1. januar i fjor overtok min lillebror gården jeg vokste opp på. 2. januar sendte han meldinger til min søster og meg om at vi måtte flytte sakene våre. Veldig betimelig forespørsel. Det er vel ikke spesielt normalt å ha pikerommet stående som en tidskapsel nesten 20 år etter at man flyttet derfra.

Men å rydde opp i en tidskapsel tar tid. Hver gang jeg reiste til gården for å ha ei ryddeøkt, ble jeg sittende og mimre i gamle lapper og brev, speiderknutebøker, min tom-tyggispakke-samling og alt det andre en håpløs nostalgiker synes det er verdt å samle på.

Enden på den visa var at familien til slutt tok affære og lempet alt mitt i en lagringscontainer for å utsette problemet.

I dét at min bror har overtatt gård og grunn, ligger det også det at foreldrene mine har flyttet fra landet til sentrale strøk. Jeg har vært skeptisk i hele prosessen og syntes det var bortimot det mest idiotiske i verden at de i det hele tatt skulle dra på visning på en «liten» leilighet i byen i høst. Da de fikk tilslaget leverte jeg en knøttliten blomsterbukett og sa at de nå måtte vende seg til alt i mindre skala.

Det har i alle fall blitt mye «siste gang» dette siste året. «Kanskje er det siste gang jeg sitter her på hjørnet «mitt» av spisebordet som har stått på gården i 150 år», «Kanskje er det siste gang vi kan daffe rundt på gården en halv søndag».

Og misforstå meg rett. Broren min er en svært hyggelig kar, men det vil ikke være SÅ naturlig å gafle i seg søndagsmiddag der etter en søndagstur, for så å slange seg over to-tre stoler der, slik jeg nå har gjort for siste gang der.

For ikke å snakke om «den siste jula» som var. Det var den siste jula i «mammas regi» på gården. Siste gang jeg kunne kreve å få sitte på akkurat den faste plassen min, slik jeg har gjort i nesten alle mine 37 julaftener. Siste gang jeg ville måtte vente til seine kvelden, etter fjøsstellet, før det ble middag. Litt mer ventetid enn de fleste andre, men det har liksom vært sånn det skulle være. «Same procedure as every year» skulle rett og slett snart være en saga blott.

Siden det var som det var, var også min søster med familie kommet fra Østlandet for å overvære vår «last christmas» og den litt staselige storstua var ryddet fram igjen etter måneder som oppbevaringsplass for gårdstømminga.

Da vi ankom gården «den siste julaftenen», litt utpå dagen, fikk jeg beskjed om at det var planlagt middag alt klokka 16.30. Årsaken var mine to små nevøer som ville måtte ta kvelden tidlig.

Men med det raknet det ltt for nostalgikeren. Hæ? Skulle den SISTE julaften der NOENSINNE bli en helt annerledes julaften enn alle de andre?

Jeg er ikke stolt, men jeg vekselvis hulket og hylte slik folk som nærmer seg 38 år antakelig normalt ikke gjør.

Det gikk over. Det gikk greit. Og jeg skylder på lavt blodsukker i innspurten og at det var litt mange nerver og mye nostalgi i sving med tanke på omstendighetene.

I månedsskiftet januar/februar rykket opphavet inn i den nye kåken. Den forhenværene storbonden kan nå labbe over stua i tre steg. (Det skal sies at han fortsatt står tidlig opp og reiser til gården for å hjelpe til der, nesten daglig)

Jeg har vært så skeptisk, så skeptisk på denne manøveren av ei livsomveltning. Mine foreldre er tross alt langt fra så gamle at heis og gangavstand til alt og alt på ett plan er nødvendig å tenke på før om mange, maaaange år ennå.

Første gang jeg var innom i byen, fikk jeg boller og kakao. Jeg var skeptisk, men det smakte mistenkelig likt bollene og kakaoen jeg kunne fått servert på gården. Heldigvis ble hjørneskapet som sto en halvmeter fra «min» plass på gården med på flyttelasset slik at det ble litt ekstra hjemmekoselig.

Og nå, snart to måneder etterpå, må jeg nesten innrømme at det går helt greit å ha foreldre i en leilighet på Åndalsnes. Med fondvegg i prismegrønt og urban utsikt til togstasjon og tindesenter.

Jeg har også funnet ut – ved enkel og nokså bedagelig forskning – at søndagsmiddagen til mamma også er meeeeget god ved et nytt bord fra den lokale møbelhandler'n, slik den var ved det gamle klenodiumsbordet. Å slange seg over to-tre stoler går også overraskende greit nede i sentrale strøk.

Det skulle jammen ikke forundre meg om julaften der kan blir godkjent av nostalgitilsynet også.

Men blir det snakk om pinnekjøtt før fjøstid som ny «same procedure» skriver jeg ut bot.