Mener du virkelig dette, Åge?

KOMMENTAR: Nå har Åge Hareide fornektet alt det norsk fotball bygger på, skriver Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus.

GLISTE GODT: Åge Hareide debuterte som dansk landslagssjef med 2-1-seier over Island.  Foto: NTB SCANPIX

fotball

— Vi må spille med større risiko, sa han foran sin debut som dansk landslagstrener, mot Island nå i påsken. – Alle de beste lagene i verden spiller med større risiko enn vi gjør, og det må vi også lære oss.

Dette er alvorlig. Ikke bare følger han med i tiden (en skikkelig fotballtrener endrer aldri mening). Han river også tvers av den røde tråden som har fulgt norsk toppfotball i et kvart århundre, og som Hareide har vært en del av: Aldri spille på tvers, aldri drible på egen banehalvdel, aldri spille på markert spiller.

I stedet: Få ballen vekk, helst høyt slik at ingen kan få tak i den før den lander langt oppe på motstanderens banehalvdel. Hold forsvaret i balanse.

Dette kan vi. Det er derfor de norske elitelagene og det norske landslaget heller sender ballen opp til motstanderne enn å spille seg ut av eget forsvar. Det første er fornuftig, det siste er risikabelt.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus. 

Og så står en av de fremste norske trenerne de siste 20 årene og sier «vi må spille med større risiko». Skal vi le eller gråte?

Vi vet hva konsekvensen vil bli. Driblinger som bringer motpartens forsvar ut av kontroll, dristige pasninger som skjærer gjennom forsvaret til en medspiller på vei inn i feltet. Nerveødeleggende målsjanser.

Det er ikke slik vi berger 0-0 mot Estland. Slik skjødesløshet kunne fort ha gitt esterne motangrep, sjanser og mål.

Heller 0-0 enn 0-1. Heller 0-0 enn 3-3 også.

At Danmark fikk flere målsjanser og slo EM-nasjonen Island, er slikt som kan skje. Hareide kan likevel tape neste kamp med sin risikoteoretisering.

De syv dødssyndene har fått sin åttende og niende i norsk fotball. Spill aldri på tvers, aldri drible før du er milevis unna eget mål. De syv første (grådighet, hovmod, fråtseri osv.) kan NFF sentralt ta seg av, de to siste har trenerne innprentet oss.

Vi har

1) Drillo-perioden, da den norske forsvarstaktikken var så forbløffende og uventet at den ga minneverdige seire.

2) Carew-perioden (under trenerne Sem og Hareide) da ballen ble sparket opp til John Carew slik at han på egen hånd kunne vinne duellen, vinne andreballen, forsere mot mål og score.

3) Den siste tid (under trenerne Olsen og Høgmo) da vi heller ikke har noen spiss å spille til.

Alt dette har gitt oss trygghet. Vi taper aldri mye.

Vi får håpe at Hareide mislykkes såpass i Danmark at det ikke vil reises tvil om hva som er riktig fotball.