– Jeg mangler en 24-timers fødsel, men det er helt greit, ler Astid fra sofaen hjemme. Vi har tatt mesteparten av intervjuet på en stille dag, da tvillingene Arian og Elina sover ute, de eldste er på barnehage og skole og mannen Trond Svensen er bortreist på anleggsjobben.
Astrids egenerfarte fødehistorie startet på dagen ti år og ei uke før tvillingfødselen i august.
Hun var nyutdannet jordmor og ganske nyflyttet tilbake til heimbygda da hun ble gravid. Mot slutten av svangerskapet hadde kjent på kul oppe på magen. Kunne det være hodet likevel, tenkte hun, men turte liksom ikke stille spørsmålstegn ved om hodet faktisk lå ned og var festa, slik legene hadde sagt.
Ekstra sjekk
Etter at vannet gikk hjemme, dro paret til sykehuset for å bli satt i gang. De små bjellene som hadde ringt i det unge jordmorhodet burde vært lyttet til
– Da det var full åpning oppdaget de at barnet lå i sete. Det ble dramatisk, både for oss og dem som var på vakt, for en setefødsel er slik man skal vite på forhånd, forteller hun. På grunn av at de ikke visste hvor stort barnet var og at bekkenmålene til den førstefødende ikke var så store, ble det satt i gang hastekeisersnitt.
– Det var rett og slett en skikkelig drittfødsel, men utfallet ble heldigvis bra. Leon var en frisk og fin gutt, sier hun, som siden har hatt mantraet at om man er i den minste tvil, så skal man ta en ekstra sjekk.
Minst mulig oppstyr
Paret fikk uansett ikke skrekken, for bare ett år etterpå var hun gravid igjen. Da dagen kom, startet fødselen rolig hjemme.
– Jeg vil alltid ha minst mulig oppstyr når jeg skal føde, så jeg sa vi skulle kjøre selv, sier Astrid. De startet turen til sykehuset som er en drøy time lang, men etterhvert tok riene seg veldig opp. Da ble det nok for den vordende tobarnsfaren.
– Han ga beskjed om at enten så ringer vi ambulanse eller så fikk jeg gå selv, ler hun, som fort innså at å gå selv ikke var særlig aktuelt. Sykebil ble tilkalt og fraktet henne resten av vegen. To timer etter at de var inne på føden, etter en helt normal fødsel, kom Liam til verden.
Tøff i trynet
Tre år etterpå skulle jordmora ut i fødselspermisjon for tredje gang. En ny gutt var på veg.
– Vi hadde erfart sist at det gikk ganske kjapt, så Trond hadde bestemt at han aldri i livet skulle sette seg i bil med meg når jeg har rier igjen, forteller Astrid. Derfor hadde de avtalt å ringe ambulanse med en gang hun kjente noe.
– Alt gikk fint. Jeg var tøff i trynet og skulle ikke ha noe drama, men ville gå rolig ut i sykebilen på egne bein, mimrer jordmora. Liam og Leon var våkne og svigermor på plass. Her skulle ingen stresses unødig opp. Men i gangen gikk hun rett ned i knestående og ambulansepersonellet måtte komme med båre likevel. Mens Trond kjørte i bilen bak, var det full fart i ambulansen for Astrid. En jordmorkollega som bor i nabokommunen hoppet så på ambulansen, akkurat i tide. For bare 26 minutter etter at sykebilen kjørte fra hjemmet var Matheo ute.
– Jeg hadde heldigvis sagt til Trond at dersom ambulansen stopper, så er det fødsel. Han tok heldivis hintet da han så sykebilen stå i ei busslomme, forteller Astrid om mannen som kom inn i tide akkurat til å få med seg det siste trykket.
– Han hadde til og med tatt seg tid til å ta bilde av ambulansen før han gikk inn, ler hun.
Komplett. Eller...?
Med tre barn føltes familien komplett.
– Flere barn var ikke planlagt, men så ble det altså slik, smiler Astrid.
– Vi tenkte at fire var også fint, men så ble det altså fem....
Da Astrid dro til gynekologen, en tidligere kollega, på Molde sykehus, trodde hun kanskje ikke at det var noe der i det hele tatt. Trond var ikke en gang med på kontrollen.
«Haha. Her er det to!» sa gynekologen og jeg trodde så klart hun spøkte, sier Astrid. Men bildebeviset talte for seg.
– Jeg fikk sjokk og turte ikke en gang ringe hjem til Trond for å si det, sier Astid som satte seg i bilen og kjørte hjem mens hun tenkte på hvordan hun skulle formulere det hele til mannen.
Mellombror mellomfornøyd
Det hadde hun ikke trengt å tenke på.
– Var det to? Spøkte han da hun kom inn døra hjemme.
– Han hadde jo tenkt at enten er det noe galt eller så er det to og det viste seg at han hadde vært mer innstilt på to enn jeg. Moren hans er tvilling og det har alltid vært snakk om hvem som får tvillinger siden, forteller Astrid. Selv hadde hun ikke i sine villeste fantasier sett for seg fem barn og trengte et par måneder på å lande.
Nyheten om at to nye søsken var ventet fikk ganske bra respons hos de tre guttene. Eldstemann jublet.
- Men han mellomste stoppet å puste i halvannet minutt da de fikk nyheten. Oi, var det så fryktelig å få søsken, tenkte vi, men så var det visst ikke nye søsken som var problemet.
– Problemet hans var det vi måtte ha gjort for at det skulle komme noen søsken i magen, ler Astrid.
– Det var det verste han hadde hørt at vi hadde drevet på med noe sånt.
Dramatisk
Tvillingsvangerskap er alltid ansett som høgrisikosvangerskap og det ble Astrids.
– Jeg ble tett oppfulgt hele vegen. Jeg fikk leverkløe. Det er ikke så vanlig og var helt forferdelig. Man klør inne i hender og under føtter og det føles som man skal flå seg selv, forteller hun.
I uke 31 ble det enda mer dramatisk. Astrid ble innlagt på sykehuset grunnet blødning og åpning på livmorhalsen. Riene startet også mens hun var innlagt, men de fikk heldigvis stoppet det ved hjelp av drypp. Etter fire uker på sykehuset kunne paret ønske først Arian og så Elina velkommen – sistnevnte i sete.
– Det var en premtur fødsel – og jenta trengte litt pustehjelp til å begynne med. Spisetrening måtte de også ha.
– Jeg var veldig glad jeg var på sykehuset. Den store skrekken var å føde tvillinger i en ambulanse, sier fembarnsmammaen.
– Det var fantastisk å oppleve denne tvillingfødselen og den kontrollen de hadde på sykehuset. Alle visste hva de skulle gjøre, sier Trond. Vi er nemlig tilbake for å ta bilder en dag det er hakket mer folksomt i stua. Det er vinterferie og fire kjelker står linet opp ved garasjen. Gutta skal straks på overnattingstur på hytta med pappaen, i kjelkeavstand unna heimen. Mor blir heime med de to små.
De tre store synes det har vært fint å få to søsken til.
– Men han der skriker litt om natta. Det kan bli slitsomt, sier de og peker bort på Arian.
Erfaring
Astrid tror det er en fordel for henne som jordmor å ha kjent ting på kroppen selv, at det ikke er plankekjøring hverken å ligge på sykehus over lengre tid eller å føde i ambulanse.
– Man kan være god jordmor uten å ha født selv også, men jeg er glad jeg har kjent både det ene og det andre på kroppen, slik at jeg vet hva det er snakk om.
– Har du – nå som supererfaren fødende jordmor råd til andre kommende mødre?
– Det er bra å vite litt om fødselen, men samtidig må man ta ting som det kommer og ikke forvente at en fødsel skal bli slik eller slik. Man må stole på kroppen sin, som faktisk er laget for å føde. Smerte er vanligvis et tegn på at noe er galt, men når man føder er det riktig med smerte. Man må bare slappe av og jobbe på lag med kroppen i stedet for å stritte imot. Fødsel er vondt, men premien er at det går over. Og så er det supet med hjelpemidler hvis det virkelig trengs, men som jordmor er jeg mest for å holde det så naturlig som mulig, sier hun.
God hjelp å få
Framover skal kommunejordmora bistå andre i forberedelsene mot fødsel. Med tvillingene var det punktum for egen barneflokk – og egenerfaring. 38-åringen var allerede tilbake i jobben som kommunejordmor et par dager i uka, bare fem måneder etter fødselen.
– Det synes jeg er helt greit. Og det har ikke vært så lett for kommunen å finne jordmor til å ta over mens jeg var ute heller. Ute i distriktene er det ikke så lett å rekruttere til ei sånn stilling, sier hun.
Hverdagen går ellers i barnehage, skole, taekwondo, friidrett og fotball. Brødrene spiller til alt overmål for tre ulike fotballklubber og trener derfor i tre ulike bygder.
I tillegg til at paret har to sett besteforeldre i bygda som gladelig hjelper til, har de en stor omgangskrets som er med og drar lasset. Det kommer godt med når Trond er bortreist på jobb i to uker av gangen.
– Det er gull verdt, sier Astrid, som glatt innrømmer at det fort snur fra full harmoni til totalt kaos i heimen.
– Derfor har det vært viktig for oss å kjøre inn harde rutiner på alt. De store må hjelpe til og lære seg å vente på tur. Jeg tror ikke de har vondt av det. Jeg greier ikke å være curlingmor til fem, så de har godt av å bli mer selvstendige, fastslår Astrid.
– Ja, det blir ikke noe tv-titting og ipad om morgenen. Det er sterke krav til effektivitet, sier Trond som mener det har vært
Lite sjølrealisering
Paret er bevisste på at alle barna skal få egentid med de voksne.
– Det er viktig å finne de øyeblikkene der det er harmoni, nyte og verdsette disse, sier Astrid.
Med fem barn, er det mye man går glipp av innen kategorien sjølrealisering. Ekteparet har innsett at det er noen år til storbyturer, fester, kafébesøk og shopping er veldig aktuelt igjen.
– Men så man får igjen så mye annet fra det man gjør med barna også, mener hun.
– Det er bare å legge lista etter det man kan gjennomføre og ta igjen alt det andre siden. Barna blir fort nok store.
