– Det er trist å se B-sentralen nå. Og vemodig at sjukehuset rives. Men det som kommer, blir veldig bra.

Anders Blakstad stolprer seg på hålka mellom A- og B-sentralen, de to største bygningene på det som fra starten i 1913 het Møre Fylkes Sindsykeasyl.

I 1951, som 18-åring, fikk han jobb her, som gårdsgutt på en gård som ga asylet alt det trengte av kjøtt, melk og grønnsaker.

– Pasienter sto i kø for å hjelpe til, særlig i utearbeidet. Det var et godt alternativ til å være innelåst, husker han. Bare på Kolonien var det åpne dører.

– Etter 3–4 år kom oversjukepleieren og spurte om jeg ville begynne på avdelingen, det var vanskelig å få pleiere. Jeg grudde meg, men det gikk bra.

Hverdagen hans besto i å stelle pasienter, legge til rette for måltider, og gå tur med dem. – De første åra var det i luftehagen, bak høge gjerder.

Som far, så datter

68 år seinere ser øverbygdingen tilbake på et helt liv i psykiatrien. Det startet i en tid uten medisiner, med lav kunnskap om psykisk sjukdom og lav bevissthet om pasienters rettigheter. Mye av utviklingen har også datter Ragnhild Blakstad Farstadvoll (60) opplevd. Hun gikk i sin fars fotsport, og ble pleier som 18-åring.

Ble gjemt heime i holdt bur

Anders husker særlig en pasient som kom i bur, med båt til sjukehusbrygga. – Han hadde omtrent ikke vært utfor dør hele sitt liv. Bare å lære ham å spise, var et stort arbeid.

Ragnhild begynte midt på 70-tallet, og opplevde ikke tilsvarende sjøl. – Men jeg husker ei som hadde kommet i bur noen år før. Hun var blitt gjemt i hønsehuset, så hun krabbet på golvet og kunne bare kakle.

Overgrep uten å ville det

Eksemplene vitner om ei tid med stor skam knyttet til psykisk sjukdom, da mange psykisk sjuke ble gjemt bort. Mot den bakgrunnen var de store asylene et markant framskritt.

Likevel, med dagens øyne var mye behandling ikke bra.

– Det var mye uforstand, både privat og på sjukehus, sier Ragnhild. Det ble begått overgrep uten at de som gjorde det, så det slik sier hun. Og:

– Før jeg tok hjelpepleien, reagerte jeg av og til på måten pasienter ble behandlet på. Noen ganger syns jeg betjeningen var for hard, og trumfet gjennom ting pasientene ikke ville. Noen få ganger hadde jeg mest lyst til å banke opp en kollega. Å sparke en pasient i baken, for eksempel. Ikke hardt, men det er nedverdigende.

– Var veldig redde

Ragnhild viser til at man før gjerne sa at «han er så sint, pass deg for ham». – Nå vet vi jo at slike pasienter først og fremst bare var veldig redde.

Ragnhild Blakstad Farstadvoll er svært glad for utviklingen på dette området:

– I dag er respekten for pasientene høg. Nå skal det ikke gjøres tiltak uten at pasientene er enig. Hvis det likevel gjøres, krever det vedtak etter vurdering av lege.

Sint på pleierne

Før medisinene kom, var det mye sinne og aggresjon på avdelingene, husker Anders.

– Det var vanskelige tider, av og til var det slåssing. Pasienter var ofte sint på pleierne, og noen pleiere ble alvorlig skadd.

Romsdals Budstikke har snakket med en sjukepleier som i flere år jobbet sammen med Anders Blakstad:

– Hun sa at dere kunne ha pasienter som flere politifolk ikke greide å holde kontroll på. Så kom du, og da roet de seg ned. Hva gjorde du?

– Ja, det skjedde noen ganger, det. Jeg tok pasienten med på et rom og pratet. Det var ikke så mye annet å gjøre, vi hadde ikke medisiner.

– Har du opplevd vold på jobb?

– Nei, aldri, det har jeg vært forskånet for.

– Kan det skyldes måten du behandlet pasientene på?

– Det kan vel hende. Jeg kom godt utav det med både pasienter og pleiere, og trivdes veldig godt på jobb.

Elektrosjokk og lobotomi

Etter hvert kom ulike behandlingsmåter, noen av dem ganske voldsomme, syns han:

– Elektrosjokk kom. Og lobotomi. De fleste som ble lobotomert, syns jeg ble verre. Men jeg husker også en ung mann som var veldig dårlig, ble lobotomert, og ble helt bra. Han reiste heim, og vi hørte ikke annet enn at det gikk fint. Så for noen var lobotomi til hjelp.

Følte seg trygge på Oppdøl

Sjøl om Hjelset-historien rommer mye vondt, var det også mange som hadde det bra på Oppdøl, mener Blakstad:

– Mange pasienter var der hele livet, det var heimen deres. Da det ble vedtatt at de skulle tilbake til heimkommunen, var det mye gråt og tenners gnissel. De følte seg trygge på Oppdøl, kjente alle, og ville ikke flytte. Mange var også redd for å treffe folk heime som kjente dem igjen.

Da virkningsfulle medisiner kom etter hvert, ble hverdagen på jobb ganske forandret, forteller 86-åringen.

– Alt ble så rolig, både for pasientene og for oss pleiere.

I 1984 ble sjukehuset lagt under Molde sjukehus, og ble psykiatrisk avdeling Hjelset.

Espen Remme tar første jafs

Når riving av B-sentralen starter tirsdag, skjer det med en markering der pressen får info om historien, før selve rivingen tar til. Da er det adm.dir. i Helse Møre og Romsdal, Espen Remme sjøl, som ifølge kommunikasjonsavdelingen skal ta «første jafs» av bygget, i stedet for å klippe snor.

Som kjent startet rivingen med overlegeboligen 25. januar. Etter B-sentralen, skal A-sentralen, som var for kvinner, rives. Riving pågår til juni.

Fortsatt pasientbehandling

Flere bygninger skal imidlertid stå fram til nytt sjukehus er ferdig i 2022. Det gjelder bla a kjøkkenbygget og de to såkalte paviljongene. Der driftes alderspsykiatrisk, rehabilitering, og akuttpsykiatrisk, med til sammen rundt 30 pasienter.

Ragnhild Blakstad Farstadvoll jobber fortsatt her:

– Jeg kan gå av med AFP om to år. Men jeg har jo tenkt på om jeg skulle fortsette til SNR står ferdig, så jeg får oppleve å jobbe i det nye sjukehuset før jeg blir pensjonist. Jeg får se hva det blir til.