– Jeg hadde kassa som sto rett fram for inngangen. Vi skulle åpne dørene og køa sto langt ned i Amtmann Kroghs gate, forteller Kari Pettersen.

Hun var en av sju stykker som skulle sørge for at folk i byen fikk det de var ute etter, og åpningsdagen husker hun godt.

– Det sto en eldre mann helt først i køa foran inngangsdøra. Da døra ble åpnet, gikk han rett mot meg og kjøpte den første flaska fra Vinmonopolet i Molde. Jeg tror det var en Eau de vie, forteller hun.

Måtte langt

Vinmonopolet åpnet i Høvdingbygget høsten 1972. Før den tid måtte moldenserne dra langt om de skulle ha polvarer.

– Først måtte man bestille fra Trondheim, og da visste jo «hele» byen hvem som fikk pakker fra Trondheim. Så kom det jo vinmonopol i Kristiansund, og da måtte man dra dit for å handle, forteller Pettersen.

Og det var strengt å handle på vinmonopolet den gangen.

– Jeg hadde ei venninne som skulle gifte seg, og vi dro til Kristiansund for å handle inn til bryllupet. Sjøl om vi ikke skulle ha veldig store mengder, måtte vi inn på kontoret i Kristiansund for å forklare hvorfor vi skulle kjøpe så mye, forteller hun.

Strenge regler

Strengt var det også på Vinmonopolet i Molde. Ansvaret var stort for ei ung jente bak kassa.

– Om noen kjøpte flere enn seks flasker, var vi nødt til å hente noen for å kontrollere salget. Og på slutten av dagen måtte vi telle vår egen kasse, og dette ble kontrollert av sjefen etterpå. Manglet det så mye som én krone ble dette trukket fra lønna, forteller hun.

En ettermiddag hadde Kari Pettersen over 100.000 kroner i kassa. Da måtte hun ta seg ei pause.

– Jeg hadde telt opp, og var så nervøs da sjefen skulle gå over kassa at jeg måtte gjemme meg på do. Etter ei stund ropte han at jeg kunne komme ut. Det stemte på øret, sier hun.

Mange ble nektet

Men det var langt på nær alle som fikk handle hos Vinmonopolet. Noen var svartelistet, sjølsagt var det aldersgrenser og det var strengt forbudt å selge til berusa personer.

– Vi fikk lapper fra politimesteren om hvem som ikke fikk lov til å handle den dagen. Men noe av det vanskeligste å vurdere, var om folk var berusa fordi de var så konsentrerte da de kom inn. Vi visste at lokalet kunne bli stengt på dagen om slike ting skjedde, forteller hun.

Enkelte episoder levnet likevel liten tvil.

– Det kom en kar kjørende med bil og han var så full at han kollapset over rattet da han parkerte utenfor. Han slo hodet ned i rattet og bilen sto bare og tutet. Du kan tro det gjallet i murbyggene rundt der, sier hun.

I tillegg til jobben på Vinmonopolet, jobbet hun i restauranten på Nobel om kveldene.

– Det var litt spesielt. Jeg serverte folk på Nobel, og neste dag måtte jeg nekte dem å kjøpe drikke, flirer hun.

Harry H. påvirket salget

Utvalget var ikke det største den første tida med vinmonopol i byen. Det meste var Polets egne varer og blandinger, men enkelte hendelser påvirket utvalget hos Vinmonopolet i Molde.

– Det var veldig mye egne produkt vi solgte. Men da Harry Hestad kom tilbake til byen fra proffspill i Nederland, skjedde det noe. Da skulle alle plutselig begynne å drikke Genever. Det hadde vi aldri solgt før, men plutselig var det det eneste folk ville ha. Så det er hans ære at det ble introdusert for folk i byen, flirer hun.

Mannlig fast, kvinner deltid

Kari Pettersen jobbet ved Vinmonopolet i tre år. I likhet med alle andre kvinner som jobbet der, var hun ikke fast ansatt.

– Nei, slik var reglene over hele landet. Kun menn skulle være fast ansatt, mens kvinnene jobbet deltid. Jeg begynte på en avtale om å jobbe 19 timer i uka, forteller hun.

Og samme hvor mye hun ønsket seg en fast ansettelse, var ikke dette mulig.

– Jeg er født og oppvokst med å drive butikk og har tatt handelsutdannelse. I tillegg jobbet jeg i restaurant og på hotell, men det spilte ingen rolle hva du hadde av erfaring og utdanning, forteller hun.

Ølmonopol

Men Vinmonopolet var ikke det eneste stedet man fikk kjøpt alkoholholdig drikke i byen. Én vare hadde de ikke i sitt utvalg, men den kunne man kjøpe hos Moldenæs – øl. I 1970-åra var det relativt mange kommuner som opprettet det som gikk under betegnelsen ølmonopol. Det består i at ølsalget, etter vedtak i kommunestyret, ble tatt bort fra dagligvareforretningene og overlatt til spesialutsalg. Ølmonopol innført i Molde 1. april 1972 etter vedtak gjort i kommunestyret 28. februar. Ingebrigt Moldenæs startet opp med bryggeridrift og engrosvirksomhet like etter bybrannen i 1916, og dette var stedet moldenserne fikk kjøpe seg øl i mange år. I 1963 startet en nykonfirmert gutt å jobbe for Moldenæs.

– Jeg begynte den 15. juli 1963 som visergutt for Moldenæs. Den gangen var dette det eneste stedet man fikk kjøpe øl i hele distriktet, forteller Ola Jordet.

Ferjekø eller ølkø?

Ola Jordet hadde travle tider i jobben på Moldenæs.

– Det var utrolig lærerike år for en ung gutt. Spesielt lørdag klokka 13.00 var det ille. Hadde du kommet inn i butikken før klokka 13, fikk du handle øl. Det var utrolig mye folk inne i butikken da, forteller han.

Også utenfor Moldenæs i Strandgata var det folksomt.

– Fergekøa gikk jo forbi bygget da, og det var nesten umulig å vite om man sto i ferjekø eller ølkø, flirer han.

I jobben fikk også Jordet ansvaret for å være pengeinnkrever.

– Det var jo noen som fikk handle på krita, og da hadde jeg jobben med å samle inn pengene. Jeg hadde en trehjuls motorsykkel som jeg brukte til å kjøre ut øl og mineralvann, og dro heim til folk for å hente penger i all slags vær, forteller han.

12 om gangen

Utvalget av øl hos Moldenæs var ikke det store på 1960-tallet.

– Vi hadde vel fire sorter så vidt jeg husker. Det var Ringnes, Frydenlund, Hansa og Schou. Om man ville ha noe annet som sterkøl, bokkøl eller juleøl måtte man bestille, forteller han.

Ølet ble transportert fra Oslo i lastebiler, og nøye merket da de kom fram til Molde.

– Gutte Furset og Paul Sandvik kjørte lastebilene, og det var veldig viktig å merke kassene da de kom fram. Det tok ikke lang tid før dem som hadde bestilt varer sto på døra, forteller han.

En annen ting som var spesielt med utsalget på Moldenæs, var at man ikke kunne kjøpe seg én enkelt flaske øl.

– Nei, du kunne kun kjøpe 12 eller 24. Noe mindre enn det var ikke lov. Hvorfor det var slik vet jeg faktisk ikke, men jeg tror ikke det var noe Moldenæs hadde bestemt sjøl. Det måtte være noe kommunen bestemte, forteller Jordet.

Måtte hente sjøl

Også på Moldenæs var det strenge regler for hvem som skulle få handle øl, akkurat som på Vinmonopolet.

– Det ble fort kroken på døra om vi solgte til berusa folk. Men det var kanskje lettere på Moldenæs enn på vinmonopolet. Hos oss måtte nemlig kunden hente ølet sjøl. De fikk ei kvittering i kassa og måtte gå inn på lageret hvor det jobbet flere som delte ut varene. Ofte holdt de maska i kassa, men det ble for mye når de måtte begynne å løfte og bære, forteller Jordet.

Bananmodneri

I 1971 sluttet Ola Jordet i jobben på Moldenæs etter åtte år.

– Det var en veldig interessant jobb og jeg ble kjent med veldig mye folk. Men da jeg begynte var det like mye en engrosforretning som et ølsalg. Vi solgte frukt, grønnsaker og tobakk. Vi hadde til og med vårt eget bananmodneri. Mot 1970-tallet hadde Romsdal Engros tatt overalt dette, og vi hadde bare øl og mineralvann igjen. Da var det ikke så interessant lenger, forteller Ola Jordet.

Øl i butikk

Men på 1960-tallet var det etter hvert ikke bare på Moldenæs man fikk kjøpe øl. Også noen få butikker i byen hadde fått en slik konsesjon. En av dem hadde Ingolf Eidem.

– Jeg tok over butikken til Kornelius Gule som lå i en tyskerbrakke ved Utstillingsplassen i 1973. Det var bare den butikken sammen med Bjørset handel og Kornelius nye butikk i Fagerlivegen som hadde en slik konsesjon, forteller Ingolf Eidem.

Hvorfor det fantes slike konsesjoner er han usikker på.

– Jeg tror det måtte ha vært en slags prøveordning. Det var i hvert fall veldig strengt, og vi hadde klare restriksjoner. Ølet skulle ikke være synlig i butikken, og vi måtte følge de samme reglene som de andre som solgte alkohol, forteller Eidem.

Voldsom pågang

Og ølsalget i butikken gikk unna. Spesielt når det nærmet seg helg.

– Det var ikke med måte hvor vi solgte. I snitt solgte jeg sikkert 150 kasser øl fra torsdag til lørdag. Det kom kunder fra hele distriktet. Hos oss kunne man også kjøpe enkeltflasker med øl, forteller han.

Og sjøl om sikkert det var flere som synes ølsalget var en negativ trend, merket ikke Eidem mye til det.

– Det var godt mottatt blant folk. Jeg merket aldri noe annet enn det, forteller han.

Flere butikker kom etter

Også her fikk folk kjøpe øl på krita, om Eidem kjente dem godt.

– Mange handlet jo på bok den gangen. Jeg hadde en plan om at ølet skulle betales kontant, men etter hvert ble det i samme bok som matvarene. Det var noen som spurte om de kunne komme å hente noen øl og betale den 20. i måneden, så det ble jo slik, forteller han.

Etter hvert fikk flere butikker i byen en slik ølkonsesjon.

– Jeg vet at Verftets handel fikk det, og Storgatens kolonial, sier han.

Innbrudd

Som butikkeier var han også plaget med en del innbrudd. Da var tjuvene ganske tydelige på hva de var på jakt etter.

– Jeg hadde butikken i ti år, så det var vel ikke så mange. Men de gangene jeg opplevde det, var det kun øl som var stjålet, forteller Ingolf Eidem.

Sylte hadde også øl

Fra sommeren 1975 fikk Oskar Syltes mineralvannfabrikk også rett til å formidle bestillinger på øl i klasse 2 kassevis de handlende i Molde-distriktet. Det foregikk slik at Sylte kjøpte øl fra bryggerienes fellesagent i Molde, som var Moldes egentlige ølutsalg, og distribuerte øl til sine kunder med egne biler.

– Det var noe vi hadde rimelig bra fortjeneste på, og var et godt bidrag til bedriften i tøffe tider. Fortsett selger vi øl fra butikken vår, forteller Oskar Dag Sylte sr.

Slutt på ølmonopol

I desember 2000 sa kommunestyret i Molde med knappest mulig margin, 24 mot 23 stemmer, ja til søknadene fra dagligvarebutikkene om å få selge øl. Bak avgjørelsen om å tillate butikksalg av øl lå det en djup alkoholpolitisk uenighet blant Moldes folkevalgte.

Kilder: Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.