Idretten ble redningen for Sajandan (21): – Ingenting i livet føles riktig når skolen går galt

Det har stormet rundt toppen av norsk idrett, men i breddeidretten er hverdagen en helt annen. Sajandan Rutthira er en av mange ildsjeler.

Sajandan Rutthira er nestleder i Furuset Fotball. Sommeren bruker han på sommercamp, der barn får muligheten til å være i aktivitet. Han er en av mange ildsjeler som får idrettshverdagen til å gå rundt.   Foto: Paal Audestad

idrettspolitikk

Det er midt på sommeren, men inne i flerbrukshallen på Furuset i Oslo vrimler det av liv.

Høy musikk dundrer fra høyttaleranlegget, mens barn opp til 14-årsalderen hopper og spretter, spiller bordtennis og fotball.

Gjennom fem uker arrangeres Furuset Idrettsforenings sommercamp.

Her er dørene åpne for dem som ikke har reist på ferie. Målet er å gi barna noe å fortelle når de vender tilbake til skolen.

Sajandan Rutthira (21) er et naturlig midtpunkt der han sprudler av energi og tar seg tid til alle. Nestlederen i Furuset Fotball legger ned enormt med timer for å skape idrettsglede for andre.

Han har selv erfart betydningen idrett kan ha. Da han kjente at han var skolelei på videregående, var det idretten han søkte til.

– Ingenting i livet føles riktig når skolen går galt. Da var det én ting jeg visste at jeg var god på, og det var å være frivillig i idretten. Der fikk jeg anerkjennelse. Det ble min redning, sier Rutthira.

Stadig mer av tiden hans gikk til idretten. Det ga ham noe å se frem til. Og slik ble skolehverdagen enklere å takle.

Nå er Sajandan Rutthira en av dem som får Idretts-Norge til å gå rundt. I januar i fjor ble han overrakt prisen som årets ildsjel under Idrettsgallaen.

Da Sajandan Rutthira ble skolelei, søkte han til idretten.  Foto: Paal Audestad

De vonde sakene

Det har stormet rundt norsk idrett. 2016 er blitt omtalt som idrettsåret der det meste gikk galt.

Dopingsaker som gjorde vondt, astmadebatt som skapte mistenksomhet, og idrettsledere som ble sterkt utfordret på åpenhet: De negative sakene hopet seg opp og stjal mye oppmerksomhet.

Spesielt åpenhetsdebatten kilte seg fast. Det startet med VGs søkelys på høye lederlønninger i Norges Fotballforbund og fortsatte med spørsmålene om pengebruken i Norges idrettsforbund. Avisen satte søkelyset på de begrensede mulighetene for innsyn i idretten.

Ettersom idrettstoppene ikke ville legge frem all informasjon som ble etterlyst, økte presset. Kulturminister Linda Helleland (H) var blant dem som krevde større åpenhet.

– Når min mor ringer og sier at jeg står i en skandale som minner om Watergate-skandalen, er det klart at dimensjoneringen er ganske kraftig, sa idrettspresident Tom Tvedt til NTB.

Åpenhetsdebatten hadde vart i godt over ett år da det på ledermøtet i mai i år ble bestemt at det likevel skulle åpnes opp for innsyn bakover i tid.

De vonde sakene

Åpenhetsdebatten: Idrettstoppene havnet på defensiven da det ble satt søkelys på pengebruken og åpenheten i idretten. Kulturministeren var blant dem som krevde større åpenhet. Først etter over ett år med press valgte idretten å åpne opp for innsyn i regnskap bakover i tid.

Sundby-dommen: I fjor sommer ble langrennsstjernen Martin Johnsrud Sundby dømt for feil bruk av astmamedisin. Han ble utestengt i to måneder. Verdens antidopingbyrå (WADA) mente Sundby skulle ha søkt om medisinsk fritak, mens Norges Skiforbunds medisinske apparat trodde det ikke var nødvendig.

Astmadebatten: Sundby-saken satte i gang en debatt om Norges Skiforbunds praksis rundt medisinering av utøvere. Det ble satt ned et astma-utvalg. Utvalget konkluderte med at skiforbundet ikke hadde medisinert friske utøvere, men de stilte spørsmål ved etikken rundt en del av praksisen.

Johaugs dopingsak: 13. oktober i fjor ble det kjent at langrennsyndlingen Therese Johaug hadde testet positivt på steroidet clostebol, som finnes i kremen Trofodermin. Landslagslege Fredrik Bendiksen tok på seg skylden for at Johaug brukte kremen. Saken gjorde at det igjen ble stilt spørsmål om rutinene til Norges Skiforbund.

Bekymret for grasrota

For styremedlem i Holmlia Sportsklubb, Zaineb Al-Samarai (29), har det vært trist å se at norsk idrett er blitt forbundet med så mye negativitet.

– Det som bekymrer meg, er hvordan det vil påvirke alle disse menneskene som driver med frivillig arbeid i idretten. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra foreldre som har brukt store deler av livet sitt på idretten, og som har vært frustrerte over å lese alt det negative. Vil dette demobilisere? sier hun og fortsetter:

– Det jeg er mest redd for, er at dette demotiverer grasrota. Hvis ikke idretten i Norge er en folkebevegelse for grasrota, forsvinner intensjonen om at idrett skal være for alle.

Zaineb Al-Samarai på Lusetjern kunstgress på Holmlia, sør i Oslo.  Foto: Paal Audestad

Nå står hun på Lusetjern kunstgress på Holmlia. Tiden her har formet henne.

Hun kom til Norge som flyktning fra Irak. Som 13-åring ble fotballen en arena der hun kunne føle tilhørighet og mestring. I 2000 vant hun Norway Cup med Holmlia. Nå er hun stortingskandidat for Arbeiderpartiet ved høstens valg.

– Jeg var veldig annerledes, en guttejente med kort hår. Hvis jeg ikke hadde vært god i idrett, kunne jeg fort ha havnet utenfor. Idretten ble et fristed for meg, sier hun.

Al-Samarai var en dyktig fotballspiller, men i ettertid er det ikke kampene og prestasjonene på banen som har betydd mest. De beste minnene handler om lange bussturer, overnattinger under cuper og vennskap.

– Idretten er den beste integreringsarenaen vi har, mener hun.

Regninger skapte debatt

I juni kom de første resultatene av åpenhetsvedtaket fra idrettens ledermøte. Da ble det åpnet for innsyn på bilagsnivå i regnskapene fra Sotsji-OL i 2014 og ungdoms-OL i fjor.

Fra før var det kjent at det var blitt brukt 1,2 millioner kroner over budsjett på gjesteprogrammet under ungdoms-OL på Lillehammer. Bilagene ga et innblikk i hva pengene hadde gått til.

Det ble lagt vekt på alkoholregninger, mottagelser idrettsstyret ikke var informert om og kjøp av positiv omtale i OL-magasin.

Da Aftenposten var i kontakt med idrettskretslederne, var flere kritiske til pengebruken. Noen forsvarte hvordan pengene var blitt brukt. Og de fleste trakk frem åpenhet som viktig i tiden fremover.

At idretten i stor grad er tuftet på frivillighet, skapte en kontrast som provoserte mange.

– Toppidretten er avhengig av at breddeidretten fungerer, og breddeidretten er avhengig av de frivillige, sier Zaineb Al-Samarai.

– Hvis idretten skal fortsette å være den folkebevegelsen den var ment å være, er det viktig at prisene holdes nede, og at apparatet på toppen bruker pengene riktig. Det skal brukes på idretten og på bredden, sånn at alle barn har råd til å være med. Jeg skjønner at man må investere litt for å få noe tilbake, men det går an å utvise et visst skjønn, sier hun.

I Holmlia har de én daglig leder i 50 prosent stilling. Resten handler om frivillighet.

Oslos største idrettslag

På andre siden av Oslo er det et idrettslag som har det ganske annerledes.

Der T-banen snirkler seg opp mot Holmenkollen, kommer et mektig anleggskompleks til syne. Fire kunstgressbaner ligger tett i tett. Ved siden av står to haller. I den nyeste av dem finnes blant annet et treningssenter, fire tennisbaner og en supertrampoline.

Alt dette tilhører Heming, Oslos største idrettslag med nesten 6000 medlemmer.

Da de i fjor skulle markere 100-årsjubileet, satte de opp et nytt klubbhus på 1000 kvadratmeter til 34 millioner kroner. Årsregnskapet fra året viser inntekter på over 60 millioner.

Heming tilbyr en rekke idretter, og det er mange betalte trenere. Totalt er det 40 ansatte. Seks av dem har rene, administrative stillinger. De tar seg av alle oppgaver som ikke er direkte idrettsrelatert.

– Gjennomsnittsstørrelsen på idrettslag i Norge er rundt 300 medlemmer. Vi er i en helt annen bransje. Som idrettslag må man følge de samme reglene som gjelder for private bedrifter.

– Når man går fra å være et mindre frivillig drevet idrettslag og så vokser seg større, blir det veldig omfattende. Vi kan ikke overlate et medlemsregister på 6000 medlemmer til noen som skal føre det inn i Excel ved kjøkkenbordet, sier Einar Eide-Fredriksen (43), daglig leder i Heming.

Heming er Oslos største idrettslag. Her er daglig leder Einar Eide-Fredriksen.  Foto: Paal Audestad

Sentraladministrasjonen finansieres av medlemskontingenten og offentlig støtte. Idrettstilbudet finansieres av treningsavgifter og sponsorer. Og anleggsutbyggingen er blitt finansiert gjennom spillemidler, momskompensasjon, direkte kommunal støtte og egenkapital. I tillegg har private donasjoner vært viktig.

– Vi er kjempeprivilegerte, og vi er veldig ydmyke overfor mulighetene det gir oss. Det er mange som nyter godt av at det er noen gavmilde mennesker i Heming-sfæren, som har gjort det mulig å bygge klubbhuset og det anlegget vi har, sier Eide-Fredriksen.

– Det er overhodet ingen selvfølge at vi skal ha det sånn. Men vi har gjennom anleggsutvikling, den nye Heming-hallen og klubbhuset vist at vi tar godt vare på gavene vi får. Det pløyes tilbake i helt konkrete tiltak som kommer mange til gode, fastslår Heming-lederen.

Opplever ikke tillitsbrudd

Han sier at han har «ristet litt på hodet» over en del som er blitt gjort av idrettstoppene, men at han er fornøyd med kulturendringen som er i gang. For ham oppleves stormen rundt norsk idrett fjern.

– Vi opplever ikke at et tillitsbrudd kanaliseres til oss. Vi opplever at vi har stor tillit fra klubbens medlemmer, understreker han.

Få idrettslag representerer spennet mellom topp og bredde som Heming. Idrettsstjerner som Astrid Uhrenholdt Jacobsen har hatt sin idrettsoppvekst her. Heming ønsker å legge til rette for dem som vil satse. De har flere elitegrupper, men det viktigste er å ta vare på bredden.

– Vi har et bevisst forhold til ikke å spisse, og vi lar ikke noen overambisiøse foreldre styre utviklingen. Vi har tro på at vi har et sterkt nok idrettsfaglig miljø til å styre en utviklingstrapp, sier Eide-Fredriksen.

Han forteller at de aller fleste foreldre ønsker at barna skal være aktive, men at er det noen som roper høyere og tar mer plass.

– Vi prøver å gjøre alle fornøyd, men ingenting skal gå på bekostning av andre. Det er fritt frem å gjøre som man vil utenfor den organiserte treningen, men er man med i Heming, gjør man det på vår måte, sier Eide-Fredriksen.

«Idrettsglede for alle»

Med over 2,2 millioner medlemskap fordelt på 11.532 idrettslag er idrett Norges største folkebevegelse.

Visjonen er «idrettsglede for alle». I formålsparagrafen til Norges idrettsforbund utdypes det hva den visjonen innebærer. Der heter det blant annet følgende:

«NIF skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov.»

Men er idretten for alle?

Tidligere i år blusset debatten om prisnivået i barneidretten opp igjen. Frode Lia, redaktør i fotballtidsskriftet Josimar og trener i breddefotballen, uttrykte gjennom et Facebook-innlegg bekymring for det han mente var et økende pengehysteri.

Han viste til dyre treningsavgifter, dyre treningsleirer og foreldre som punger ut for personlige trenere til barna. Konsekvensen: et økende klasseskille i breddeidretten og frafall.

På fotballtinget i mars advarte fotballpresident Terje Svendsen mot økte kostnader.

– Tendensen til utstyrshysteri og rådyr turneringsdeltagelse på utenlandsreiser er spørsmål vi må tenke grundig gjennom. Fotballen er, og skal være, for alle – også for dem som bare har råd til et par støvler, en shorts og en trøye, sa han fra talerstolen.

Norway Cup er en internasjonal fotballturnering for ungdom mellom 6 og 19 år. Turneringen på Ekebergsletta representerer breddeidretten.   Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix

Hvor mange har idretten mistet på grunn av økonomi? Det er ingen som sitter på tallet, men i mange idrettslag er det familier som sliter med å betale treningsavgifter. Det er en velkjent problemstilling.

– Det er tragisk når fotball blir for dyrt. Man skal ikke ha mye utstyr for å drive med fotball. Men i dag er det veldig populært å ha velutdannede trenere. Og det koster, sier Sajandan Rutthira.

Prislappen for å drive med idrett i Furuset er lavere enn de fleste steder, men den er likevel en utfordring for mange. Rutthira er imidlertid klar på at de alltid finner en løsning, det være seg gjennom delbetalinger eller dugnader. I Furuset skal man ikke ekskludere noen på grunn av økonomi.

Jentene idretten sliter med å nå

Zaineb Al-Samarai i Holmlia peker på en annen konsekvens hvis idretten blir for dyr:

– Hvis minoritetsfamilier har én gutt og én jente som vil drive med idrett, men på grunn av økonomi må velge, vil de nesten alle prioritere gutten. Det er helt forferdelig hvis idretten, som skal være et inkluderingstiltak, koster for mye, sier hun.

Zaineb Al-Samarai.  Foto: Paal Audestad

Aftenposten skrev i fjor høst om NOVA-rapporten som viste at bare én av fem minoritetsjenter i Oslo i alderen 13–19 år er med i organisert idrett. Tallet blant etnisk norske jenter var det dobbelte. Blant guttene var forskjellene langt mindre.

I Furuset har Sajandan Rutthira vist at det er mulig å få med minoritetsjentene. For noen år siden startet han opp et jentelag. Laget er fortsatt samlet, og kun én av spillerne er etnisk norsk.

Nøkkelen har vært ufarliggjøring av idrettsmiljøet.

– Mange synes fortsatt at det er sært at jenter med minoritetsbakgrunn driver med idrett. Det er en norm som må endres. Og det er kanskje min største drøm: Om du er minoritetsjente, er det sært ikke å drive med idrett, sier Rutthira.

Tar grep mot utstyrsjag

I Heming varierer prisene kraftig mellom idretter, alder og satsingsnivå.

– Vi skal ha et tilbud som er lavkost. Men hvis man kommer fra en familie som ikke har fullt så god råd og vil satse alpint elite, da kan vi nesten ikke hjelpe deg. Vi kan ikke be de andre foreldrene om å sponse den utøveren, sier Einar Eide-Fredriksen i Heming.

Einar Eide-Fredriksen.  Foto: Paal Audestad

Eide-Fredriksen forteller at klubben tar grep for å kontrollere utstyrsjaget i barneidretten. Blant annet har de lagt ned forbud mot bruk av fluor på langrennsskiene før hovedlandsrenn, og de ønsker ikke bruk av fartsdresser i alpint for barn under en viss alder.

– Det er gjerne noen foreldre som drar av gårde, men det er ikke nødvendig for å beholde idrettsgleden. Det er heller ikke nødvendigvis sånn at åtteåringer som har utstyr på landslagsnivå, blir best, sier Eide-Fredriksen.

Da Aftenposten møter ham midt i fellesferien, har slusene fra himmelen åpnet seg over hovedstaden. Likevel er det en gjeng som har samlet seg for å spille fotball.

For Heming-lederen er det et godt eksempel på det han mener er noe av det viktigste et idrettslag driver med. Det handler om å lære barn og ungdom idrettsglede slik at de fortsetter å holde seg i aktivitet også utenfor den organiserte idretten.

– De aller fleste som er innom oss, kan ikke leve av idretten. Men vi gir dem et grunnlag for å kunne drive med idrett resten av livet på eget initiativ, sier han.

Idrett som forebyggende tiltak

På Bjørndal sørøst i Oslo er det full aktivitet.

Det er futsalturnering i Bjørnholthallen, og ungdommene kjemper, spurter og skyter. Vellykkede driblinger akkompagneres av jubelrop fra tribunen.

Turneringen er en del av Sommerpatruljen, et gratis aktivitetstilbud for ungdom. En målsetting er å forebygge og bekjempe kriminalitet.

Oppmøtet blir bedre for hvert år. De fleste kommer fra områdene rundt, men noen har også tatt turen helt fra sentrum.

– Jeg merker at de setter stor pris på dette, sier Monir Benmoussa (23).

Han har vokst opp på Holmlia, men spiller fotball for 1.-divisjonsklubben Florø. Nå er han imidlertid hjemme i Oslo, og det gir ham muligheten til å være med som instruktør her for tredje året på rad.

– Jeg liker å gi noe tilbake, sier han.

Monir Benmoussa spiller for 1.-divisjonsklubben Florø. Når han er hjemme i Oslo, liker han å gi tilbake.  Foto: Paal Audestad

Oslo Øst har fått mye negativ oppmerksomhet den siste tiden. Det er blitt skrevet mye om politiets bekymring for økende gjengkriminalitet. I vinter stilte NRK gjennom en reportasje spørsmålet om det var «svenske tilstander».

Folk som er fra området, kjenner seg ikke igjen i den beskrivelsen. Det betyr likevel ikke at det ikke er problemer.

Monir Benmoussa mener at idrett kan være et effektivt middel mot kriminalitet.

– Idretten har gjort meg til den jeg er. Den kan hjelpe folk på riktig spor. Jeg tror det er viktig at man har noe man brenner for, og for mange kan det være idrett, sier han.

Yassin El Barkani (25) er ansvarlig for avviklingen av Sommerpatruljen. Han peker på de mange idrettsstjernene som kommer fra området. Ungdommen herfra får stadig vekk høre negative ting om stedet de er fra, men idrettsutøverne som har lykkes, er en kilde til stolthet.

El Barkani påpeker at idretten er viktig for å gi barn og ungdom et nettverk.

– Det er ikke alle barn som passer inn i skolesystemet. Idretten kan gi dem tilhørighet, poengterer han.

Yassin El Barkani er ansvarlig for avviklingen av Sommerpatruljen i Bjørnholthallen.  Foto: Paal Audestad

Ble kåret til årets ildsjel

Sajandan Rutthira mener at idrett er den perfekte arenaen for å bli kjent med den norske kulturen.

– For dem som vokser opp med to kulturer, er det mange ting som kan skape utrygghet. Jo flere arenaer du har hvor du kan føle mestring, desto mer selvtillit kan du bygge. Idrett er en sånn arena. Og de timene du er på idrettsbanen, vet du at du er trygg, sier han.

I januar i fjor ble han kåret til årets ildsjel på Idrettsgallaen.

9. januar 2016 ble Sajandan Rutthira kåret til årets ildsjel på Idrettsgallaen. Han mottok prisen fra kronprins Haakon.  Foto: Jon Olav Nesvold, NTB scanpix

Det var ikke noe han hadde forestilt seg da han 15 år gammel sa ja til å følge lillebroren på fotballtreninger. Det skulle bli starten på et liv innenfor idretten og frivilligheten.

Lillebroren trente med et lag der spillerne var ett år eldre, men etter treningen fikk Sajandan Rutthira spørsmål om han kunne tenke seg å starte opp et lag for lillebrorens årskull.

Han tenkte: «Hvorfor ikke?» Han skulle uansett være der.

Etter hvert ble idretten viktig. Så viktig at han ser på det som sin redning da han ble skolelei.

– Det tok noen år før jeg innså hvorfor det betydde så mye for meg, sier han.

Øynene lyser opp da han fortsetter:

– Mange kompiser lurte på hvorfor jeg gadd å bruke så mye tid på dette. Men jeg klarte aldri å løsrive meg, og det er jeg ekstremt glad for i dag.