Eller som kunstneren selv sier, for å gjøre det veldig enkelt: Jeg lager metallstativ med noe lyd på som kan skrus av og på.
– Jeg vil helst at folk skal assosiere selv. Men jeg jobber ut fra en post-teknologisk forestilling, og tar i bruk utdatert teknologi - og ting folk sikkert vil kalle søppel, som gamle blikkbokser, sier Atle Selnes Nielsen om utstillingen, før han legger til:
– Det går fint an å oppleve dette som en lydkomposisjon. Man trenger ikke tenke på omstendighetene rundt, som jeg er veldig opptatt av.
Vokste opp ved dreiebenken
Foreldrene er Bjarne Nielsen og Kari Selnes fra Tornes i Fræna, begge kunsthåndverkere innen henholdsvis keramikk og tekstil.
– Men jeg vokste ikke opp bak dreieskiva. Der var det jo opptatt. Jeg satt heller ved siden av, forteller Nilsen.
– Hvordan har oppveksten i et kunstnerhjem preget deg?
– Jeg har alltid blitt tatt med på utstillinger. Når vi dro på ferie til storbyer, var det det som var målet. Og så har det alltid vært tegnesaker og papir tilgjengelig. Og ikke minst, tid til å holde på. Mine foreldre jobbet jo hjemmefra, sier Nielsen.
Vel så viktig for ham var musikken, som også har preget familien, gjennom både korps og band.
– Jeg har spilt trommer i mange år. Det perkussive, slagsinstrumentene går jo igjen her, sier Nielsen og nikker inn mot utstillingslokalet der tre ulike installasjoner står ferdig montert, lydløse helt til noen tråkker på pedalen.
Eksamen i keramikk
Nielsen forteller om viktige møter med gode og oppdaterte kunstlærere i Molde før vegen gikk videre til Strykejernet i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen, der han tok eksamen i keramikk.
– Jeg har et keramisk alibi, men det er lyd jeg har jobbet med. Etter et utvekslingsår i Helsinki i Finland, der jeg også var med i band, fikk jeg virkelig øynene opp for kunstmusikk, sier Nielsen.
I starten var han opptatt av analoge prosesser og jobbet ikke med data.
– Men datamaskiner har jeg begynt med nå, altså. Selv om én av installasjonene her er med lydbånd. Det er en skjørhet i det, å spille inn og spille av lyd, sier han.
– Og spaden som står fast i kjelen. Hva skjedde?
– Det er mest som en kommentar til verket, også tatt med som noe internt spøkefullt til meg selv, sier Nielsen.
Lager ulik lyd
De tre installasjonene lager lyd på ulike måter. «Sustain» er en feedback-maskin, som skaper forskjellig lyd hver gang noen tråkker på pedalen. Mens den ene høyttaleren i «Flam III» lager lyd her og nå, og den andre speiler lyden.
– At prosessene er avkledd og synlige, er et viktig poeng for meg. Det skal være tynnest og skjørest mulig, oppbygd som en maskin, forklarer kunstneren, som er bosatt i Sandefjord med barn og kona Siri Berquam, som også er kunstner.
Nielsen stilte ut et Schwitters-inspirert verk da Plassen åpnet i 2012, men utstillingen «Lyden av seg selv» er hans første i kunstsenteret.
– Det er veldig hyggelig. Jeg synes dette er et flott rom, som fungerer veldig bra innafor sjangeren jeg jobber med sier han.
HVA: Utstillingen «Lyden av seg selv» i Møre og Romsdal Kunstsenter, Plassen
TID OG STED: Åpnet 22. februar. Barneverksted 3. mars kl. 11-13 der barn får lage egne mini-høyttalere.
