2. februar 1988. Margaret Mørk venter sitt fjerde barn. Hun og mannen Max Ingar har tre sønner fra før. Nå skal jenta de har lengtet etter komme til verden. Fødselen er egentlig på overtid. Margaret er innom Molde sjukehus tidligere på dagen, men blir sendt hjem igjen til Midsund.

– Fødselen var egentlig i gang da jeg var innom sjukehuset. Men de mente noe annet. Det var nok noe i nærheten av en sjukehustabbe. Vi hørte på rådet og dro hjem. Vi hadde jo tre små gutter hjemme. Men utover kvelden skjønte jeg at Ida Marie var veldig klar for å komme til verden.

Full fart mot Solholmen

– Dette går ikke lenger! tenkte jeg og mannen min. Vi må komme oss til sjukehuset i Molde. Det nærmet seg midnatt. Vi ringte ferja og vi ringte sjukehuset. Max Ingar fikk meg inn i folkevognbussen og vi kjørte i full fart i retning Solholmen, sier Margaret Mørk til Romsdals Budstikke.

Ferja har egentlig lagt til kai for kvelden. Tilfeldigvis har også ambulansen bestilt ferja omtrent samtidig. Mannskapet på ferja tror det er samme sak, men ambulansen har med seg en hjertepasient. Og en lege. Det skal vise seg å bli helt avgjørende for Ida Marie.

– Ferja nærmet seg Mordalsvågen da jeg skjønte at Ida Marie kom til å bli født der og da. Vi kom aldri til å rekke fram til fødeavdelingen. Legen i ambulansen skiftet prioritering. En matros på ferja ble med hjertepasienten i ambulansen, mens legen hjalp meg med fødselen. Akkurat i det Max Ingar kjørte i land ble Ida Marie født. På ferjekaia. Rett over midnatt, 3. februar 1988, sier mor Margaret.

Livstruende

Den lille babyen blir født med navlestrengen rundt halsen. I seg sjøl livstruende. Lege Grete Haavaldsen tar seg av dette og sørger for at lille Ida Marie kan få puste. Men hun puster likevel ikke!

– Det var en grusom opplevelse. Ida Marie begynte å bli blå. Situasjonen var akutt. Det hastet. Det viste seg at babyen min hadde fullt av slim i luftvegene, noe som ikke er uvanlig rett etter en fødsel. Men på sjukehuset har de utstyr som suger ut dette slimet og sørget for frie luftveier. Dette hadde vi åpenbart ikke baki folkevognbussen. Det var da legen gjorde en livreddende manøver. Hun sugde ut slimet med sin egen munn!

Glemmer aldri lettelsen

– Da begynte Ida Marie å skrike. Jeg glemmer aldri den enorme gleden og lettelsen. Legen var helt skjelven. Vi hadde aldri greid dette uten at hun tilfeldigvis var om bord på samme ferja og kom oss til unnsetning. Det var mirakuløs flaks. Det er grusomt å tenke på hvor nære det var. Ida Marie, som har fylt livene våre med så mye godt, med så mye glede. Det var bare ubegripelig flaks som gjorde at hun fikk leve. Det er sterkt å tenke på, her vi sitter og drikker kaffe 30 år etterpå, sier mamma Margaret.

Hun husker at matrosen også var nokså skjelven.

Han fikk ansvaret for å kjøre ambulansen, mens ambulansesjåføren passet på pasienten. Matrosen måtte roe seg ned med en røyk utenfor sjukehuset, erindrer Margaret. Heldigvis gikk det bra med hjertepasienten, også.

– Men dagen etterpå ble jeg lagt i narkose fordi de fryktet at fostersekken ikke var kommet ut. Men den fant mannen min baki folkevognbussen. Herreminhatt!

Blir litt målløs

Vi sitter på Kneippen i Molde og får gjenfortalt dramaet. Det er litt av en historie, som Ida Marie treffende oppsummerer det.

– Jeg har jo hørt denne historien helt fra jeg var lita jente, jeg har på en måte vokst opp med dramaet rundt min egen fødsel. Det er en del av historien min – jeg ble født på ei ferjekai. Men her og nå blir jeg litt målløs. Alle tilfeldighetene. Marginene jeg hadde. Når jeg hører mamma fortelle det så detaljert, blir jeg både rørt, skjelven og takknemlig. Jeg håper jeg aldri kommer ut for noen lignende som lege, sier Ida Marie Kristoffersen Mørk.

Prikken over i’en

30 år er gått siden livet hennes sto i fare for å være over før det fikk begynne. Men Ida Marie sitter her sammen med oss. Blid som ei sol og oppglødd over livet hun lever. Snart går hun løs på ei ny fase. Det skal vi straks komme tilbake til.

– Da vi ventet Ida Marie hadde vi guttene Peter, Gunnar og Sverre Magnus. Vi ville ikke «gi oss» før vi fikk ei jente. Ida Marie var prikken over i’en, hun var utropstegnet, ler mor Margaret, som er rektor på Langmyra skole.

Familien Mørk flyttet etter hvert fra Midsund til Molde, der Margaret kommer fra. Barna vokste opp på Kviltorp. Eldstemann er nå 39, mens Ida Marie altså er 30 år og yngst.

– Det var ingen dramatikk rundt det. Å fylle 30 var en fin opplevelse. Jeg føler meg så ung! Kanskje fordi mannen min, Andreas Kristoffersen Mørk, er to år yngre. Akkurat som min far er to år yngre enn min mor, ler Ida Marie.

Også mannen fra Molde

Mannen hennes er fra Molde, han også. Andreas er straks ferdig utdannet psykolog, mens Ida Marie altså er blitt lege. Det har ingenting med at det var en lege som faktisk reddet livet hennes under fødselen.

– Det har mest med at jeg er så glad i folk. Jeg ønsker å jobbe med folk og hjelpe folk. Da passer det godt å bli lege. Jeg bestemte meg tidlig for det. Men det var aldri noe mål for meg å være ferdigutdannet lege som 25-åring. Jeg tok meg god tid, sier Ida Marie Mørk.

Hun gikk et år på folkehøgskole og hun tok opp igjen noen fag, for å komme inn på det krevende legestudiet. Ida Marie hadde også noen småjobber ved siden av lesingen, før hun gikk i gang med legestudiene på NTNU i Trondheim.

– Legestudiene varte fra 2010 til 2016. Intensive og fantastiske år. Etter det jobbet jeg et år som turnuslege på forskjellige avdelinger ved Orkdal sjukehus. Siden 1. september i fjor har jeg vært turnuslege i Meldal, sju mil fra Trondheim. Men nå skal vi flytte til Molde! Gjett om vi gleder oss! Det ordner seg med jobb for både meg og Andreas. Jeg har alltid vært hjemmekjær. Jeg har alltid lenget tilbake til Molde. Nå tar vi over barndomsheimen på Kviltorp og «skubber» foreldrene mine inn i ei ny leilighet, gliser 30-åringen.

Flytter til Solbakken

– Helt topp! Veldig kjekt. Ikke liker vi hage og ikke liker vi å måke snø. Det er veldig gledelig at Ida Marie og Andreas flytter tilbake til Molde og overtar huset på Kviltorp. Så kan jeg og Max Ingar flytte inn i ny og lettvint leilighet i Solbakken. Det er sånn det skal være, det, sier Margaret Mørk.

Datteren Ida Marie blir ny fastlege på Kvam legesenter fra 1. april. Det er ingen aprilspøk.

Lykkefølelse

– Da den muligheten dukket opp kunne jeg ikke annet enn å søke. Og så fikk jeg fastlegehjemmelen! For en lykkefølelse. Jeg skal dele fastlegeliste med Per Rogne og blir en del av Kvam legesenter etter påske. Gjett om jeg gleder meg til å komme i gang på Kvam. Og til å flytte til Molde. Det ordner seg med jobb for mannen min, også. Så nå er vi klare for et nytt kapittel i livene våre.

Mor Margaret er rektor for 498 elever på Langmyra. Hun har jobbet i skolen i hele sitt lange yrkesliv. Mannen Max Ingar er førsteamanuensis i byggfag på NTNU Ålesund. De er foreløpig besteforeldre til to.

– Dårlig avkastning fra våre fire barn foreløpig, men det blir nok flere, skratter Margaret.

De bodde i Midsund fra 1981 til 1990. Det var der de fikk jobb da de flyttet tilbake til Romsdal som nyutdannede.

– Vi har bare gode minner fra Midsund. En fantastisk plass for ungene å vokse opp på. Fjord, fjell og fjøre. Fole fint i Midsund! fastslår Margaret Mørk.

Legen husker godt

Det er nok også Grete Haavaldsen enig i. Hun var kommunelege i Aukra da den dramatiske episoden på midsundferja inntraff. Haavaldsen er i dag spesialist på spiseforstyrrelser ved sjukehuset i Vestfold. Romsdals Budstikke slo av en kort prat med den erfarne overlegen tidligere denne uka. Hun innleder med at hun åpenbart husker hasteoppdraget på midsundferja meget godt.

– Slikt glemmer man ikke. Jeg ønsker ikke å uttale meg så veldig mye i sakens anledning, annet enn at jeg er veldig glad for at det gikk så bra med Ida Marie. Det var totalt uventet at en mann skulle komme løpende ut av en folkevognbuss og be om hjelp til en fødsel. Da var det bare å finne fram fødselskofferten. Det var ganske nervepirrende da det sto på, sier Grete Haavaldsen til Romsdals Budstikke.