«Først må Tom Tvedt slutte å ødelegge for seg selv»

KOMMENTAR: Tom Tvedt vil gjerne fortsette som idrettspresident. Men da må han slutte å ødelegge for seg selv.

Tom Tvedt (i forgrunnen) vil fortsette som president i Norges idrettsforbund i fire nye år. Men han kommer trolig til å få motstand, og den heteste kandidaten som lurer bak ham er Sven Mollekleiv (t.h.).   Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix

idrettspolitikk

Det skal straks sies at det er blitt roligere rundt presidenten etter at han fikk lagt åpenhetsdebatten bak seg og ryddet opp i toppledelsen på kontoret.

Men det tok tid, misnøyen var stor og berettiget, og den nylige WADA-saken tok seg heller ikke pent ut.

Der gikk det galt igjen. At han og visepresident og IOC-medlem Kristin Kloster Aasen ventet med å støtte Linda Hofstad Hellelands protest til etter at Russland hadde vunnet saken i WADA, er ikke lett å forstå.

At de to også sier dette ikke var somling, men tvert imot god saksbehandling, har medført hoderysting og beske kommentarer. Var det ikke i stedet en hevn overfor Helleland for hennes rolle da NIFs pengebruk ble avslørt?

Var også dette et eksempel på at Tom Tvedt ikke forstår spillet på bakrommene, at han nøler og grubler, også når handling synes opplagt?

Ola Bernhus kommenterer sport for Aftenposten.   Foto: Dons Signe / Rekaa Tone

Store kunnskaper

Det er ingen tvil om at Tvedt har både kunnskaper og personlige forutsetninger for vervet. Hans ideer for å løfte idretten til et enda større fellesskap, gjengitt i Aftenpostens intervju, må applauderes av alle.

Får han en periode til, kan han få vise hva han duger til, men da må han først og fremst skape ro til å få jobben gjort. Presidentvervet krever både et åpent, demokratisk sinnelag og en evne til å være direkte og hard i klypa når det trengs. Ikke umiddelbart enkelt i en så kompleks og utadrettet virksomhet som Norges idrettsforbund.

Hege Leirfall Ingebrigtsen kan være e aktuell kandidat som ny idrettspresident.   Foto: Morten Antonsen

Flere kan tenkes å overta. Mange påpeker at det norsk idrett trenger nå, er en ung kvinne, og navn som Hege Ingebrigtsen og Anne Berit Figenschou dukker opp. Marit Wiig vil alltid være en kandidat.

Fengende duell

Mest prat er det likevel rundt Sven Mollekleiv, egenlansert kandidat og en motsatt type av Tvedt. Mange ønsker seg den duellen.

Mollekleiv – uredd, klar, alltid klar til å trekke, noen ganger så fort at det ikke er tydelig at han har tenkt seg om.

Tvedt – resonnerende, grundig, politisk avveiende, nølende over grensen til irriterende.

Anne Berit Figenschou er en av flere mulige motkandidater til Tom Tvedt.   Foto: Geir Owe Fredheim

Norges idrettsforbund er ingen kiosk der beslutninger tas ved disken. Der snakker man sammen, på kontorer, på hotellrom og i telefonen, der prøver hver enkelt å finne ut hva som lønner seg for eget forbund og for seg selv, det er alltid et spill å delta i. Der er politisk teft gjerne viktigere enn kunnskaper og operative ferdigheter.

Vanskelig å forstå

Da vil de som ønsker at Tvedt gir seg nå, gjerne svare at det nettopp er teft han mangler.

Hadde han skjønt mer, hadde han ikke latt åpenhetsdebatten som han hadde arvet fra forgjengeren i, få ødelegge det første året av hans presidenttid.

Det var plagsomme måneder der presidenten lot seg drive rundt, bare fordi han ikke klarte å svare enkelt på enkle journalistiske spørsmål. Hva bruker NIF pengene på?

Tvedt var opptatt av prosess og formaliteter, til han til slutt var så trengt inne i kroken at det ikke var mulig å vri seg unna lenger.

Det var tilstander.

Kvitteringene måtte på bordet likevel. Og det viste seg at Norges idrettsforbund hadde sløst så ellevilt med pengene – under London-OL og Sotsji-OL, og på PR-folkene i First House – at det var til å rødme av.

Dette prøvde Tom Tvedt å gjemme bak formaliteter, og dette blir det viktigste angrepspunktet for dem som vil ha ham bort.