I Withington i utkanten av Manchester pryder ansiktet til Marcus Rashford en vegg. Veggmaleriet ble laget etter fotballstjernens vellykkede kamp for gratis skolemat.

Natt til mandag ble kunsten vandalisert. Samtidig ble landslagstrioen Rashford, Jadon Sancho og Bukayo Saka bombardert med rasistiske ytringer i sosiale medier.

Alt på grunn av straffebommer i en EM-finale.

Det er mange ord man kan bruke for å beskrive hetsen. Overraskende er dessverre ikke blant dem.

Speiler et splittet land

Europamesterskapet har vist England fra sin beste side. Men det har også vist den verste. Slik blir fotball et speilbilde av et land nedsunket i splittelse.

Spørsmålet er om et landslag i fotball noen gang kan bli noe mer enn et speilbilde.

Historien som har vokst frem gjennom mesterskapet, er lett å dra kjensel på. En ung, fremadstormende gjeng med ulik etnisk bakgrunn. Et land som samler seg bak laget. Eufori over triumf i kvart- og semifinalen. Et styrket samhold på den andre siden. Mer forståelse. Mindre splittelse.

Det er langt fra første gang lignende fortellinger klistres til store idrettsøyeblikk.

Naivt, kan man fort tenke. Særlig når rasismen flommer over i sosiale medier og skjellsord i graffitiform dekker Rashfords ansikt så fort laget taper.

Da kan det føles som at man røskes ut av søvnen, og at den siste månedens fortelling bare var en drøm.

Et blikk på historien kan styrke pessimismen.

Også da Frankrike vant VM-gull i fotball i 1998, ble det snakket om hvordan det multietniske laget kunne bringe folk sammen. Fire år senere gjorde Jean-Marie Le Pen, grunnleggeren av ytre høyre-partiet Front National, sitt beste presidentvalg.

Heller ikke OL i London i 2012 skapte varig samhold. I stedet rutsjet England mot brexit og steile fronter.

Veggmaleriet ble vandalisert med graffiti. Hetsen ble dekket over. Foto: Peter Byrne / PA / NTB

Står frem som rollemodeller

Kanskje er det heller forventningene som må justeres. Et landslag kan ikke snu et land på hodet. Men det kan likevel være en positiv kraft.

Når Rashford bruker stjernestatusen til å hjelpe barn fra fattige familier, betyr det noe.

Når Raheem Sterling belyser hvordan mediene beskriver svarte utøvere mer negativt enn hvite, betyr det noe.

Når Harry Kane stiller med regnbueflagg på kapteinsbindet, betyr det noe.

Når spillerne møter buing fra enkelte supportere med å insistere på å knele mot rasisme før kampene, betyr det noe.

Og når landslagssjef Gareth Southgate skriver om spillernes «plikt» til å være rollemodeller, betyr det noe.

Landslaget når ut til mange. På det meste ble søndagens finale sett av 31 millioner TV-seere i Storbritannia. Det er det høyeste antallet siden prinsesse Dianas begravelse i 1997.

Nettopp derfor er det viktig at dette er et lag som har skjønt at de ikke er isolert fra samfunnet rundt dem.

Noen tall kan tyde på at det har en effekt. To tredjedeler av befolkningen i England er enig i at landslaget symboliserer et land som «tilhører folk fra alle raser og etnisk bakgrunn», viser en undersøkelse gjennomført under EM.

«Symbolpolitikk»

Men motkreftene er sterke.

Man trenger ikke å se lenger enn til tribunene under EM for å få øye på dem. Der sto politikerne som utover i mesterskapet kappet om å sole seg mest i glansen av lagets suksess.

De samme politikerne går nå hardt ut mot rasismen spillerne ble utsatt for. Det hadde vært mer konstruktivt å analysere konsekvensene av egne ord.

Da en gruppe England-fans før EM begynte å bue spillernes kneling, ville ikke statsminister Boris Johnson kritisere dem. Innenriksminister Priti Patel avfeide knelingen som «symbolpolitikk».

Uttalelsene er ikke blitt glemt i landslagsleiren. Mandag fikk Patel en påminnelse fra England-forsvarer Tyrone Mings.

Budskapet var tydelig: Du kan ikke tenne opp ilden før turneringen og så late som du blir forferdet når akkurat det vi markerer mot, skjer.

Boris Johnson er ikke kjent for å være fotballinteressert. Foto: Mike Egerton / PA / NTB

Støttemeldinger tok over

Samtidig som selskapene bak de sosiale mediene i langt større grad må vise handlekraft mot rasistisk hets, bør politikerne ta et oppgjør med egen retorikk. Hvor realistisk det er, er et annet spørsmål.

Heldigvis følges mørke episoder også av lyspunkter.

Buingen mot knelingen er etter hvert i stor grad blitt overdøvet av applaus fra en større del av fansen. Og det tok ikke lang tid før hetsen på veggmaleriet av Rashford ble dekket til. Støttemeldinger tok over plassen.

Kanskje er det akkurat sånn kampen vil fortsette. Noen seire. Noen tap. Og forhåpentlig sakte, men sikker bevegelse i riktig retning.

Der kan dette England-laget spille en viktig rolle.