– Jeg har aldri vært så sliten som de siste tre ukene. Vi sovnet på skistavene. Den nest siste dagen trodde jeg beina bare kom til å bare stoppe, forteller Jan Sverre Sivertsen, eller Sivert som han kaller seg. Halvanna måned har gått siden han landet i Norge igjen etter 2,5 måned på ekspedisjonstur. Vi møter Sivert, opprinnelig fra Averøya, men bosatt på Skåla, på Norsk Tindesenter to dager før han skal tilbake til «Næs» for å holde foredrag om opplevelsene sine på fjellfestivalens Romsdalsvinter. Sjøl er han glad vinteren snart slipper taket, for for ham har den vært lang nok i år.

– Men jeg er ikke vaksinert mot lange skiturer, påpeker han. 1400 kilometer fordelt på 66 døgn på ekspedisjonene endte det opp med på den siste.

– De siste ukene hadde vi 14 timers dager. Hva i helvete er det jeg driver med, tenkte jeg og var 110 prosent sikker på at jeg aldri skulle ta en slik tur igjen. Men menneskehjernen er vel sånn at den glemmer det som er vondt og tungt – og husker det fine. Det vonde blir mer interessant enn et dårlig minne, forklarer han. For å komme seg framover, var tanken på den daglige dosen med en liten håndfull potetgull god å ha.

Lyst sinn

Åtte måneder var det han hadde av tid til å forberede seg før ekspedisjonen. Sivert tok jobben for Astrid Furuholt som ønsket å bli første kvinne som skulle ta hele ruta til Amundsen.

– Det er fort gjort å bli grepet av alvoret i et slikt prosjekt, men for meg handlet det om en tur og en jobb der jeg skulle hjelpe henne med å nå målet, forklarer han.

– Er «polfarere» en spesiell mennesketype?

– Jeg ser ikke på meg sjøl som en polfarer, sjøl om jeg har fart til polen, humrer han.

– Men kanskje er polfarere folk som sier oftere ja til ting enn andre. Og jeg tror det er en forutsetning at man har et lyst sinn og ikke tenker for mye på det som er tungt, sier han.

Tidspress

Utfordringene sto i kø for ekspedisjonen fra dag 1. På grunn av uvær var de forsinka ei uke ut fra basen. Og ikke før de var i gang, ble de værfaste igjen.

– Fra dag tre måtte vi ligge ei uke i telt, midt i stormen, sier Sivert, som da også oppdaget at han ikke hadde lastet ned nok lydbøker. Allerede her brukte han opp mange bøker, så Nesbøs «Blod på snø» gikk i loop store deler av turen.

Astrid sleit med høgder og luftvegsutfordringer og Sivert måtte ta mer av utstyret. Framdrifta ble dårligere enn de ønsket og tidspresset kom tidlig. De måtte være framme seinest 17. januar, da det siste flyet gikk.

– Om ikke ville det bli en ekstrakostnad på én million kroner. Det var totalt uaktuelt, fastslår han.

Julaften

Jula ble så klart også tilbrakt i isødet.

– Jeg hadde gruet meg veldig, fordi jeg er så glad i jula, men jeg hadde fire brev som jeg skulle få lese på julaften og så hadde vi med kake, forteller han.

– Jeg grein meg gjennom brevene. Det ble også en telefon heim. Det var godt, så det ble ikke så gale som jeg hadde fryktet.

Ellers hadde han ikke noe telefonkontakt med kona og de to tenåringsdøtrene heime.

– Vi operer alltid med at intet nytt er godt nytt. Det er ikke så interessant å høre om at jeg har vondt i tåa eller at oppvaskmaskina er i ustand heime, sier han.

Magesmell

Fire timer før flyet opprinnelig skulle gå ut igjen kom de fram til Sydpolen. På grunn av utfordringene i starten, rakk de ikke ta hele ruta, men Furuholt ble «i det minste» den kvinna som har gått lengst i Amundsens fotspor. Alle fingre og tær var intakte, men turen hadde tæret på kroppene. Sivert var 19 kilo lettere enn da han startet.

Grunnet dårlig vær ble de nok en gang værfaste i noen dager, men nå med tilgang til alt av mat og drikke.

– Jeg visste jeg ikke burde gjøre det, men jeg heiv innpå lammegryte, sjampis, bløtkake og småkaker. Jeg bare måtte og gikk så klart på en skikkelig magesmell, humrer han.

Sivert drar gjerne på ekspedisjon igjen, men to og en halv måned var i overkant lenge, tenker han nå.

– Men dette var helt frivillig og noe jeg hadde lyst til å gjøre. For meg handler det ikke om å teste grenser, men om naturopplevelser. Det er så vanvittig vakkert der!

– Så du skal tilbake?

– Jeg kan ikke forestille meg at jeg aldri skal det. Det ville i så fall gjøre livet hakket gråere!