Til tross for at regnet plasket ned møtte 4000 mennesker opp for å se Norges beste alpinister kjøre ned Urfjellet i 1952. Blant dem som møtte opp for å se norgesmesterskapet, var en ni år gammel gutt som trosset været.
– Jeg husker at vi fikk fri fra skolen, og det var jo stort bare det. Jeg tror også at Fuglset skole stilte opp med buss for dem som ville opp på Skaret for å se på rennene, forteller Konrad Moe.
Regnet plasket ned
Det som sitter igjen mest hos Moe, er været på den første renndagen.
– Jeg sto nede på sletta hvor de kom i mål. og jeg husker det regnet noe voldsomt. Det var veldig mye folk der oppe, men tålmodigheten var nok ikke så stor hos en ni år gammel gutt, så jeg tok en tidlig buss heim, forteller han.
Stor iver etter krigen
Fra før var alt Molde hadde den gamle Storli-løypa. Dette ble som en treningsbakke å regne i forhold til løypa på Urfjellet. Allerede sommeren 1946 ble Urfjell-løypa stukket ut og arbeidet påbegynt.
– Før krigen var Hovedlandsrennet det største arrangementet som hadde vært i byen. Etter krigen var iveren veldig stor på å få til noe, og mange var ivrige på å komme i gang, forteller Moe.
Bygde steinhytte på fjellet
Og det var et stort arbeid som måtte gjøres for å få klar Urfjell-løypa. Allerede i 1948 ble det arrangert renn på fjellet, men fortsatt gjensto mye arbeid.
– Det var jo veldig mye skog som måtte hogges ut, og dessuten så bygde de jo ei steinhytte som starterne skulle ha å varme seg i oppe på fjellet, forteller Moe.
Vinden på Urfjellet skapte også problem for deler av løypa. Det største arbeidet lå i å lage en steinmur langs løypa for å holde på snøen i området hvor det ofte var bart under snøfattige vintre.
– Det var et voldsomt arbeid som måtte gjøres, men det var en utrolig fin plass å ha en alpinbakke, forteller Moe.
200 mann tråkket løypa
Urfjell-løypa var klar i god tid før norgesmesterskapet i 1952. Men det krevdes likevel en betydelig arbeidsinnsats de siste dagene.
– Det var mye snø, og løypa måtte jo prepareres. Over 200 mann trengte man for å fottråkke løypa, sier Moe.
Og man brukte stor fantasi for å skaffe frivillige til tråkkejobben. Søndagen før rennet ble det satt opp gratisbusser fra byen, skoler ble oppfordret til skidag på Urfjellet og folk ble oppfordret til å kombinere skituren med litt nyttig tråkking. Utstyret man trengte på toppen av løypa ble fraktet opp med hest og slede.
OL på høgtalere
Det første alpinrennet var lørdag 15. mars. Fortsatt var OL i Oslo i gang, men dette hadde arrangøren en løsning på.
– Man var vel redd for at folk ville sitte heime foran radioen å høre på OL, så man satte opp høgtaleranlegg ved Urfjell-løypa slik at ingen skulle miste hva som foregikk i Oslo, forteller Moe.
Alpindelen av OL var avsluttet, så man håpte på at de største navnene ville møte opp. Det store trekkplasteret skulle være den nybakte olympiske mesteren, Stein Eriksen.
– Dessverre hadde Stein Eriksen fått tilbud om å stille opp i Kandahar-rennene, og takket nei til å komme til Molde, forteller Moe.
Dagbladet var først ute med å overbringe nyheten.
– Vi er helt enige i Stein Eriksens syn og håper at Molde forstår ham, skrev Dagbladet.
Eriksen avlyste
Å arrangere et så stort mesterskap var et sjansespill. Man var avhengig av at publikum kom til bakken, og det aller viktigste var store navn på startstreken og at været var godt. Det største navnet var blitt borte med Eriksens avlysning, men været hadde vært strålende helt fram til lørdag morgen.
– Det høljet ned noe så voldsomt og det ene rennet ble vel flyttet til søndag, mens starten ble flyttet lenger ned på storslalåmrennet på grunn av tåka, forteller Moe.
Likevel var det 1500 tilskuere som trosset været og møtte opp til lørdagens renn.
– Utrolig stort arrangement
Søndag 16. mars ble været noe bedre, men fortsatt skiftet det mellom snøbyger, tåke og sol. Tretti busser gikk i fast rute mellom byen og Skaret, og hele 4000 tilskuere hadde benyttet seg av dette tilbudet. De fikk se Margit Hvammen fra Geilo vinne storslalåm og Borghild Niskin fra Bærum vinne slalåm og utfor. I herreklassen ble slalåm og utfor vunnet av Alf Opheim fra Voss, mens Per Rollum fra Heming vant storslalåmrennet. MOIs egne løpere havnet langt ned på resultatlistene. Den beste prestasjonen sto Leif Birkeland for med sin 17. plass både i slalåm og utfor, mens Kora Bakke fra Åndalsnes hadde den beste lokale prestasjon med sin 8. plass i slalåm.
– Dette var jo et utrolig stort arrangement i en så liten by som Molde. Det var jo tungvint både for arrangører og utøvere som måtte gå opp sjøl før de rant nedover. Samtidig var ikke de fleste bedre vant på den tida. Jeg tror ikke folk er klar over hvor stort arrangement dette var, forteller Moe.
At interessen var stor for mesterskapet var det imidlertid ingen tvil om. Da det var premieutdeling på Alexandra hotell søndag kveld, møtte 2000 mennesker opp utenfor for å hylle vinnerne.
– Vel blåst Molde
Forutsetningene for å arrangere rennene var tøffe nok allerede før regnværet startet. Likevel var skiforbundets formann, Arne Sirnæs, full av lovord om arrangementet.
– Når man tenker på at det er 13 kilometer fra byen til innkomststedet, og at det verken er veg eller skitrekk til toppen av løypene forstår man kanskje hvilket slit arrangørene har hatt. Det er ganske enkelt utrolig at en enkelt klubb har maktet dette store arrangementet. Det har i enhver henseende vært gjennomført på en måte som kan stå som mønster for mange andre arrangører. Vel blåst Molde, sa Sirnæs etter premieutdelingen.
Slutt for Urfjell-løypa
En skulle tro det etter suksessen i 1952 ville bli arrangert flere store renn på Urfjellet, men slik ble det ikke.
– Det ble nok ikke mye der seinere. Urfjell-løypa var 13 kilometer fra byen, det var ikke skitrekk, tilkomstvegen var dårlig og det ble tidlig mørkt i løypa, forteller Konrad Moe.
I 1973 åpnet anlegget i Tusten og tok over som byens alpinanlegg.
Kilder: Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt til denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet. M.O.I. – 100 år for idrett og friluftsliv, Olav Arild Abrahamsen.