Si sannheten: Dette handler ikke om gamle reiseregninger!

Kommentar: Er det ikke like greit å si det som det er? Striden i idretten handler mindre om reiseregninger og mer om makt og ideologi.

Idrettspresident Tom Tvedt og kulturminister Linda Hofstad Helleland sliter med kommunikasjonen og det er blitt en belastning for hele organisasjonen.  Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

idrettspolitikk

Søndag er idrettspresident Tom Tvedt og kulturminister Linda Hofstad Helleland invitert på VIP-tribunen på Lerkendal. Det kan være en anledning til å prate ut om den ødeleggende splittelsen mellom idrett og politikk. For slik kan det ikke fortsette. Styret og administrasjonen er slitne av å være under konstant press.

De to har hatt sine kontroverser og er rykende uenige. Det er ikke så vanskelig å mane frem et skremselsbilde av det videre løpet i denne saken. Generalsekretærens avgang kan være startbrikken i en dominoteori som ender i ekstraordinært idrettsting. Kulturminister Linda Hofstad Helleland er tydelig på at hun ikke er fornøyd. Hun anbefaler mer åpenhet om reiseregninger bakover i tid.

Nå som idretten er åpen inntil skinnet og ribbet for armslag når det gjelder bevertning, virker det påfallende at kulturministeren skal være så krakilsk opptatt av innsyn i gamle tall og bilag. Det som bør bety mest er hvordan Idretts-Norge skal styres fremover.

Kjetil Kroksæter, kommentator Adresseavisen.  Foto: RUNE PETTER NESS

Alt maset om reiseregninger er bare et skalkeskjul for å komme andre saker og personer til livs. Det som egentlig står på spill er den norske idrettsmodellen, slik den ble bygget og definert i en periode preget av rødere politiske nyanser. Vi er vitne til full krasj mellom de blåblå i regjeringen og et litt Ap-dominert idrettsstyre.

Når to ulike ideologier møtes, kan det utløse ufred. Dagens regjering vil utvikle idretten i større bredde gjennom å akseptere privatisering og mer egenorganisert idrett. Kampen om X-Games i Oslo i 2016 var bare en forsmak. Et kostbart arrangement for Oslo kommune i regi Disney-konsernet og ESPN, som høstet gevinsten, men den prisen vil de blå betale for å slippe at idrettsforbundet forblir en monopolist.

Omtrent samtidig med at idrettsstyret avsatte Inge Andersen som generalsekretær, arrangerte kulturdepartementet møte om egenorganiserte idretter som snowboard, skateboard, parkour og andre grener som står utenfor Norges idrettsforbund. Innlederen anbefalte å bevilge en halv milliard kroner over tre år. Dette skjærer i ørene på tilhengerne av dagens idrettsmodell. De vil ikke dele spillemidlene med noen.

Det påståtte ansatteopprøret mot Inge Andersen var ikke større enn at han ble takket av med stående applaus og tårer i et allmøte dagen derpå. Situasjonen tvang seg frem fordi et splittet idrettsstyret trodde de kunne kjøpe seg fred ved å ofre Inge Andersen.

Så enkelt er det ikke. Ved å fjerne generalsekretæren tok man vekk bufferen mellom idretten og det politiske Norge. Andersen var den som i vanskelige tider holdt den viktige dialogen med politikerne. Han ble, muligens med rette, anklaget for å være litt for mye politiker, men det skyldtes at svake presidenter gjorde det nødvendig å ta en slik rolle.

Jeg skal ikke påstå at Tom Tvedt er en svak president, men han kom fryktelig skjevt ut når han ikke inviterte til en god dialog med kulturministeren. Idrettspresidenten burde skjønt at man ikke kan vinne over en kulturminister. Man biter ikke den hånda som gir mat.

Kravet om mer innsyn ligger fast, og idrettspresidenten virker å være på glid. Han er kommet i en vanskelig skvis der han i tillegg til å ha en aggressiv kulturminister hengende over seg, sliter med et splittet styre. Og det som verre er; skillelinjene i styret går ikke bare etter politisk farge.

Det er ikke lang tid til stortingsvalget og et mulig regjeringsskifte som kan bli redningen for Tom Tvedt og hans fløy. Men det blir garantert en krevende tid. Akkurat nå synes sjansen for et ekstraordinært idrettsting å være like stor som at dagens styre overlever.