Etter nyhetsmåneder preget av statsledere som Vladimir Putin, Recep Erdoğan, Donald Trump, Kim Jung-un og deretter #MeToo, var det deilig å flykte inn i romanuniverset til engelske Naomi Alderman. Hennes siste roman «The Power» tar nemlig kvinnene makta, og leseren kan få utløp for både oppdemmet raseri og hevnlyst. Boka har vakt stor oppmerksomhet i England og USA, og The New York Times Book Review plasserte den på lista over fjorårets ti beste bøker. Så er da også «The Power» en utrolig oppfinnsom og smart fortelling, en feministisk science fiction som snur fullstendig om på kjønnsroller og maktforhold.

Naomi Aldermans mentor er ingen ringere enn Margaret Atwood, den kanadiske forfatteren bak romaner som «Alias Grace» og «Tjenerinnens beretning». Sistnevnte roman er kanskje bedre kjent for mange som boka bak den seer- og kritikerroste HBO-serien «The Handmaid’s Tail» der vi befinner oss i et fremtidig totalitært og kristenkonservativt samfunn styrt etter dypt kvinnefiendtlige lover. Kvinnene har mistet alle rettigheter og plasseres i en av tre kategorier: Blåkledd hustru, grønnkledd husholderske eller som hovedpersonen Offred – en rødkledd «handmaid», hvis hovedoppgave er å føde barn for ekteparet hun er plassert hos.

Slektskapet mellom «The Hand-maid’s Tail» og «The Power» er tydelig, og kjønnsroller og makt er viktige temaer i begge historiene. Også i «The Power» befinner vi oss i en ubestemmelig fremtid, men her er det mennene som gradvis mister sin posisjon når tenåringsjenter én etter én oppdager at de har fått elektrisk kraft i hendene sine. Ingen kan helt forklare hvor denne nye evnen kommer fra, men det viser seg at de også kan overføre den til eldre kvinner. Steg for steg lærer unge og gamle kvinner seg å porsjonere og styre den nye kraften. De kan kile med den og gi ertende støt, men som det viser seg, kan den også gjøre hendene til elektrosjokkvåpen som skader, torturerer og dreper.

Over hele verden oppdager kvinnene «The Power», som på engelsk refererer både til den elektriske kraften, men også til makt som sådan. Og fra å være et objekt misbrukt i alle tider, blir kvinnekroppen til et dødelig våpen. En global revolusjon ruller i gang, og Alderman spenner opp et storpolitisk lerret og synliggjør hvordan kraften kaster om på alle samfunn. Undertrykte og rasende kvinner samler seg i Saudi-Arabia, de marsjerer i gatene i India og sendes på treningsleirer i USA. I Moldova samler ofre for sex-handel seg, og til slutt er de flere hundretusen som danner den nye staten Bessapara. Det globale mannlige volds- og krigsmaskineriet trues, og verden står på randen av undergang.

Også religiøst lederskap, en annen tradisjonell mannsbastion, utfordres av kraften. Allie, et seksuelt misbrukt fosterbarn, søker tilflukt i et kloster og tar navnet Mother Eve. Gjennom bruk av sosiale og tradisjonelle medier klarer den karismatiske ungjenta å skaffe seg en enorm kvinnelig følgerskare over hele verden. En kirke basert på Faderen, sønnen, mannlige prester og endeløs rekke andre menn må tilpasse seg en mer feminin gudstro som siver inn i alle religioner. For som Mother Eve preker: «Jøder, se til Miriam og ikke Moses. Muslimer, se til Fatimah, ikke Muhammad. Buddhister: husk Tare, frigjøringens mor. Kristne: Be til Maria for din frelse».

På intelligent og utspekulert vis synliggjør Alderman hvordan begrensninger som både før og nå påvirker kvinners livsutfoldelse, blir gjort gjeldende for menn. I kvinnedominerte Bessapara fører mennenes motstand til at den kvinnelige herskeren forbyr dem å kjøre bil. Deres kvinnelige verger må gi tillatelse dersom de vil reise noe sted, og de mister stemmeretten siden alle årene med vold og nedverdigelse har vist at de ikke er egnet til å styre. Foreldre ber sønnene om å holde seg unna mørke smug og gater, og enkelte steder bygges det egne gutteskoler for at guttene skal være trygge. De omvendte maktstrukturene synliggjøres også ved det seriøse kvinnelige nyhetsankeret med en ung, pen og mannlige kollega ved sin side, og ved at gutter begynner å kle seg som jenter for å se mektigere ut.

«The Power» er forførende fiksjon, og det er til tider lett å lengte etter Aldermans virkelighet. Men historien er samtidig ubehagelig, og verden blir ikke nødvendigvis bedre bare kvinnene får makta. Isteden demonstrerer forfatteren hvordan makt kan korrumpere og misbrukes uansett kjønn og hvordan grunnleggende rettigheter forvitrer når man slutter å kjempe for dem. I en rystende scene blir en mann hånet, torturert og voldtatt av en gruppe kvinner som filmer det hele med mobiltelefon. Vi har jo sett, lest og hørt om lignende scener gjennom nyheter, filmer, serier og bøker, men da med menn som overgripere. Når Alderman så gjennomført snur rollene på hodet, bidrar det til en totalt sett tankevekkende leseropplevelse som på fiffig vis rokker ved vante forestillinger. Jeg skal ikke røpe hvordan det hele ender, men «The Power» er også morsom med en særdeles original rammefortelling og en glitrende sarkastisk slutt. Det er allerede bestemt at den blir TV-serie, og i mars kommer boka på norsk.

Ved inngangen til et nytt år som allerede preges av beskyldninger om seksuell trakassering og statsledere som skryter av atomknappene sine, er det fristende å rope etter både opplading og power. Og det er langt igjen til en likestilt verden når bare rundt ti av verdens nesten 200 land ledes av kvinner. At kvinner i det hele tatt skal få innpass i nettverkene og kulturene rundt en del av verdens mektigste menn, virker sørgelig fjernt. Til tross for at Norge er et lite land og vi i vår region har langt å gå når det gjelder kvinner og ledelse, var det likevel en liten trøst å høre en Erna holde nyttårstale. Og jammen var det ikke et jentekor som fikk synge «Ja, vi elsker» for aller første gang etter talen hennes, også. Takk til alle som slåss, men i dag på trettende dag jul, skal jeg nøye meg med å gi power og lading til robotstøvsugeren vår. Han skal få gjøre rent i krokene, feie og fjerne gammelt rask og stange i stolbeina resten av dagen. La oss kalle ham Donald.