Mihail Nalbant kom til Molde en februardag i 1973. Ved stortingsvalget i 2017 gikk han for første gang til valgurnen.

– Jeg har alltid følt at uansett hvem som har styrt landet, så har det vært trygt å leve her. Men nå ser jeg en annen tendens og derfor ville jeg stemme. Jeg er bekymret for freden og tryggheten i Norge, og om det kollapser så er vi der vi kom fra. Men jeg blander meg ikke inn i politikk, forteller Nalbant.

Suksessbedrift i Tyrkia

Med der han kom fra, mener Nalbant Antakya i Tyrkia – helt på grensa til Syria.

– Jeg vokste opp i en liten landsby utenfor Antakya. Der jobbet jeg med sementproduksjon og laget flis til bad og liknende. Etter jeg fullførte militærtjenesten, startet jeg min egen bedrift som solgte alt det man trenger til byggkonstruksjoner, forteller han.

Og han hadde suksess med bedriften i den lille landsbyen.

– Vi hadde ikke strøm og alt ble drevet med bensin. Systemet var slik at vi måtte bestille alt vi trengte i desember, og det skulle holde for hele året. Det første året bestilte vi 30 tonn sement fra Istanbul, mens det siste året var vi oppe i 650 tonn, forklarer han.

Ustabilt og utrygt

Men trass i suksessen var ikke livet bare enkelt på den tyrkisk-syriske grensa.

– Det var jo ikke stabilt der, spesielt var det ille om man tilhørte minoritetsgrupper – akkurat slik det er i dag. Min kone og jeg hadde fått det ene barnet etter det andre og da jeg rundet 30 hadde vi seks barn. Vi måtte stadig gå i skjul, og til slutt bestemte jeg meg for å komme meg ut av landet. Jeg innså at det ikke var stedet hvor jeg kunne gi mine barn den framtida de fortjener. Jeg kom for deres framtid, forteller han.

Jobb i sementstøperiet

At det var Molde han kom til, var ganske tilfeldig.

– Min bror hadde en venn fra Jugoslavia som jobbet på Herkules Confektionsfabrikker i Kirkebakken. Han sendte brev til Otto Barsten som drev Molde sementstøperi. Barsten skrev en arbeidskontrakt som jeg leverte i den norske ambassaden i Ankara, forteller han.

Den 18. februar 1973 ankom han Molde, etter å ha dratt fra kone og det som hadde blitt sju barn i Tyrkia.

– Tatt utrolig godt mot

I 1973 hadde ikke Norge et stort system for å ta imot innvandrere slik man har i dag. Men det lot ikke Nalbant seg stoppe av.

– Det tok lang tid før jeg fikk kona og barn hit. Men jeg ble tatt utrolig godt mot av kolleger og moldensere generelt. Etter to år kom kona med de fire yngste barna etter. De tre eldste fullførte skoleåret i Tyrkia og kom 2,5 måneder seinere, forteller han.

Fant ikke leilighet

Da han kom, bodde Nalbant i en liten hybel i Adjunkt Dørums gate. Men med kone og sju barn i byen ble det verre.

– Det var nesten umulig å finne et sted å bo. Det gikk så langt at jeg gikk til Otto Barsten og sa at jeg måtte kanskje flytte tilbake igjen. Men en kontordame sa at sosialkontoret burde hjelpe oss. De ringte og sosialsjef Leif Gjerde ordnet en leilighet i Heim til oss. Den passet ikke veldig godt for barnefamilier, men det gikk for en liten stund, forteller han.

Åpnet kiosk i campingvogn

Foruten jobben i sementstøperiet, startet også Nalbant opp en kiosk i byen.

– Jeg møtte politimester Oftedal og fortalte hva jeg tenkte på. Jeg trengte bare et sted hvor kiosken kunne være. Vi gikk rundt i byen, og til slutt fant han ut at det beste stedet var på Elvsaashjørnet. Der satte jeg opp en campingvogn som jeg brukte som kiosk, forteller han.

Integrerte barna sjøl

Sjøl om det ikke var noe system på plass da han kom til Molde, så greide Nalbant å tilpasse seg det norske samfunnet. Han håper i dag han kan være et forbilde for andre som kommer til landet.

– I dag er jeg veldig glad for at vi ikke bare sto i ryggen til noen som gjorde alt for oss. Jeg lot meg ikke styre i noen retning, men gjorde alt sjøl. Jeg tor det er vegen man må gå. Vi har silet bort mye av vår kultur og tatt til oss den norske. Vi integrerte barna akkurat slik vi ønsket det sjøl, og jeg jobbet hardt og etter hvert ble økonomien mye bedre, forteller han.

Barna begynte på skole og ble oppdratt akkurat som andre norske barn.

– Jada, de likte seg veldig godt i byen. Min første bil i Molde var en Volvo Amazon og vi kjørte mange turer rundt i distriktet med den. Det var bærplukking på høsten og barna gikk på ski om vinteren.

– Du gikk ikke på ski sjøl da?

– Ski? Nei, da hadde jeg kjørt i hjel noen, flirer Nalbant.

Tur-retur Tyrkia

Det ble også flere turer tilbake til Tyrkia i feriene med hele familien på slep.

– Jeg kjøpte en VW Transporter og med den kjørte vi seks turer til og fra Antakya. Det var litt av noen turer, minnes Nalbant.

På den ene turen hadde de også med en av barnas venner.

– Du kan tenke deg ti personer i en VW Transporter gjennom Bulgaria og Balkanstatene midt under den kalde krigen. Vi hadde med gassapparat og papptallerkener og kjørte om natta og sov fra 10–13 på dagen, forteller han.

Ble værende i Molde

Med barnas oppvekst i Molde ble hele familien snart norsk.

– Vi liker oss godt her og er veldig lykkelige. Vi har blitt moldensere og 100 prosent nordmenn. Jeg husker det var en diskusjon da barna ble større og ferdige med skolen. Da var det liksom ikke noen grunn til å bli her lenger om man ikke ville det. Men barna ville bli her, det var jo heime, forteller han.

Også da det yngste barna flyttet heimefra, ble ekteparet Nalbant igjen i byen.

– Ja, det var ingen grunn for oss å flytte noe sted, forteller Nalbant som er lykkelig for valget han tok for sine barns framtid for 45 år siden.

– Alle barna er høgt utdannet og har gode jobber. Fire av dem bor i Oslo, mens tre fortsatt bor her i fylket, forteller han.

Men sjøl om livet i Molde ble så vellykket som han drømte om, er ikke alle bekymringer borte.

– Nei, det kan jeg trygt si. Nå har en familie som en gang var ni stykker blitt til 40. Det gir mange bekymringer for en gammel mann, smiler Mihail Nalbant.