Det er jo ikke alt man husker. Hukommelsen spiller en som oftest et puss, og når man i tillegg er lettere dement fra fødselen av blir, det jo ikke enklere. Likevel. Noen ting husker man jo. Som for eksempel at åpninga av Molde stadion i 1998 ble noe … hva skal man si … klam av at statsministeren avsluttet den offisielle åpningstalen med «og måtte det beste hjemmelaget vinne».
Nå var det ingenting som tydet på at prestens, om ikke vel så iallfall valgte, ord skulle spille noen rolle en septemberkveld åtte år senere. Vi hadde flydd inn formiddagen før kampdag. Et chartret fly relativt fullastet med spillere, administrasjon, supportere samt en og annen bladfyk.
Calle Indbjør var med – klar til å gi radiolytterne der hjemme hjerteinfarkt ved første innkast til Molde. Alt er dramatisk på 1FM. Tommy Barstein fra den Kongelige norske rikskringkastingen var også med.
Patrioter alle sammen.
Uansett. Dagen hadde deretter gått med til MFK-trening på mektige Ibrox og så diverse intervju med aktuelle spillere. Eirik Heen slo i kjent stil til med et ordspill på at keeper Jan Kjell Larsen skulle «hanskes skottene» – samt en fin liten sak på lille Maria som var en drøy måned gammel og den yngste MFK-supporteren på tur. Maria hadde ikke så mye å si, men mamma Generosa gledet seg stort.
Rangers var, og er, en europeisk storhet, og Glasgow en gjestmild by. For europacup på bortebane handler nesten vel så mye om å være på tur og alt det innebærer av sosial moro, som det sportslige. Spesielt viktig er det sosiale hvis man taper. For det er rett og slett sabla gøy uansett, noe flere av oss fikk erfare utover kvelden. Jeg skal ikke avsløre for mye – what happens in Glasgow stays in Glasgow – men historien viser at nordmenn har vært på tokt i Skottland tidligere.
Også de ble kjeppjaget.
Høydepunktet var likevel selve kampen, og utgangspunktet for returoppgjøret denne gangen var noe annet enn i Riga en måned før. Kampen mot Skonto ble husket for to ting: Molde Fotballklubb gikk videre. Og Petter Christian Singsaas trynet ut av sjukebåren da han ble forsøkt bært av banen av et overivrig medisinsk personell.
Rammene i Glasgow var helt motsatte. Fantastiske fans, enormt lydnivå, høstdis rundt stadion, regndråper i gressteppet. Mulighetene for avansement var også til stede. 0–0 i den første kampen var slett ikke håpløst.
Optimismen blant de tilreisende var også stor. Øverst i et hjørne på stadion var et par hundre blåhvite samlet, og selv om de nok ikke var interessert i å lage trøbbel, tilsa Uefa-reglementet at tilreisende lags chief of security fikk informere kort og enkelt om prosedyrene for å forlate stadion etter kamp.
«Hallo, ja!». Brått og uventet dundret en brumlete bassrøst fra Nordmøre ut over høyttalerne på Ibrox. «Yes! Hello! Kremt», fortsatte stemmen før den myndig orienterte de tilreisende. «Åsså må dåkker vennligst stå igjen noen minutt etter kampslutt, da». Ryddig og fin info.
Uefa smilte. Men så. Øyeblikket der disse åtte år gamle åpningsordene igjen ramlet ut. Nå med enda en ny vri. «Kremt. Ja. Eh. Hehe. Åsså mått det beste bortelaget vinn, da. Hehe».
Jeg tviler på at 48.000 hjemmesupportere skjønte noe som helst av hva MFKs chief of security akkurat hadde sagt. Takk og pris. Å kontrollere HV-11 blir en smal sak sammenliknet med 48.000 provoserte skotter.
Men for oss 200 tilreisende ble jo situasjonen så overraskende absurd at vi bare måtte le av det. Ut på tur, heia bortelaget!
Nå hjalp ikke de formanende ordene fra Nordmøre, Rangers vant 2–0 etter at MFK brente alle sjansene sine. Spesielt Marel Baldvinsson viste hvorfor han på skjemt til slutt fikk tilnavnet «Haltur Trebeinsson». Den islandske spissen misset to gigantiske sjanser, blant annet én som burde gitt 1–1 og dermed gode sjanser for en storskrell.
Men også Magne Hoseth skjøt med løskrutt, og dermed ble det med Thomas Buffel og Barry Ferguson sine scoringer.
Snipp, snapp, snute.
Men for en opplevelse! Gøy var det jo, tross tap, og nå er altså sjansen der igjen. Ni år etter skal MFK igjen forsøke seg i Glasgow. På ny venter en ærverdig stadion. Nok en gang elektrisk atmosfære. Atter en kveld i Europa.
Og i år scorer Molde endelig på sjansene sine. Denne gangen er effektiviteten lagets store styrke i Europa. For nå kan det gå. Denne gangen kan det virkelig gå.
Og nettopp derfor trengs det ikke enda en vittig omskriving av et det kjente munnhellet. Originalen står seg.
Måtte det beste laget vinne.
