Vi har lenge forsøkt å få til en intervjuavtale med Anne Marte Slettaløkken og sønnen Jørgen. De bærer på en usedvanlig sterk og dramatisk historie som mange av Romsdals Budstikkes lesere garantert fortsatt husker. Men å møte Jørgen hjemme i Isfjorden er ikke lett. For han er elev på skigymnaset på Oppdal og er travelt opptatt med skolegang, treninger og renn. Jørgen regnes som et stort alpintalent som nå er i gang med et fire år langt program med Oppdal Alpin Elite.
Glad han ikke husker noe
Jørgen er glad for at han ikke husker noe fra den dagen da livet hans var nær ved å ta slutt før det knapt hadde begynt. Jørgen var bare seks måneder gammel da mor Anne Marte hadde satt han fast i barnesetet for å kjøre fra Isfjorden til Åndalsnes. Det var to dager før Anne Martes 30-årsdag. 18. oktober 2001. En dag Anne Marte aldri kan glemme. Det var den dagen at mor og sønn var så nærme slutten som det går an å komme. Her vi sitter i skikroa i Vangslia tar Anne Marte til tårene flere ganger når vi ser tilbake på hva som skjedde. Også Jørgen blir veldig rørt og satt ut. Det er ikke så rart. For når vi går tilbake i tid er det egentlig svært lite som tilsa at dette kunne ende godt.
– Det er så rart med det. 16 år har gått og det er ikke så ofte jeg snakker om hendelsen. Det blir noen ganger litt overveldende å bli tatt tilbake til den spesielle dagen. Det er bare så voldsomt sterkt når man på en måte gjenopplever det, som vi nå gjør, sier Anne Marte (46).
Tøft å høre på
– Jeg blir veldig rørt av å tenke på hva mamma og jeg var utsatt for. Da jeg var liten forsto jeg ikke helt hva som hadde skjedd og hvor nære det var, men nå vet jeg. Det er tøft å høre på. Jeg liker ikke å snakke om det, vedgår Jørgen (16).
Utforkjøringen skjedde ved Stein i Isfjorden. Det var speilglatt på vegen. Anne Marte kjørte en Jeep firehjulstrekker med helårsdekk. Hun fikk sleng og mistet kontrollen. Bilen havnet utfor vegen og gjorde flere rundkast. Rett ned i den iskalde Isfjorden. Alt skjedde i løpet av sekunder.
Sju meters dyp
– Situasjonen var ekstremt dramatisk. Først trodde jeg at bilen sto fast på fjæresteinene, men så ble bilen raskt fylt med vann. De fant bilen på sju meters dyp etterpå... Jeg husker at jeg fikk løsnet mitt eget sikkerhetsbelte og kastet meg rundt for å få Jørgen løs fra sitt barnesete. Dette skjedde mens bilen ble helt fylt av vann. Jeg greide å dytte Jørgen ut gjennom sidevinduet bak før min egen kamp skulle begynne for alvor, sier Anne Marte.
Sidedørene foran var ikke mulig å åpne. De elektriske vinduene foran lot seg ikke åpne. Men frontruten var knust.
– Jeg hadde nesten ikke tid på meg. Heldigvis fikk jeg aldri panikk. Jeg måtte ta flere raske avgjørelser som i ettertid kanskje ikke virket så rasjonelle, men som der og da var eneste mulige løsning. Alt skjedde under vann og uten luft.
Ekstrem dramatikk under vann
– Det oppsto så mange komplikasjoner. Frontspeilet var borte, men buksa mi hang seg fast i speilpinnen. Jeg satt fast i en bil som var full av vann. Jeg måtte få av meg buksa, som hadde spjæret seg helt ned. Men så var det skoen som blokkerte for buksa. Jeg hadde også viklet foten inn i sikkerhetsbeltet. Etter hvert så jeg lyset over meg. Men det var et øyeblikk der at jeg ga opp. Jeg måtte konstatere at det ikke gikk å komme seg løs, sier en gråtende Anne Marte.
Men hun fikk uante krefter. Hun vet ikke helt hvordan det gikk til, annet enn at tanken på lille Jørgen ga henne krefter som egentlig ikke fantes. På mirakuløst vis kom Anne Marte seg løs og ut gjennom frontruta. Hun kom seg løs fra buksa som hang fast i bilen. Hun vet ikke helt hvordan det gikk til.
– Det neste øyeblikket er at jeg fikk hodet over vann og luft i lungene, cirka 20 meter fra land. Der så jeg masse folk. Jeg begynte bare å hyle og rope. BABYEN MIN! BABYEN MIN!
Helt tom
– Jeg var helt tom for krefter. Men jeg følte verken angsten eller kulden. Det kom seinere. Jeg måtte svømme med hodet bakover for å komme meg til land.
Svein Gunnar Mittet var førstemann som oppdaget utforkjøringen. Flere kom til og det ble slått full alarm. En av de første som stoppet var den pensjonerte jagerflygeren Inge Kavli, som da var 72 år gammel og fortsatt en hardhaus av dimensjoner. Han kastet seg ut i det iskalde vannet og reddet i land lille Jørgen. Inge Kavli er nå død. Han ble kåret til Årets Romsdaling av Romsdals Budstikkes lesere for heltedåden han utførte.
Inge helt for alltid
– Inge Kavli vil alltid være vår store helt. Han var lynrask og kom seg ut til der bilen hadde gått ned. Det var mye forskjellig som fløt i vannet. Inge trodde han fant en teddybjørn. Det var det han ropte mot land. Men vi hadde ingen teddybjørn i bilen. Det var Jørgen innpakket i en teppepose. DET ER BABYEN MIN! ropte jeg til Inge.
Lille Jørgen ble brakt til land. Han var helt blå og pustet ikke. Men da kom ambulansesjåfør Sissel Hoel tilfeldigvis forbi. Hun startet med profesjonell gjennomliving på direkten. Nok en helt kom til.
– Jeg hadde full panikk. Jeg var jo så redd for å miste barnet mitt. Jeg aner ingenting om hvor lenge Jørgen lå i sjøen eller hvor lenge jeg var i bilen før jeg kom meg opp. Men det øyeblikket det kom en liten «knirkelyd» fra Jørgen. Det øyeblikket, sier Anne Marte, med tårer som renner nedover kinnet.
Ti dager på Åse
Jørgen pustet. Han gråt og hostet opp slim. Men Anne Marte greide ikke helt å tro at det hadde gått bra. Sjøl om hun hørte at det var liv i gutten.
– Jeg greide ikke å tro at det hadde gått bra før vi ble fløyet til Åse og jeg fikk beskjed fra legene om at Jørgen ville klare seg.
Da sank det inn. Det er ikke mulig å beskrive den følelsen.
Jørgen hadde veldig lav kroppstemperatur. Han og mora var innlagt ti dager i Ålesund. Oppi det hele, med alt fokuset på lille Jørgen, må vi huske på at også unge mor Anne Marten var en hårsbredd fra døden denne dagen. Storesøster Marie og ektemann John Olav holdt på å miste sine to aller kjæreste.
Alle gode ting
– Ja, jeg tror ikke det går an å være nærmere døden enn det jeg og Jørgen var den dagen. Vi hadde egentlig ingen odds med oss. Men så skjedde det veldig mye godt på kort tid, etter at ulykken var et faktum. Svein Gunnar Mittet oppdaget situasjonen og slo full alarm. Han stoppet Inge Kavli, som tilfeldigvis kom forbi og kastet seg resolutt ut i fjorden. Etter at vi begge hadde kommet oss i land, mot alle odds, så dukket Sissel Hoel opp med all sin kunnskap om livredning. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det var krefter i sving som sørget for at dette skulle gå bra. Det var så utrolig mye som tross alt gikk i vår favør den dagen, fastslår Anne Marte – som er personlig kristen.
– Det var jeg også før dette skjedde, understreker hun.
Helt sjøl også
Hun glemmer å fortelle at hun sjøl også er en stor helt. Anne Marte reddet sønnen ut av bilen og så seg sjøl. I en situasjon som var nesten umulig.
– Det er vanskelig for å meg å høre på denne historien. Det er sterkt. Jeg får en sterk følelse av dramatikken og kampen på liv og død, sier Jørgen.
Historien om Anne Marte og Jørgen gikk landet rundt, i alle store aviser og TV-kanaler.
Nå sitter vi altså på Oppdal 16 år etterpå. Livet har gått videre for begge to, for hele familien. Mye har skjedd. Mange gode stunder og opplevelser.
Helt på felgen
– Etter ulykken var jeg helt på felgen i flere måneder. Det tok lang tid for meg å komme meg på beina igjen. Det var en opplevelse som slo meg helt ut psykisk og fysisk. Livet er så skjørt. Det er kanskje en klisje, men hendelsen ga meg et annet perspektiv på livet. Jeg tar forholdsregler. Er ekstra forsiktig. Tenker mye. Skeptisk på å kjøre på vinterføre. Men gjør det. Man bor jo i Norge.
– Jeg liker fortsatt ikke å være under vann med hodet, for eksempel når jeg er i bassenget. Det har satt en støkk i meg selv om jeg ikke husker denne dagen, påpeker Jørgen.
– Man glemmer aldri en slik hendelse. Men jeg har ikke lenger mareritt om det. Og det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker på 18. oktober 2001, sier Anne Marte Slettaløkken, som jobber som kjøkkensjef offshore.
Hun skal feire jul på plattform, mens mannen John Olav og barna Marie (19) og Jørgen (16) skal feire sammen med farmor og farfar i Isfjorden.
Spesielt intervju
Vi har sittet sammen i skikafeen i over en time. Det har vært et spesielt intervju med to fine folk som har opplevd marerittet og kommet godt fra det. Men det vil aldri helt slippe taket.
Jørgen har vært i bakken hele dagen. Både han og storesøster Marie har vokst opp i slalåmbakken. De har gått gradene via Rauma Alpint og så til skilinja på Oppdal vgs.
– Jeg flyttet til Oppdal i august, og bor faktisk i samme hybel som min søster leide i de fire årene hun var på Oppdal. Nå går hun på folkehøgskole i Lofoten. Mens jeg skal satse for fullt her på Oppdal. Jeg stortrives! sier Jørgen Slettaløkken.
Stort talent
Han er bokstavelig talt tidlig i løypa, men regnes som et stort talent i slalåm og storslalåm. Han har kjørt aktivt siden han var seks år. Foreldrene har lagt ned enormt med kilometer, tid og penger for at barna skal få satse i bakken.
Jørgen har oppnådd flere gode plasseringer i landsrenn for sin aldersgruppe. En fjerdeplass i landsfinalen i slalåm i Bardufoss er hittil bestenotering. Han har flere topp-ti plasseringer. Og han har innstillingen og treningsiveren som skal til.
– Jeg er med i et langsiktig program her på Oppdal. Planen er å bli litt bedre år for år. Samtidig må man jo henge med i svingene også når det gjelder skolearbeidet, ler Jørgen.
– Min store ambisjon er å få kjøre i verdenscupen en gang i framtida. For å greie det må man trene hardt hele året. Nå trener vi ti ganger i uka. Noen ganger klokka seks om morgenen. Etter fire år håper jeg at jeg er god nok til å få kjøre renn i europacupen, som er steget under verdenscupen, sier Jørgen Slettaløkken.
Eller skal vi si Slettalykken. «Mirakelbabyen» fra Isfjorden.