Vi er verst når det gjelder

15 år. 91 kamper. 27 land. Jeg har vært med på alt med landslaget. Bortsett fra det viktigste: Et mesterskap.

Norge kan kvalifisere seg til EM allerede lørdag. Landslaget har vært nærme et sluttspill flere ganger de siste kvalifiseringene, men har ikke vært dyktige nok da det gjaldt som mest. 

fotball

Jeg hører det allerede diskuteres norsk EM-tropp på sportspuber, om familier som reserverer feriehus for å se Norge i Frankrike, aviser som planlegger EM-bilag. Jeg hører at det snakkes om hvilke utesteder de norske spillerne kommer til å feire kveldens EM-billett dersom Norge slår Malta, og Bulgaria stjeler ett poeng borte mot Kroatia.Sånn kunne jeg fortsatt.

«SEIERHERREN»: Denne tegningen av landslagssjef Åge Hareide skulle trykkes da Norge i november 2007 kvalifiserte seg for fotball-EM. Tittelen var: «SEIERHERREN». Men Norge tapte for Tyrkia og tegningen ble liggende.   Foto: TEGNING: ARILD MIDTHUN

Det er ikke meningen å være gledesdreper, men finner det nødvendig å trekke i nødbremsen. Vi er IKKE i EM. Mye kan fortsatt gå galt.Jeg vet litt om det, fordi jeg har vært med på alle nedturene. Jeg var ikke med som journalist i VM 1998, heller ikke i EM 2000, men noen måneder etter siste norske mesterskap var jeg på min første landslagsjobb for Aftenposten.

Dette er fasiten: 15 år. 91 kamper på jobb i 27 forskjellige land. Mellom 450 og 500 artikler. Som ikke var verdt noe som helst. Et «nestenlandslag» og «en nestenjournalist».

Her er de 10 øyeblikkene jeg husker best. Det ble ni nedturer og én opptur.

Tyrkisk pepper

17. november 2007: — Jeg spiser heller en kald pølse og drikker Farris i stedet for å feire med champagne, advarte landslagssjef Åge Hareide over en kopp kaffe fire dager før Ullevaal-møtet med Tyrkia. Om vi hørte på en mann som hadde opplevd sine nedturer på fotballbanen? Nei da. Seier mot Tyrkia ville sende Norge rett til Sveits, Østerrike og en sommer med EM-fotball et halvt år senere. Og vi i Aftenposten hadde derfor klar tegningen av en jodlende landslagssjef i alpe-outfit. Da stopperbeistet Erik «Panzer» Hagen brassesparket inn 1-0-målet var tegningen montert på sidene i en avis som alltid har kjempet mot deadline under sene landskamper. Landslaget gikk på vannet i Ullevaal-tåka. Vi var i EM, trodde vi. Men keeper Håkon Opdal hadde ikke dagen, Tyrkia vant 2-1, EM-drømmen knust og tegningen kom aldri på trykk. Ikke før i dag.

Slagene i Drammen

Steffen Iversen forsøkte å megle mellom John Carew og John Arne Riise før det smalt i Drammen.   Foto: BJØRN S. DELEBEKK, VG

8. september 2003: — Dere dropper treningen, det er bedre at dere bruker mandagen og tirsdagen på seminar, befalte sjefen. Kollega Robert og jeg har alltid adlydet sjefer, også denne gangen. Og de var to lydhøre gutter som satt og hørte på en mann som snakket om fortellerteknikk. For første gang på et par tiår droppet Aftenposten å sende reportere på landslagstrening. Det var to dager etter et surt kvaliktap i Bosnia og to dager før en ubetydelig treningskamp mot Portugal. Vi kom jo ikke til å gå glipp av noe. Vel, på Marienlyst stadion i Drammen ble det månelyst. Stemningen i landslagstroppen var amper, alle var grinete. I bussen etter treningen slår John Carew til John Arne Riise flere ganger. Carew ble sendt på første fly til Roma, John Arne Riise møtte på Ullevaal dagen etter med blåveis. Vi droppet seminaret den tirsdagen.

Slaget i Parken, del 1

"Denne parken er vår" var tittelen til bildet av Ole Gunnar Solskjær og John Arne Riise som var Aftenpostens førstesideoppslag.   Foto: ERIK BERGLUND

7. juni 2003: — Drekk danskan det herre, så tap dæm, meldte Steffen Iversen og Eirik Bakke over to sider i Dagbladet. Det var 10 dager igjen til Norge skulle møte Danmark i København i EM-kvalifiseringskamp. Naboduellen var kun omtalt som «Slaget i Parken», avisredaksjonene mobiliserte, det var «alle mann til pumpene», jeg har aldri opplevd tilsvarende hype av en landskamp. Dagbladet fikk Iversen og Bakke til å teste dansk og norsk mat og drikke, avbildet med halvtomme snaps-glass og halvlitere med øl. Det ble bråk etter det oppslaget. Det kan vi ikke si om vårt førstesideoppslag på kampdagen. Det var bare pinlig, men der og da føltes det helt riktig med Ole Gunnar Solskjær og John Arne Riise i breial positur øverst på tribunen under tittelen "Denne Parken er vår". Men Norge var langt unna å eie storstuen i København, Danmark burde vunnet med mer enn 1–0. ## Slaget i Parken, del 2

Åtte år etter det opprinnelige «Slaget i Parken» forsøkte Aftenposten seg med nesten samme tittel som i 2003 - og kampen var like elendig.   Foto: FAKSIMILE: AFTENPOSTEN

6. september 2011: Forhåndshypen var ikke like ille som i 2003. Norge kom fra seier hjemme mot Island, en ny seier ville sette landslaget i en god posisjon i kampen om å spille EM i 2012, og København-proff Christian Grindheim stilte opp på Aftenposten-bilde i Parken. Tittel? «Denne Parken er MIN» . Men det var den slettes ikke. Norge tapte, laget virket tomt for energi, og dagen etter kamp kom bekreftelsen på ryktene vi hadde hørt i oppkjøringen til kampen: Halve laget hadde vært på fylla i Oslo etter seieren over Island – under fire døgn før Danmark-kampen. Det ble full oppvask i etterkant. Men EM-drømmen var i realiteten over.

Apelydene i Zenica

John Carew fikk rasistiske tilrop i Zenica.   Foto: NTB Scanpix

6. september 2003: Jeg er sjelden engstelig under fotballkamper. Men jeg var det da Norge møtte Bosnia i Zenica, en industriby 10 mil utenfor Sarajevo. Bosnias A-landslag hadde aldri tapt på Bilino polje stadion. Og på forhånd var vi advart mot den hatske stemningen. 20.000 elleville og skrikende tilskuere sto i kø to timer før kampstart, og vi i pressebussen takket politiet for blålysene som eskorterte oss helt frem til inngangen. Det var en være-eller-ikke-være-kamp for å direktekvalifiserte seg for EM året etter. Men vertene kjempet som gladiatorer, tilskuerne klarte å få John Carew ut av fatning med å lage apelyder, Bosnia vant 1–0 og norske journalister som ble plassert ute blant de bosniske tilskuerne klamret seg til tastaturene. Som en kollega sa: «Jeg er nesten glad Norge tapte, hvis ikke hadde vi fått juling alle mann!».

Myhres tabber

Uuups, ballen gikk mellom beina på keeper Thomas Myhre i møtet med Tyrkia på nøytral grunn.   Foto: NTB Scanpix

28. mars 2007: Det er noen ansiktsuttrykk man aldri glemmer. Keeper Thomas Myhre i kjelleren på Commerzbank Arena i Frankfurt er ett av dem. To gedigne keepertabber fra mossingen gjorde at Norge rotet bort 2-0-ledelsen mot Tyrkia på nøytral bane. Myhre var fullstendig knust – men han gjemte seg ikke. Tom i blikket, men rakrygget, sto Myhre i nesten 10 minutter og svarte på spørsmål fra oss journalister: — Jeg har skuffet lagkameratene mine og støtteapparatet. Men ikke minst: Jeg har skuffet en hel nasjon, sa sønderknuste Myhre. Kampen huskes også godt fordi den måtte spilles på nøytral grunn. På stadion i Frankfurt var det 50.000 tomme stolseter, et gedigent tyrkisk flagg, tre enorme «publikumsbilder», et banner av landsfaderen Atatürk, 22 spillere og noen få andre involverte.

En selvforherligende tufs

VG-kommentator Truls Dæhli kalte John Arne Riise for «selvforherligende tufs»  

8. september 2012: Det var gått to døgn siden han tok et twitter-oppgjør med gamleklubben Aalesund og statuen uten hans navn. Det var mindre enn et halvt døgn siden han satte landslagsrekord og hadde skyld i det andre målet da Norge tapte 2–0 mot Island i første kamp i VM-kvaliken. Men på SAS-maskinen som fløy landslaget hjem til Oslo fra Reykjavik leverte John Arne Riise nok et bidrag for å få oppmerksomhet på turen. Forsinket og som siste mann om bord på flyet kom Riise og hans hoff, kjæresten og tre venninner som egentlig ikke skulle vært på flyet, flanerende gjennom midtgangen og plasserte seg bakerst. Vi hørte lyden av forsiktig kyssing. To-tre rader foran meg satt VG-kommentator Truls Dæhli. Han hentet frem PC-en fra bagasjehyllen og lot fingrene danse over tastaturet i en halvtimes tid. Vi var flere som hadde en mistanke om at det var verdt å kjøpe VG dagen etter. Og ganske riktig: — En selvforherligende tufs, var tittelen i VG.

Ydmykelsen av Johnsen

Keeper Espen Johnsen hadde en svart dag i returmøtet med Spania.   Foto: NTB Scanpix

19. november 2003: Norge hadde spilt en helt OK kamp mot Spania på Mestalla i Spania i playoffkampen for EM. Keeper Espen Johnsen hadde stått en praktkamp og ble honorert med 9 på børsen og Steffen Iversen scoret det viktige bortemålet. Å hente igjen 1–2 på Ullevaal noen dager senere var fullt mulig. Vi var overbevist om at Norge hadde en fair sjanse, spanjoler på vinterføre i Norge kunne gå, det var ikke så mange år siden Rosenborg herjet med Real Madrid i Champions League under tilsvarende forhold. Vel, det ble én av tidenes nedturer. For keeperhelten Johnsen ble det en marerittkamp. Han ble ankelskadet i første omgang, men landslagsledelsen tok ham ikke av banen før det var for sent – på stillingen 0–3. ## Sand i maskineriet

Andre Bergdølmo mistet fotfestet på «Gjørmevaal» og Tsjekkia tok ledelsen.   Foto: NTB Scanpix

12. november 2005: Molde og Lillestrøm hadde spilt 120 minutter cupfinalefotball en snau uke i forveien og Ullevaal var et gjørmehull. Norge skulle møte Tsjekkia i første av to kamper i playoff før EM og tonnevis med sand ble blandet med gresset på Ullevaal for å bedre baneforholdene. Men det ble en ny gjørmekamp, og da André Bergdølmo mistet fotfestet på den elendige banen, gjorde Vladimir Smicer 1–0 til Tsjekkia. Utgangspunktet før returen i Praha var meget vrient. Selv om Norge ga Tsjekkia kamp på bortebane, var EM-drømmen knust.

Praktfulle Hampden Park

Steffen Iversen scoret 1-0-målet mot Skottland på straffe.   Foto: NTB Scanpix

9. oktober 2004: Norge hadde tapt borte mot Italia og spilt uavgjort hjemme mot Hviterussland. Mange følte at VM-kvaliken var over allerede – etter to kamper. Og så var duket for Hampden Park, med et publikumstrøkk som kunne skremme hvem som helst. Nasjonalsangen « Flowers of Scotland» på denne arenaen gir høy gåsehudfaktor. Det er en overdrivelse å si at Norge var gode, de var heldige, men det var det ingen som snakket om. Vi snakket om Steffen Iversens scoring, om at stemningen hadde snudd rundt landslaget, og om den eventyrlige atmosfæren. Det er fortsatt en mulighet for at Norge kan møte Skottland i playoff i november. Jeg melder meg frivillig til den turen.Dett var dett. Jeg tok de 10 første øyeblikkene jeg kom på. Denne gangen tror jeg historien ender med et lykkelig utfall. Vi skal til EM, vi må det.

Men er vi så naive at vi har en ny tegning klar, med landslagssjef Høgmo i franske omgivelser? Svaret er ja.

Aftenposten-journalist Erlend Nesje 

Romsdals Budstikke ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

fotball