Julestjernene tapte mot seg selv

Norge tapte mot seg selv. Da det gjaldt som mest, rotet de aller største stjernene.

STJERNEFALL: Katrine Lunde var en av flere av de norske stjernene som sviktet og leverte langt unna vanlig standard i VM-finalen mot Frankrike. Dermed endte det med sølv.  Foto: CARL SANDIN / BILDBYR N

ballsport

Vi skal ikke ta noe bort fra Frankrikes gullvinnere eller deres smarte trener Olivier Krumbholz. De spilte den håndballen de måtte spille for å oppnå å bli verdensmestere, og lyktes perfekt med det.

Men dette handlet mest om at en hel del av de største norske stjernene sviktet da det gjaldt som mest.

Jeg snakker om Stine Bredal Oftedal - en åpenbaring i gruppespillet, helt magisk i finalespillet, men:

En stor skuffelse i finalen.

Oftedal misset på kjempesjanser, svidde en straffe, kastet bort ballen i tide og utide og fremsto i det store og det hele som en bitte liten skygge av seg selv.

Smått ubegripelige feil

Samme skussmål kan gis til verdens kanskje aller beste målvakt - veteranen Katrine Lunde. Hun slet med helsen fra semifinalen av, men må ha meldt seg frisk nok til å spille. Hun endte med å levere mesterskapets klart svakeste kamp, med en redningsprosent på under 20

Camilla Herrem var knapt nok på banen, og Nora Mørks vinnervilje og syv mål til tross - også henne har vi sett klart bedre enn dette.

Det var akkurat noe slikt som måtte til for at Norge skulle tape. Et massivt stjernefall, en svikt både offensivt og defensivt - sammenholdt med en sulten motstander som opptrådte maksimalt kynisk og ekstremt disiplinert.

For Frankrike trakk ned tempoet. De spilte lange angrep og de tettet sammen noe voldsomt i midtforsvaret. Når da de norske kvinnene ble stresset og begynte å gjøre smått ubegripelige feil, da var de ikke uslåelige likevel.

Det må være surt. For det er ikke hver dag man ser Norge svi fire straffekast, misse på 100-prosentssjanser 6 mot 4 eller komme dårlig ut av overtallsperioder.

Jeg tror det er liten tvil om at de norske kvinnene har det høyeste toppnivået i verden, men bunnivået er altså håndterbart for den rette motstanderen.

Det som likevel gleder meg, er måten landslagssjefen og spillerne taklet nederlaget på. Her var det ikke bortforklaringer eller syting om i overkant tålmodige dommere eller vel barskt, fransk forsvarsspill. Nordmennene erkjente at de ikke var gode nok, gratulerte sine overkvinner og holdt seg for god for barnslige forklaringsmodeller eller bjeffing mot journalister i TV-ruten.

Dette var Norges 21. mesterskapsfinale. I lys av at nasjoner som Sverige og Nederland nå er i rivende utvikling og svært tett på den absolutte verdenstoppen, kan ikke seiersvante nordmenn regne med at det blir mesterskapsfinale hvert år.

Konkurranse gjør ingenting

Det var dette nederlaget nok en påminnelse om. Norge røk i OL, de røk igjen i VM og til neste års EM har kanskje enda flere landslag nærmet seg verdenstoppen.

Konkurranse gjør ingenting. Da får vi enda større oppmerksomhet rundt kvinnehåndball. Vi skal heller ikke glemme at det norske forspranget tross alt fortsatt er betydelig.

Ingen slår de norske kvinnene på en god dag, eller på en normal dag, for den saks skyld. Men når man kombinerer en klok motstander, finalenerver og et flerfoldig stjernefall, da er det mulig å slå dem.

Slik skal jo idrett på toppnivå være. Man skal ikke kunne bli verdensmestere på krabbegir eller for halv maskin, og det etterlevde de franske kvinnene søndag kveld. De leverte strålende, Norge gjorde det ikke og da er det bare å gratulere Frankrike med et fortjent VM-gull og se frem mot revansjen sånn cirka rundt 4. søndag i advent.

Neste år.