– Hun har alltid væt litt spesiell, sier svigersøsteren til keiseren om sin egen søster, som akkurat har født en hund. Det vil si, hun har ikke født en hund, det er den misunnelige søsteren som vil ha keiserens kone i trøbbel. Og trøbbel blir det.
Replikken jeg siterte er bare ett eksempel på artige, og lettere anakronistiske, replikker, virkemidler og rekvisitter. Det er tydelig at ungdommen, som til vanlig er på sine egne teatergrupper men blir samlet til en slik forestilling, har hatt sitt å si om framføringen av Olla Rypdals manus.
I tillegg er det ingen tvil om at Karin Skjetne har hatt mye innvirkning på regien, som hun har hatt sammen med Linn Wennersten. Ikke bare blir scena tatt i bruk, men hele salen brukes undervegs. Og stykket åpner med at alle er på scena og leiker seg mens publikum kommer inn. Det er lekent, litt eksperimentelt og fungerer veldig fint. Et fint grep er det også å sette de to strykerne og fløytisten inn på scena. Det er også flere innslag av dans som en kanskje ikke helt skulle forvente. Og det å sette historieforteller Shahzarad bak et opplyst forheng er strålende. Det er også artig at hun blir framført av flere ulike skuespillere undervegs.
Ungdommene er jevnt over flinke. Det er morsomt å se at flere av de man pekte ut som talent på Poppeloppeteateret har tatt karrieren videre etter at de måtte pensjonere seg fra barneteateret.
Noen høres kanskje litt ut som de mer leser fra et manus (en del som snakker østlending når de framfører replikkene og jeg tror ikke de har den dialekten til vanlig), men alle ser ut som de elsker å leike med røykbomber, flygende tepper, sjonglere, tenne imaginære bål, klatre opp fjell mens skumle stemmer roper på dem og danse og virvle rundt med fantastiske fine kostymer.
Stykket varer ikke i 1001 netter, men har en akkurat passe lengde, slik at du kan godt bruke mandagskvelden på dette, sammen med venner og familie!
Anmeldelsen baserer seg på generalprøven!