Du rekker knapt å sette foten innenfor hovedinngangen på nybygget til Romsdal videregående skole, før det første kunstverket av i alt fire åpenbarer seg på høyre side.

To store sirkler i blåtoner, en med enorme dimensjoner, og en litt mindre, har fått plass på den mange meter høye veggen av tre – og like rundt hjørnet henger den tredje.

Verket er levert av Anne-Karin Furunes, som i tillegg til å være utøvende kunstner er professor ved Kunstakademiet i Trondheim. Hun er blant annet kjent for utsmykkingen av Nye Nationaltheatret stasjon.

– Furunes har utviklet en teknikk hun er alene om. Motivene skaper hun ved å hugge ut hull, forklarer Ine Harrang, selv kunstner som også tar oppdrag som kunstkonsulent.

Kunst for 1,4 millioner kroner

Avhengig av antall brukere og tilgjengelighet bruker de fleste statlige byggeprosjekter fra 0,5 til 0,75 prosent av byggekostnadene til utsmykking. Utsmykkingsmidlene forvaltes av KORO. Årlig brukes rundt 50 millioner kroner til kunstnerisk utsmykking av offentlige miljø i Norge.

– Hva avgjør hvilke kunstnere og hvilke verk som blir valgt?

– Kunstnerne vi skal samarbeide med må være pålitelige og holde avtaler. Og så er det to hovedelement som må være på plass: Uttrykket må passe visuelt til bygget, og det må kjennes relevant for brukerne, forklarer Ine Harrang.

Hun har ledet kunstkomitéen for nybygget, som foruten henne selv har bestått av Dagfinn Storvik og Lars Olav Wiik fra Hammerø og Storvik, arkitekt Ivar Gussiås, Ingunn Havnen som brukerrepresentant og Jostein Wengstad som fylkeskommunens representant.

– Vi begynte arbeidet for to-tre år siden, og det har hele vegen vært en god stemning i komitéen. Jeg kom med flere forslag til kunstnere, men vi ble fort enige om de fire som ble valgt, sier Harrang.

Fire verk, fem kunstnere

I tillegg til Anne-Karin Furunes, er det kunstnerne Kristine Roald Sandøy fra Vigra, Anne Knutsen fra Haugesund, samt kunstnerparet Laila Kongevold – med røtter fra Vevang – og Stefan Christiansen, som bor og jobber i Fredrikstad, som har levert verk til nybygget.

– Hva betyr geografisk tilhørighet, er det avgjørende at lokal kunst er representert?

– Det er en balanse, det der. Det skapes mye god kunst i fylket. Samtidig er det viktig å åpne opp for impulser utenfra, sier Harrang.

– Hvordan foregår prosessen fram til ferdig verk?

– Etter at kunstnerne er tilbudt jobben, skriver vi kontrakt. Deretter settes en frist for å levere skisse. Så blir det mange møter, humrer Harrang, og legger til at konsulentjobben er godt betalt – men samtidig utfordrende, og innebærer mye jobb.

– Som konsulent er du bindeleddet mellom to verdener. Jeg får lønn av fylket, men skal samtidig se saken fra kunstnernes side, forklarer Harrang, og leder veg vestover og oppover i bygget.

– Det har blitt et fint bygg, med det åpne atriumet, som inviterer til interaksjon. Valg av tre som materiale gjør det levende. Det veier opp for stramheten og størrelsen, mener Harrang, før hun stanser foran neste kunstverk.

Kunst av høvelbenker, innebandykøller og vevstoler

Alle verkene er plassert på byggets sørvendte vegger, fordi det er mange glassfasader å ta hensyn til mot nord.

Vis-a-vis byggfag henger verket til Kristine Roald Sandøy, som elevene har vært involvert i utformingen av, og hva passer vel bedre enn at byggfag-lærer Bjørn-Erik Olsen tilfeldigvis går forbi?

– Dette var artig å være med på. Kristine er en kunstner som visste akkurat hva hun ville ha, og både flink faglig og et fantastisk menneske, sier Olsen om det halvsirkelformede, lyssatte verket som er satt sammen av gamle høvelbenker, vevstoler og innebandykøller – og således representerer både historie og yrkesfagene.

–Litt irriterende at den vanndispenseren har dukket opp rett ved siden av. Den er dessverre umulig å flytte. Som med infotavler og led-skjermene i første etasje. Men slik er det bare. Det er jo ikke et galleri, men en skole, sier Ine Harrang.

– En fantastisk verden

I den andre delen av bygget, mot øst, finner du installasjonen til duoen Kongevold og Christiansen, i form av to sirkelformede vinduer på hvert sitt nivå, fullt av rare ting inni, og forbundet med elementer på utsiden – blant annet en krystall som stråler når sola treffer den.

– Dette verket er vanskelig å beskrive. Det må oppleves. Og det kan du gjøre både på mikro- og makronivå, på avstand, og ved å studere det nærgående, sier Harrang, i det en gjeng førsteårselever fra service og samferdsel passerer i trappa.

– Hva synes dere om kunsten i bygget?

– Det er bra med kunst. Ellers ville nybygget blitt kjedelig, mener Brage Alexander Eltvik.

– Og om dette verket her?

– Ganske kult. Jeg tenker på både Mikke Mus og Eiffeltårnet, sier en av jentene.

Og nettopp slik skal kunsten fungere, i følge konsulenten.

– Kunst skal åpne dørene inn til en annen verden. Det kan være så enkelt som at de skal spre glede. Eller få en til å tenke og fundere, og assosiere, sier hun, og forflytter seg noen meter lenger øst, mot det neste kunstverket.

– Dessuten er slike utsmykkingsoppdrag viktige inntjeningsmuligheter for kunstnere som opererer i den ikke-kommersielle kunstverdenen, sier Harrang, før hun slår hånda ut mot det minst ti meter høye - eller var det lange og smale - kobbertråd-verket til Anne Knutsen.

– Dette er nydelig. Se på det! Det skifter farge med lyset, sier Harrang.

– Hva er du mest fornøyd med, hvis du ser hele utsmykkingen under ett?

– At det er gjennomført, skikkelig og ordentlig arbeid. Jeg har ikke hørt én person si at «hah, er det der kunst, det kunne jeg laget bedre selv». Derimot har vi fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger, sier Harrang.

– Hvorfor er kunst så viktig i offentlige bygg?

– Det er de unødvendige tingene som gjør livet morsomt, humrer konsulenten, før hun mer alvorlig legger til:

– Uten kunst ville det blitt triste bygg og triste liv. Og triste folk.