1. Tre deltakere har gått ut, men du holder stand i Mesternes mester. Hvordan var det å konkurrere igjen, sju år etter at du la opp en 13 år lang sykkelproffkarriere?
– Det var greit det, men det var mange brutale øvelser. Jeg merka godt at det var med folk som hadde avslutta sin karriere seinere enn det jeg gjorde.
2. Hvorfor sa du ja til å delta?
– Jeg kunne ikke si nei til en invitasjon fra Mesternes mester. Det var en ære å få være en av de utvalgte.
3. Du og de andre tidligere toppidrettsutøverne må gjennom mange øvelser. Hvilke likte du, og hvilke svei mest?
– Jeg føler meg ganske allsidig, men fikk fort oppleve at det var utrolig mange talentfulle deltakere med i Mesternes mester. Styrken min er på utholdenhetsøvelser. Syklinga var sjølsagt «a walk in the park», men det var bare en liten del av det. Det var de statiske øvelsene som var mest brutale.
4. Innspillingen foregikk på Algarvekysten i Portugal, og du delte rom med trønderne Steffen Iversen (eks-fotballspiller) og Rolf Falk-Larssen (eks-skøyteløper). Hvordan var det?
– Det var som å komme tilbake til den aktive karrieren og få romkompiser igjen. Det gikk utrolig fort å bli kjent. Jeg har jo fulgt med dem i deres karrierer, så det var rart å plutselig være så tett på hverandre. Vi hadde mye felles å prate om.
5. Mesternes-kommentator og tidligere skihopper Johan Remen Evensen, eks-alpinist Andrine Flemmen og tidligere bokser Mette Solli har deltatt før deg. Hvor mye ga du jernet for å bli første romsdaling som går til topps?
– Jeg ga alt jeg hadde. Min «suffer bag», som jeg fikk utdelt da jeg ble proff, ble ikke påfylt da jeg slutta som aktiv syklist. Se for deg en sandsekk med et lite hull i bunnen, der det renner ut sand gjennom hele karrieren. Sanda illustrerer krefter. Den revna på slutten av karrieren. Konkurranseinstinktet er ikke det samme nå som da jeg var 20. Jeg liker å ta det med ro og gå tur uten startnummer.
6. Du ga deg som proffsyklist i 2011. Hvordan var overgangen?
– Det var en befrielse. Jeg fikk tynt kropp og sjel så langt jeg kunne mens jeg var proff. Jeg har aldri angret på at jeg la opp som syklist. Innimellom føler jeg saknet etter samholdet i et lag. Men jeg har jobbet med sykkel i alle åra etterpå, så jeg får delvis tilfredsstilt dette behovet likevel.
7. Dette er niende sesong av Mesternes mester, hva tenker du om at ingen kvinner har kunnet smykke seg med seier? Kan det være at øvelsene er urettferdige?
– Det er litt tilfeldig, kanskje. Det er utrolig vanskelig når menn og damer skal konkurrere på like premisser, og det er nok utfordrende for dem som skal velge ut de ulike øvelsene. Så får vi vente og se hva som skjer denne sesongen.
8. Du måtte ta fri fra jobben som sportslig leder i sykkellaget Uno-X Norwegian Development Team, hvor du startet i fjor. Var det godt med et avbrekk?
– Jobben jeg har i UNO-X Norwegian Development Team er litt av og på. Vi er et team i ledelsen som delegerer og tar sin sjau innimellom. Så det gikk greit å få fri til dette.
9. Hvor mye sykler du nå?
– Njeee. Jeg har sykla litt, men ikke altfor mye. I hvert fall ikke sammenlikna med det jeg gjorde før. Som proff var jeg oppe i 35.000 kilometer i året.
10. Hvorfor ble det sykkel?
– Det var tilfeldig! Jeg gikk langrennslinje på idrettsgymnas på Oppdal. Da jeg brakk beinet på høsten, begynte jeg å trene mer og mer på sykkel da jeg kom til hektene igjen. Jeg slang meg med i sykkelmiljøet i Nesset, og i mitt siste år som juniorsyklist ble NM arrangert i Molde. Det var en del av grunnen til at jeg begynte å satse på sykkel. I tillegg var det VM i Oslo samme år.