Han ble hyllet som en mirakelmann, men så raknet det. Her er tre forklaringer på Wengers fall

Arsène Wenger (68) revolusjonerte engelsk fotball, men i 2006 kom vendepunktet.

Arséne Wengers tid i Arsenal er over til sommeren. Han førte klubben til nye høyder, men de siste årene ble en prøvelse.  Foto: Antonio Calanni / TT NYHETSBYRÅN

fotball

– Hvis du spiser kaviar hver dag, er det vanskelig å returnere til pølser.

Dette kunne ha vært noe Arsène Wenger sa i forbindelse med fredagens nyhet om at tiden som Arsenal-manager omsider er over til sommeren. Det er det ikke.

Faktisk var det noe han sa så langt tilbake som i november 1998, etter en skuffende 1–1-kamp mot Middlesbrough.

Meldingen den gang var myntet på den pipende fansen, som noen måneder tidligere hadde jublet for dobbelttriumf etter en eventyrlig sesong.

Og snaue 20 år senere kunne det altså ha blitt sagt igjen, for å beskrive Wengers Arsenal-karrière.

Har du fått med deg denne?

Revolusjonerte engelsk fotball

Hele veien er Wenger blitt målt mot topper han selv var arkitekten bak. Han tok over et lag som var kjent som «Boring Arsenal», og gjorde det om til et lag som spilte noe av den vakreste fotballen i verden. Han kom til en inngrodd engelsk fotballkultur, og han revolusjonerte ligaen med nyskapende ideer. Og han vant, som da «Invincibles»-laget i 2003/2004-sesongen ikke tapte én eneste kamp på veien mot ligagull.

I 2003/2004-sesongen spilte Arsenal en hel sesong uten å tape en ligakamp. Det er også sist gang klubben vant Premier League.   Foto: LAWRENCE LUSTIG / ASSOCIATED PRESS

Det var bragder som satte en helt ny standard for Arsenal. Manageren mange lurte på hvem var da han kom fra japansk fotball i september 1996, hadde totalforvandlet både en klubb og en fotballnasjon. Det var nesten så man trodde at han kunne gå på vannet.

Men så raknet det.

I perioden 1996–2006 ble Arsenal kronet som Englands beste lag tre ganger. De vant FA-cupen fire ganger. Og de kom til finale i Champions League.

I de elleve årene siden har Arsenal-virkeligheten vært en helt annen. Tre FA-cuptriumfer har kun vært plastre på et sår som har vokst seg større ettersom avstanden opp til de ledende klubbene har økt.

Nå var det til slutt nok for Wenger. Ifølge The Guardian skal frykten for å få sparken ha bidratt sterkt til beslutningen om å gi seg.

Hva gikk galt?

Vi har plukket ut tre punkter som kan være med på å forklare den franske mirakelmanagerens fall.

1. Stadionskiftet

– Den vanskeligste perioden i livet mitt startet i 2006. Vi hadde en stram økonomi, måtte betale tilbake masse penger og ble tvunget til å selge spillere.

Det sa Wenger i et intervju i fjor.

I historien om Wengers tid i Arsenal markerer 2006 et veiskille: før og etter stadionskiftet. Den sommeren ble ærverdige Highbury byttet ut med Emirates Stadium.

En ny, toppmoderne stadion skulle løfte Arsenal inn i fremtiden. Tilskuerkapasiteten økte med over 20.000, og det åpnet seg nye inntektsmuligheter kommersielt og innen kampdag.

Men stadionskiftet var dyrt. Det medførte høy gjeld.

Derfor var mantraet de påfølgende årene som følger: I Arsenal skulle det settes tæring etter næring. Man skulle ikke bruke penger man ikke hadde.

Den franske storscoreren Thierry Henry var en av flere Wenger-signeringer som tok Premier League med storm.  Foto: RICHARD LEWIS / TT NYHETSBYRÅN

Denne forsiktigheten fulgte Arsenal frem til sommeren 2013. Fra stadionskiftet og frem til dette var det bare så vidt blitt brukt mer penger på spillerkjøp enn det man hadde fått inn via salg. Stjerner som Robin van Persie, Samir Nasri og Cesc Fàbregas hadde forsvunnet.

Men da den tyske playmakeren Mesut Özil i 2013 ble kjøpt for rundt 400 millioner kroner, markerte det et skifte. Arsenal var ikke lenger like tynget av stadiongjelden. De kunne i større grad bruke penger igjen.

Selv om Arsenal ikke kjempet helt i toppen i årene etter stadionskiftet, kvalifiserte de seg hvert år for Champions League. Wenger har flere ganger gitt uttrykk for at akkurat det fortjener mer anerkjennelse.

Og kanskje har han hatt et poeng. Tabellen under viser at Arsenal de fleste sesonger har levert som forventet eller til og med over forventning i ligaen basert på lønnskostnader. Det er imidlertid ingen tvil om at de siste to sesongene har vært svake:

Har du lest historien om Mohamed Salah? (for abonnenter)

2. Den elleville pengegaloppen

Man kan argumentere for at stadionskiftet kom på verst mulig tidspunkt for Arsenal. Samtidig som London-klubben måtte stramme inn økonomien, begynte det å skje ting som skulle endre konkurransebildet fullstendig.

Kort fortalt forløp utviklingen slik:

  • Russiske Roman Abramovitsj kom inn som Chelsea-eier i 2003. Det førte til en grensesprengende pengebruk. I 2004 begynte millionene virkelig å gi avkastning, og Chelsea tok over den engelske fotballtronen.
  • I 2004/2005-sesongen oppnådde Chelsea en rekordhøy poengsum. Listen var hevet. Manchester United måtte svare, og det bidro til å heve listen ytterligere.
  • I 2008 skjedde et nytt eierskifte som skulle lede til grensesprengende pengebruk. Sjeik Mansour, medlem av kongefamilien i oljestaten Abu Dhabi, ankom engelsk fotball. I 2012 vant klubben sitt første ligamesterskap siden 1968.

Da Arsenal var klare for å bruke mer penger, var altså markedet forvandlet. Selv om Arsenals overgangsutgifter og spillerlønninger har økt kraftig siden 2013, har de ikke vært i nærheten av å bruke like mye penger som spesielt Manchester-klubbene.

Fikk du med deg denne? (for abonnenter)

3. Wengers stahet

Det har vært mye misnøye blant Arsenal-supportere de siste årene. Misnøyen har ikke bare vært rettet mot Wenger, men også mot ledelsen.

Og i bakgrunnen har det foregått en maktkamp, der den amerikanske hovedeieren Stan Kroenke åpent er blitt angrepet av den usbekiske mangemilliardæren Alisher Usmanov, den nest største aksjonæren i klubben.

Arsenals pengebruk og ambisjonsnivå har vært en sentral del av misnøyen og maktkampen.

Budskap om «Wenger Out» ble stadig mer synlig i forbindelse med Arsenals kamper.  Foto: EDDIE KEOGH / REUTERS

Spørsmål om ledelsens ambisjonsnivå har vært berettiget, men det er også Wenger selv som ofte har vært lite villig til å bruke penger.

Ble han felt av sin egen stahet?

Wenger har alltid hatt en veldig tydelig visjon om hvordan han vil ha det. Den handler om offensiv fotball og egenutviklede spillere, og ikke om kjøp av overprisede forsterkninger.

Wengers tydelige filosofi var en viktig del av de skyhøye oppturene i den første delen av Arsenal-perioden, men kan også ha bidratt til fallet i den siste halvdelen. Burde han i større grad ha tilpasset seg realitetene i den moderne toppfotballen?

– Jeg er en person som er veldig lidenskapelig, og jeg tror familien min også vil si at jeg er sta. Det er en balansegang mellom å være sta og å være dum, men hvis man gir opp for tidlig, gjør man ingenting bra. Utholdenhet er en undervurdert kvalitet, har Wenger sagt.

Han holdt ut i 22 år. Og helt til det siste var han fast bestemt på å løfte Arsenal tilbake til toppen. På sine premisser.