For et par måneder siden var Christine Mboma 400-meterløper. Forrige uke vant 18-åringen Diamond League-finalen på en annen distanse. På 200-meteren i Zürich satte hun også verdensrekord for løpere under 20 år.
Mboma er det nye ansiktet på idrettens store dilemma. For hver triumf blir spørsmålene flere.
Grunnen er at hun er født med forstyrrelser i kjønnsutviklingen (DSD). Det innebærer at hun har gjennomgått mannlig pubertet og har betydelig høyere testosteronverdier enn kvinner flest. Det presser frem spørsmål om hvilken fordel hun har sammenlignet med andre kvinnelige utøvere.
Det er en debatt hvor følelsene ofte bobler over og hetsen flyter fritt. Historien har vist det. Ser man forbi de harde ordene, står en viktig problemstilling igjen.
Sportslig rettferdighet eller inkludering? Hva skal idretten gjøre når to viktige prinsipper kolliderer? Svaret på det spørsmålet vil få store konsekvenser for Mboma, men også for alle kvinner i toppidretten.
Seierspall vakte oppsikt
Mbomas prestasjoner er sensasjonelle. Men hun er ikke den eneste som utløser mistenksomhet.
Tirsdag ble Francine Nyonsaba den første kjente DSD-utøveren til å sette verdensrekord. Det skjedde på 2000 meter i Zagreb.
I OL i Rio de Janeiro i 2016 hadde alle tre medaljevinnerne på 800 meter denne tilstanden. Bildene fra pallen fikk stor symbolkraft i debatten om deres deltagelse.
Øverst sto Caster Semenya. Sørafrikaneren har kjempet for retten til å delta helt siden hun suste inn i verdenstoppen i 2009.
Spliden rundt Semenya har økt bevisstheten rundt problemstillingen i idretten. I tillegg utfordres samfunnet mer og mer i forestillingene om kjønn.
Trolig må idrettslederne forholde seg til stadig flere saker både med DSD-utøvere og transkvinner i fremtiden.
Nye regler
– I am woman, and I am fast, sier Semenya selv. – Hun er en mann, svarte en konkurrent en gang.
I sommerens Tokyo-OL fikk ikke Semenya være med. Grunnen var nye regler fra det internasjonale friidrettsforbundet.
DSD-utøvere med betydelig forhøyet testosteron må ta hormonpiller for å delta i bestemte øvelser. Slik skal testosteronnivået presses ned.
Reglene omfatter øvelsene 400 meter, 400 meter hekk, 800 meter, 1500 meter og en engelsk mil. Det er derfor Mboma ikke fikk delta på 400 meter i OL, men fint kunne løpe inn til sølv på 200-meteren.
Her oppstår flere dilemmaer.
Hva med store føtter?
Gir det egentlig mening at høyere testosteronnivå er en urimelig stor fordel på de utvalgte distansene, men ikke de korteste eller lengste? Neppe.
Hvis det skal være noe poeng med regler, må de oppfylle intensjonen bak. Her er intensjonen å beskytte sportslig rettferdighet.
Den tidligere svømmekongen Michael Phelps trekkes ofte frem i diskusjonen. Amerikaneren hadde jo ikke vært så suveren uten store føtter og et ekstraordinært vingespenn. Burde det vært en egen klasse for dette også? Er ikke toppidrett i sin natur en hyllest av ekstreme egenskaper?
Toppidrett kan aldri være rettferdig. Gener og økonomi vil alltid være avgjørende. Det betyr ikke at man bør forkaste ambisjonen om å gjøre den så rettferdig som mulig.
Det er forskjell på om et ekstraordinært vingespenn gir et par prosents fordel, eller om høyere testosteron gir et så stort fortrinn at konkurransen nærmest er meningsløs.
Derfor er det vektklasser i boksing. Høyere vekt utgjør en urimelig konkurransefordel. Og derfor er det kjønnsklasser.
Sviktende forskning
Forskjellene i testosteronnivå er den viktigste grunnen til at idretten er kjønnsinndelt. Hvis den ikke var det, ville kvinner i de fleste idretter ikke hatt mulighet til å nå verdenstoppen.
Dette er et prinsipp det er verdt å beskytte.
Da Semenya-saken var oppe i Cas, en slags høyesterett i idretten, fastslo dommerne at reglene var diskriminerende. De landet på at reglene likevel var nødvendige for å oppnå sportslig rettferdighet.
Det er grunn til å være skeptisk til å medisinere folk som egentlig ikke trenger det. Mye ved behandlingen av saken kan også kritiseres. Ikke minst at valg av øvelser reglene skulle omfatte, lente seg på forskning som har vist seg ikke å holde mål.
Det er problematisk. Samtidig er ekspertene enige om at høyere testosteron generelt har en tydelig effekt på menneskers fysiske evner. DSD-utøvere kan også ha fordeler som mer muskelmasse.
For Mboma, Semenya og andre som rammes, er det brutalt. De har ikke gjort noe galt. Hetsen de får, er frastøtende.
De er ofre i kollisjonen mellom to viktige prinsipper. Idrettens store dilemma har ingen perfekt løsning.
Toppidretten et unntak
Det bør sitte langt inne å fravike prinsippet om inkludering. I samfunnet vil det trumfe det meste. Også i breddeidretten bør det gå foran.
Men der alle er en del av samfunnet, er det valgfritt å drive med toppidrett. Enda viktigere er det at hele ideen bak konkurranser står på spill. For utøverne handler det om deres karrierer.
Derfor kan toppidretten være unntaket der inkludering ikke overskygger alt.
Presisering: I en tidligere versjon av artikkelen ble utøverne beskrevet som «interseksuelle». Det er mer presist at dette er utøvere med forstyrrelser i kjønnsutviklingen (DSD). Det innebærer at de har gjennomgått mannlig pubertet og har betydelig høyere testosteronverdier enn kvinner flest.
Stjerneskuddene kan få en trist skjebne