MOLDE: Det har gått litt over to måneder siden Oddveig Gikling-Bjørnå (42) fikk diagnosen. Hele livet har hun vært aktiv og hatt stor arbeidskapasitet. Jobben som gardbruker på Fale i Sunndalen krever det. En dag i begynnelsen av september føler hun seg sliten. Hvilepulsen er på over hundre. Det er det første tegnet. Etter hvert hovner ansiktet opp. Det andre tegnet. Hun kontakter fastlegen. 23. oktober 2017 blir hun innlagt på Molde sjukehus for utredning. Diagnosen er klar. Lymfekreft.

Knyttneveslag

– Det var en total omveltning. Både for meg og familien. Tanken om at det kan skje meg har vært der helt bakerst i bakhodet, men samtidig er det også det siste man tenker. Det var et knyttneveslag, sier Oddveig. Etter sjokkbeskjeden ventet to dager i bunnløs fortvilelse. Så reagerte kroppen. «Hallo, her er det bare å hive seg rundt og ta kampen.»

– Behandlinga startet med en gang, og det var betryggende å vite at teamet på St. Olavs hadde en detaljert plan. Da var det bare å følge den, å sette seg små mål, forteller hun.

Oddveig har gjennomgått fem cellegiftkurer over tre dager med to ukers mellomrom siden diagnosen. På fredag skal hun til St. Olavs Hospital i Trondheim for å gjennomføre den sjette. Skanningene viser at hun responderer bra på behandlinga. Prognosene er gode.

– Behandlinga har vært veldig intensiv. Legene vurderer om jeg skal gjennomgå stråling for å få tatt siste rest av kreften, sier hun.

Store forskjeller

Oddveig har ikke tilbrakt mye tid på sjukehus før kreftdiagnosen. Forrige helg var hun innlagt på kirurgen A på Molde sjukehus. Hun lå på rommet og så rundt seg. På de fargeløse veggene. Det var pregløst. Trist. Sterilt.

– Her skal du være sjuk. Du må nesten være frisk for å være der. Omgivelsene er ei ekstra belastning, sier hun.

Siden diagnosen var et faktum i slutten av oktober, har hun tilbrakt mest tid i Trondheim. Forskjellene er store.

– St. Olavs er nytt og flott. Jeg merker hvordan de koselige omgivelsene gjør sjukdommen lettere å takle.

Måtte gjøre noe

Oddveig bestemte seg for å gjøre en innsats for andre i samme situasjon som henne.

– Da jeg var innlagt på Molde sjukehus lurte jeg på hva jeg kunne gjøre. Skulle jeg ta med meg et malingsspann? Så kom jeg over «Spleis.»

For to dager siden startet hun en Spleis-aksjon med formål om å samle inn penger til interiør på kreftavdelingen ved Molde sjukehus.

– Jeg ønsker at avdelingen skal få seg et løft. Ta små grep. Endre farger, få nye gardiner, falske planter. Vi må ikke glemme det gamle sjukehuset mens vi bygger det nye. Det står ikke ferdig før om lenge, sier hun. Få timer etter at aksjonen ble lagt ut, kom det inn 10.000 kroner. Etter to dager er beløpet snart oppe i 20.000.

– Responsen har vært helt fantastisk. Kreft er omtrent den nye folkesykdommen. Mange kommer til å tilbringe tid på avdelingen. Helseforetaket har ikke flust med penger, og interiør er nok ikke høgt på lista. Derfor ønsket jeg å hjelpe. Omgivelsene betyr utrolig mye. Har du en dårlig dag, kan de hjelpe deg til å føle deg bedre. De ansatte er fantastiske både i Molde og Trondheim, men jeg har fått oppleve hvor viktig det er at det er hyggelig rundt deg når du er sjuk. Det var jeg ikke klar over før jeg befant meg i situasjonen sjøl, sier hun.

Valgt åpenhet

Oddveig har valgt å være åpen om sjukdommen. Hun har sjøl opplevd at noen hun har stått nær har blitt sjuk, og kjent på usikkerheten rundt hvordan man skal oppføre seg og hva man skal si.

– Åpenheten gjør det enklere for dem rundt. De tør å ta kontakt. Tør å spørre. Jeg har fått så mye støtte, og responsen har vært overveldende. Det hjelper meg mye.

Sjøl om hun er sjuk, er hun fremdeles Oddveig. Bare uten hår.

– Jeg har hatt langt hår i 30 år, men klipte meg kort da jeg ble sjuk. Jeg visste jeg kom til å miste håret. Nå er det bare deilig og veldig praktisk. Jeg sparer utrolig mye tid når jeg dusjer. Sjamponering, balsam og føning går som en leik. Jeg kommer nok aldri til å ha langt hår igjen, ler hun. Men hun var ikke like optimistisk i forkant.

– Den første tanken som slo meg var «å nei, jeg har jo så stort hode!» Jeg lurte på hvordan det skulle gå, men det ble ikke så aller verst. Frykten var større i forkant. Til slutt ba jeg en sjukepleier om å barbere av alt. Det var verre for henne enn det var for meg. Nå omtaler jeg henne bare som frisøren min, sier hun.

På vent

Får Gikling-Bjørnå inn nok penger fra innsamlingsaksjonen, skal hun dele pengene mellom kreftpoliklinikken og kirurgen A på Molde sjukehus. Budskapet mottas med stor glede og takknemlighet fra seksjonssjefene ved begge avdelingene.

– Vi kjenner selvfølgelig på at vi er litt på vent på grunn av det nye sjukehuset. Derfor er det helt fantastisk å få ei slik gave. Vi ser hver eneste dag at kreftpasienter har stor omsorg for menneskene rundt seg og de pasientene som skal komme etter dem, sier seksjonssjef Siri Talseth ved kreftpoliklinikken. Hun forteller at de mottar en del gaver og donasjoner. Både fra pasienter og pårørende.

– Donasjonene gjelder ofte spesifikke ønsker. Som gode stoler, bilder eller gardiner. De ønsker å gi håp og glede, og vil at avdelingen skal være koselig, sier hun.

De ansatte har spurt pasientene om hvilke oppgraderinger de kunne tenke seg.

– Vi har en tv som ikke akkurat er hypermoderne. I tillegg ønsket pasientene seg nye ulltepper. Estetikken er viktig når du er sjuk og tilbringer mye tid sittende i en stol. Da får du sett deg rundt, sier hun.

Betyr mye

Seksjonssjef ved kirurgen A, Hilde Kvalsnes Aas, forteller at avdelingen hadde tenkt å bruke midler til å kjøpe inn nye bilder som skulle friske opp gangen.

– Vi ønsket oss panoramabilder av den vakre naturen fra området vårt. Men den ønskelista måtte vi legge bort. Derfor er det ekstra kjekt å få beskjeden om innsamlingsaksjonen. Det skal bygges nytt sjukehus, og da nedprioriteres det å bruke penger på det gamle. Men det er utrolig viktig både for pasienter og personalet at det er hyggelige omgivelser på avdelingen vår, sier hun.

Kvalsnes Aas forteller at de skal spørre pasientene om tips til hvordan omgivelsene skal oppgraderes.

– Vi ønsker oss panoramabildene, men også nye stoler, bord. Stua vår har også et stort behov for oppgradering. Det er mye man kan gjøre for at avdelingen skal bli mer heimekoselig. Vi setter enormt stor pris på initiativet, sier hun.