikre bærekraftige forbruks- og produksjonsmønstre

12.1 Gjennomføre det tiårige handlingsprogrammet for bærekraftig forbruk og produksjon, med deltakelse fra alle land og der de utviklede landene går foran, samtidig som det tas hensyn til utviklingslandenes utviklingsnivå og muligheter

12.4 Innen 2020, og i samsvar med internasjonalt vedtatte rammeverk, oppnå en mer miljøvennlig forvaltning av kjemikalier og alle former for avfall gjennom hele deres livssyklus, og betydelig redusere utslipp av kjemikalier og avfall til luft, vann og jord for mest mulig å begrense skadevirkningene for menneskers helse og for miljøet

12.5 Innen 2030 betydelig redusere avfallsmengden gjennom forbud, reduksjon, gjenvinning og ombruk

12.6 Stimulere selskaper, særlig store og flernasjonale selskaper, til å innføre bærekraftige arbeidsmetoder og integrere informasjon om bærekraft i sine rapporteringsrutiner.

Når vi bruker bærekraftsmålene som bakteppe blir det mer enn merkelig å høre representanter fra flere parti referere til FNs bærekraftsmål i flere andre saker, men i den saken der vi virkelig kan være med å utgjøre en forskjell, da nevnes disse kun i negative ordelag, «import av gift, det får da være måte på». At utbyggingen på Raudsand møter FNs bærekraftsmål 12 på flere av delmålene nevnes ikke. Internasjonalt samarbeid skal tydeligvis bare gjelde når vi selv høster fordeler av det. Det som heller ikke nevnes er at Norge eksporterer en god del avfall, som igjen genererer avfall som må håndteres.

I Dagens næringsliv 7. februar 2020 sier ledelsen og eier av Noah, dagens mottakere av slikt avfall følgende:

«Nærmere 20 norske forbrenningsanlegg leverer i dag flyveaske til Noahs anlegg. Selskapet tar imot 450.000 tonn farlig avfall fra forbrenningsanlegg og norske industribedrifter i året, som det i dag ikke finnes annet alternativ for enn deponering.

Hvis det ikke etableres ny kapasitet for håndtering av farlig avfall innen 2024, er vi tilbake til 80-tallsløsning da vi ikke hadde noen nasjonal kapasitet. Norge settes 40 år tilbake tid. Noe farlig avfall kan kanskje eksporteres, mens resten må mellomlagres eller håndteres utenfor regelverket, sier Carl Hartmann som er konsernsjef i Noah. Det haster med en avklaring hvor et nytt deponi av farlig avfall skal legges. Bjørn Rune Gjelsten som eier avfallsfirmaet Noah, som håndterer spesialavfall på Langøya utenfor Holmestrand, trykker på alarmknappen. Mange har ikke sett konsekvensene, sier Gjelsten.Han mener det må skje en oppvåkning for at behandlingen av farlig avfall og innsamlingen av norsk husholdningsavfall ikke skal kollapse.

Gjelsten understreker at dagens deponi på Langøya ventes å være fylt opp i løpet av 2024.

Hvis Noah stenger ned, kan all søppelinnhenting i Norge stoppe opp i løpet av en uke fordi flyveasken fra søppelforbrenningsanleggene ikke får en avsetning. Noah mener det så langt ikke har gått opp hverken for myndighetene eller omverdenen hva som er i ferd med å skje når Langøya-deponiet er fullt». Kan jo også nevne at siden 2003 har det Gjelsten-eide selskapet et samlet overskudd på 1,5 milliarder kroner. (Kilde dn.no 7. febr. 2020)

Vi velger å ta inn over oss faktaopplysningen fra Noah. Vi velger også å stole på at landets fremste ekspertise skjønner og forstår, og gjør faglig riktige vurderinger, når det gjelder både sjøfyllinger, bergkvalitet, transportmåter, lagringsmetoder o.l. på Raudsand.

Ikke en eneste faginstans har pr. dags dato merknader til Bergmesterens planer der saken står i dag. Er det ikke da merkelig at den ene etter den andre av leger, jurister, ingeniører og andre, spretter opp og «blafrer» med sin yrkestittel og roper varsko? Når landets fremste fagmiljøer ikke gjør det? Hva ligger bak en slik iver etter å stoppe et anlegg som vi absolutt trenger og må ha på plass innen 2024, jf. uttalen fra Noah ved eier Bjørn Rune Gjelsten?

Jan Ståle Alme, Arild Svensli, Joachim Molton, Stig-Bjarne Silseth og Anne-Karin Sjøli

Kommunestyrerepresentanter Molde Høyre

----------------------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal