Martin Andersen merker at skia forsvinner under han. Et snøskred kommer mot han i stor fart bakfra. Det fører han 400 høydemeter nedover den stupbratte fjellsida. Han faller utfor flere stup på veien nedover. Skuldra går ut av ledd. Smertene er ubeskrivelige. Frykten for å bli begravd stiger mens høydemeterne synker. Til slutt stopper alt opp.
Forrige onsdag skulle Martin Andersen, opprinnelig fra Lillehammer, og en bekjent på skitur til Gjuratind i Isfjorden. Det var Åndalsnes Avis som først omtalte saken.
Andersen var godt forberedt, og hadde undersøkt snøskredfaren, gjort vind og værvurderinger. Han holdt seg kontiunerlig oppdatert.
Fjellet Gjuratind har to nedkjøringer. Den ene beskriver Andersen som «normalvegen», mens den andre har et langt mer utfordrende terreng med skrenter, stup og stein.
– Vi gikk opp normalvegen. Jeg liker egentlig å gå opp samme veien som vi skal kjøre ned, men på veien opp observerte jeg mye fokksnø. Vi klarte å legge sporet utenom, men vi vurderte det slik at det kunne gå store skred om man roter seg bort, forteller han. Da de nådde toppen, 1712 meter over havet, så de at sporene var blåst bort. Den andre nedkjøringa virket å være stabil, men mye brattere med mer terreng.
– Vi visste at det var betydlig større skredfare den vegen vi kom opp. Det var mye vindsamla snø. I den andre nedkjøringa var det fare for små skred, men der var terrenget langt farligere, sier Andersen.
Vanskelig å se konturene i snøen
Men det skulle vise seg at han undervurderte hvor farlig terrenget faktisk var.
– Vi vurderte problematikken riktig ut fra det vi kunne se. Det var det ikke feil å kjøre ned der. Feilen vi gjorde lå i kjøremønsteret vårt. Vi kjørte for tett. Denne dagen var det et flatt lys ute, som gjorde det vanskelig å se konturene i snøen. Plutselig befant jeg meg på et stort snøflak. Turkameraten min gikk bak meg, og trolig var det han som løste ut skredet, forteller Andersen.
Han farer nedover fjellsida. Lenger og lenger ned. Flere tanker raser igjennom hodet hans. Andersen skjønner med en gang at det er snakk om et lite skred. Dette kan han klare å kjøre ut av. Han prøver, kjører rett ned fjellsida. Men snømassene bak er raskere.
Han spinner som en sentrifuge nedover fjellsida sammen med snøen.
– Jeg visste jeg var i trøbbel, og måtte prøve å slappe av. Hvem er det som skader seg minst? Jo, barn og fulle folk. Til mer jeg slapper av, til mindre skader får jeg, forteller Andersen. Til slutt stopper han, mens skredet fortsetter nedover. Han var ved bevissthet hele tiden.
– Vil ta for lang tid å bli reddet
– Det var heldigvis ikke nok snø til at jeg ble begravd. Da det endelig stoppet skjønte jeg at jeg var skada. Jeg måtte legge en plan for hvordan jeg skulle komme ned, sier han. Det var ikke mobildekning, og nødpeilesenderen lå igjen i bilen. Muligheten for å få kontakt med omverden fantes ikke.
Andersen begynte å regne. Hvor lang tid bruker turkameraten på å komme ned for å få dekningsforhold? Et par timer. Da Ville det begynne å bli mørkt. Da er det bare å utelukke helikoptersøk. Skulle de iverksette den alpine redningsgruppa ville det sikkert ta fem timer før de kom fram. Det ville bli for lang ventetid i minusgradene.
– Jeg måtte bare bite tenna sammen og komme meg ut av dette selv. Vi gikk ned i bunnen av dalen, og fikk tilkalt hjelp fra noen hytteeiere i nærheten, forteller Andersen.
Han ble kjørt til Molde sjukehus, hvor skuldra kom tilbake på plass. Etter det har han gått til oppfølging hjemme i Lillehammer.
Kamerater utløste skred i Rauma
– Viktig å være åpen om feilene man gjør
Nå ønsker den erfarne fjellmannen å dele historia si for å komme med råd til andre som ønsker å ferdes i fjellet på vinterstid.
– Det er viktig med åpenhet om feilene man gjør. Da kan andre lære av dem. I tillegg slipper man spekulasjoner rundt hva som har skjedd, sier han.
– Jeg var godt forberedt, men på et tidspunkt ble det gjort en feil. Det kan skje, uansett hvor godt forberedt man er. Det er en risiko man tar når man ferdes i eksponert terreng. Jeg har valgt å bruke fjellet på en aktiv måte. Det gjør meg mer utsatt for forholdene. Valget mitt medfører større risiko, men jeg forsøker bestandig å være så grundig forberedt som mulig. Men denne gangen gikk det galt, forteller han.
I etterkant har Andersen evaluert valgene han tok. Både med fagfolk nasjonalt og i Romsdalen.
– Jeg ønsket å få innspill. Både for å få bekreftelse på at jeg ikke har vært helt på bærtur i de vurderingene jeg har tatt, men også for å få innspill om hva jeg kunne ha gjort annerledes. Det er enkelt nå som jeg har fått fasiten i hånda, men kan man gjøre mye riktig selv om det går galt, og man kan gjøre mye galt uten at det skjer noe. Det er uansett viktig å ta lærdom av opplevelsene sine. Det er slik man bygger seg erfaring, sier han.
Ikke skremt vekk
Andersen forteller at han ikke er skremt vekk fra fjellet som følge av opplevelsen.
– Det blir tur igjen så fort jeg får lov. Men jeg har fått meg en støkk. Jeg skal ta med meg gode venner som jeg stoler på, som kan være med å vurdere og diskutere forholdene. Ikke fordi jeg ikke stoler på meg selv, men som en trygghet. Jeg får starte moderat, og så se om jeg er klar for å ta steget i bratt terreng igjen, sier han.
