– Bare i meg er det så mange andre som er berørt av misbruket mitt. Rushistorien gjør at jeg kan føle meg liten i forhold til andre, sier rusterapeut og firebarnsmamma Torill Bøe ettertenksomt.

Ordene kan nesten virke malplasserte der de kommer ut av munnen til den blide, flotte, ressurssterke 50-åringen, men Bøe vet hva hun snakker om.

– I mange år var jeg en mester på fasade. Det var det som gjorde at jeg holdt det gående med misbruket så lenge. Frykten for å bli «avslørt» som misbruker av piller og alkohol stakk så enormt djupt, forteller Bøe til Romsdals Budstikke.

Lå på sofaen

50-åringen forteller at hun ved et besøk av barnevernet fikk høre at «jøss, så fint det var her», hvorpå hun tenkte «er de virkelig så lette å lure?».

– Den tida var jeg heimeværende og huset så bra ut. Men det var også der jeg ruset meg, og ble sjukere og sjukere.

Hun forteller at mye tid og krefter gikk med til å planlegge egen rus når barna var lagt.

– Jeg måtte også «medisinere meg opp» når det var ting jeg skulle delta på. Det var ikke noe rom for å delta på ting spontant, forteller Bøe.

I ettertid har hun forstått at barna opplevde henne som mye trøtt og lei seg i perioden. Ofte lå hun på sofaen og sov når de kom heim fra skolen.

– Det var nok en trist periode. Slike ting kan jeg fortsatt føle sorg over i dag, sier Bøe.

Vil bryte ned tabu

Rusfortiden hennes er godt kjent i familien, blant venner og på jobb. Så er også jobben hennes å være Minnesota-terapeut i Nærbehandlingen, et lavterskel tilbud for alkohol og rusavhengighet i regi av Ressurstjenesten i Molde kommune. Kursutdannelsen hennes forutsetter egen erfaring med rusavhengighet.

Det er likevel litt spesielt å stå fram som «hovedperson». Det har hun snakket med barna og samboeren om.

– Jeg får jo litt klump i magen, men tenker at jeg som 50-åring kan stå for dette. Jeg er midt i livet og står støtt, men kvinners rusmisbruk er fortsatt så enormt skambelagt, ikke minst for mødre, påpeker Bøe.

Elsket barna

Sammen med kollega og familieterapeut Ann Helen Ulvestad i Nærbehandlingen vil hun få bort stigma rundt hvordan en «rusmisbruker» ser ut:

– Jeg kan godt gi et ansikt til en misbruker som både er kvinne og mor, for det er dem vi sliter mest med å nå i rusomsorgen i dag. Mitt budskap er at det er hjelp å få, og at den ikke er langt unna, sier Bøe.

– Jeg var jo ingen dårlig mamma. Jeg elsket barna mine og gjorde det jeg kunne for dem, men jeg greide ikke å henge med, og å være nok til stede for dem, sier terapeuten, som også er utdannet sjukepleier.

Hjelp i samme by

Nærbehandlingen skal være et lavterskeltilbud, hvor livet ellers kan gå sin gang.

– En del er sjukmeldte i perioden, men siden det er på dagtid, kan barna gå på skole og barnehage mens mamma eller pappa er her. For noen passer det best å reise bort til en institusjon for å få rusbehandling, men da lever man også i en boble til man kommer heim til hverdagen sin igjen. Da starter den tøffeste jobben. Hos oss følger vi brukerne og familiene deres i hverdagslivet, forteller familieterapeut Ulvestad.

Slitne og deprimerte

Ifølge terapeutene har kvinner med et rusproblem hatt lettere for å havne i psykiatrien enn i rusomsorgen.

I psykiatrien får de omsorg, men kan underkommunisere rusproblemet sitt, som gjerne består av piller og alkohol. I mange tilfeller får de utskrevet enda mer vanedannende medikamenter der, påpeker de to.

– Hvorfor er det slik, tror dere?

– Det er kanskje lettere å vende seg til psykiatrien når man er sliten og deprimert, for rus er så utrolig skamfullt for oss som er mødre. Men jeg skal love deg at hver eneste som blir gravid, tenker at de har et ønske om å bli rusfri, sier Bøe.

Ubehandlet rusproblem

Hun sier sjøl hun har gått til psykolog uten å nevne rus.

– Det er kjempefint å følges opp med samtaler og omsorg, men piller og alkohol kan ofte være en bakenforliggende årsak til depresjon og angst. Uten å ta tak i det, blir man ikke frisk, påpeker Bøe og Ulvestad.

– Hvordan kom du på rett spor?

– Jeg var også i kontakt med psykiatrien i noen år, men det var da barnevernet signaliserte at jeg ikke kunne ha barna om det fortsatte slik, at jeg våknet opp. Det handler om at det du mister er stort nok, til at du faktisk tar steget sjøl, sier Bøe.

– Det ser vi også her, når familier først setter foten ned for en misbruker. Da er ofte familien langt mer sliten enn misbrukeren, for de har fulgt opp så mye, og reparert så mye av følgene over tid, sier Ulvestad.

Tilbakefall

Bøe vet også noe om tilbakefall. Da hadde hun rukket noen rusfrie år, med fullført sjukepleierutdannelse i Kristiansand.

Men andre gang var det enda verre å søke hjelp.

– Det holdt på å ta livet av meg. Skammen over tilbakefallet var så stor, at nå skulle i hvert fall ingen få vite noe!

Bøe hadde flyttet til Molde etter mange år i Kristiansand, og hadde lite nettverk. Tidligere hadde hun bare flyttet når det ble for vanskelig et sted.

– Slik fungerer det for mange: Når det begynner å brenne under beina på oss, flytter vi bare.

Andre gangen ble de mulige konsekvensene også for store:

– Dattera mi, som da ble mor, sa at jeg måtte gjøre noe hvis jeg ville ha kontakt med barnebarnet. I tillegg risikerte jeg jobben min – og heimen vår hvis det skulle skje. Redningen ble at jeg leste i Romsdals Budstikke at Ressurstjenesten startet samme type 12-trinnsbehandling som jeg hadde hatt suksess med fra Kristiansand. Da visste jeg at barna kunne ha et vanlig liv mens jeg gikk her på dagtid, forteller terapeuten.

– Det å jobbe her i dag som fagperson, har vært utrolig givende og viktig i min egen tilfriskning. Her kan jeg være meg sjøl, på godt og vondt. Jeg kjenner godt til skamfølelsen, men kan vise brukerne at det er en veg oppover, sier Bøe.

Takker barnevernet

Ifølge Bøe var barneverntjenesten en god medhjelper i å bli rusfri.

– Som 18-19-åring og glad i rus, skydde jeg barnevernet som pesten, men som alenemor som forsøkte å bli rusfri – og ble det – fikk jeg viktig hjelp til alt fra støtte til barnehage og SFO, ferieturer, avlastningsheim for barna og PMTO-kurs (foreldrekurs, journ.anm.) og støttesamtaler, forteller hun.

Mister verdifulle år

Ved å stå fram håper Bøe at andre kvinner slipper å gå de samme rundene som henne.

– Kan det redde noen år, er det verdt det. Det er for mange der ute som går glipp av viktige år med barna sine fordi de får hjelp for seint. Sjøl om de i dag er flotte, ressurssterke barn, er mitt største tap at det var fire barn som gikk glipp av ei våken mamma i livet sitt. Jeg vil fortelle andre at hjelpen er nærmere enn de tror, sier Bøe.

– Hva betydde deg for deg å lese om andres historier?

– Da jeg slet på 90-tallet, var det få historier om kvinner og mødre i rus. Det gjorde skammen enda større. I dag er det heldigvis en større åpenhetskultur om vanskelige ting generelt, men vi ser at kvinner og rus henger etter. I den sammenheng var for eksempel NRK-serien «Forført av spriten» om kvinner og alkoholmisbruk et viktig bidrag, sier Bøe.

Og nå også hennes egen historie.

Nærbehandlingen foregår på dagtid, slik at deltakernes familieliv kan fortsette som normalt. – En del er sjukmeldt i perioden, forteller familieterapeut Ulvestad. Foto: Kjell Langmyren
På veggen i lokalene Fannestrandvegen 5 henger Anonyme Alkoholikeres tolv trinn og den kjente Sinnsrobønnen. Foto: Kjell Langmyren
– Vi må få bort skammen og stigma rundt hvordan en «rusmisbruker» ser ut, slik at flere kvinner får hjelp, sier tidligere rusavhengig, og nå Minnesota-terapeut, Torill Bøe. Foto: Kjell Langmyren