Etter å ha vært på turné seks av de sju siste ukene, først i Europa, så i Latin-Amerika, for deretter å stupe inn i et prosjekt med Den Norske Opera og Ballett, forteller vinprodusent og frontfigur i Satyricon, Sigurd Wongraven (41), at han er i ferd med å trene seg ut av et jet-lag. Det har mildt sagt gått i ett for en av landets største musikk-eksportvarer i høst, som nå er klare for norgesturné med Molde som første stoppested.
– Hvordan er det mulig å holde et slikt tempo?
– Du må fjerne ting som lar seg ta bort. Som konserter du egentlig ikke vil spille. Når du selv står for beslutningene, da blir du fri. Vi har lett etter en balanse. Å holde på i to måneder i strekk er urimelig. Nå tar vi pauser mellom turnéene, forteller Wongraven.
Superstjerner i Latin-Amerika
Satyricons niende studioalbum, Deep calleth upon Deep– for øvrig et bibelsitat – ble sluppet 22. september til flere gode kritikker.
– Hva gjør at Satyricon stadig evner å fornye seg etter 26 år – og har fans over hele verden?
– Vi var tidlig ute som et av de første black metal-bandene. Graden av utilgjengelighet gjør oss mytiske. Men det er stor forskjell på å spille i Berlin, der det er litt slapt, og i Sør-Amerika, der heavy metal er tungt etablert og vi blir tatt i mot som superstjerner, sier Wongraven.
– Hvilket forhold har du til Molde?
– Jeg har faktisk bodd på Åfarnes i Rauma, men vi flyttet da jeg var knapt fire, så det er bare vage, fotografiske minner. Så spilte vi på Raumarock i 2007, og jeg har også besøkt noen av de forblåste plassene i Fræna. Men etter å ha spilt over hele verden i over 20 år, har vi aldri vært i Molde. Jeg gleder meg til å spille der. Ellers forbinder jeg byen med nasjonale ting, som jazzfestival, fotball og entreprenører.
Et dødskysset album
Edvard Munchs «Dødskyss» fra 1899 pryder det nye albumcoveret.
– Et sterkt uttrykk?
– Ja, jeg ville ha noe som passet med musikken og tekstene, og tankene rundt det eksistensielle, som rommer alt det mørke, angsten... jeg liker det, det er snedig, rotete og kantete. Munch er kunst uttrykt med vilje og følelse. Det passet spesielt bra til denne plata.
Tidligere har Wongraven fortalt om hvordan han ble akutt sjuk og hastet til sjukehus for to år siden. Det viste seg å være en cyste i hjernen.
– Har sjukdommen preget plata?
– Ja. Slik blir det med alt man opplever. Jeg forsøker jo å levere et ærlig stykke arbeid. Det går ikke an å stenge det ute. Dessuten var jeg fysisk preget en stund, og måtte redusere arbeidsmengden. De andre måtte bare vente til plogen var på beina igjen.
Kontroll på blindpassasjeren
– Hvordan lever du med cysten, som du kaller «blindpassasjeren», i dag?
– Jeg har skjønt at det er vanskelig å forutsi hvor lenge jeg skal holde på. Før tenkte jeg at det var motivasjonen som kom til å stoppe det. Plutselig innså jeg at det er ting utenfor min kontroll som kan sette punktum for Satyricon. Jeg kan ikke si om vi nå skal stake ut en ny kurs eller om dette blir siste album. Derfor var det så viktig å lage et album med spesielle kvaliteter. Det åndelige ble veldig viktig. At låta var bra, var ikke godt nok. Den måtte ha noe mer ved seg, en åndelig forankring. Stikker den djupt i sjela, da er det stor sjanse for at det vil funke, sier Wongraven, som mener han tross alt er heldig.
– Jeg har ikke kreft, men en cyste som ikke burde være der. Den tar opp plass og forstyrrer. Men nå vet jeg hvorfor jeg får tåkesyn, skjelving på hendene eller trykksmerter i hodet. Jeg har en viss forutsigbarhet og kontroll nå, det var det ikke i begynnelsen, og det gjorde meg stressa. Nå er det kontroll på plassering og størrelse, og jeg har blitt ekspert på egen situasjon. Det vil jeg anbefale alle som rammes av noe alvorlig: Å angripe det nærmest metodisk.
Setter pris på øyeblikkene
Sigurd Wongraven var bare 17 år da Satyricon ga ut sitt første album.
– Det har nok også med alder å gjøre, og at folk rundt meg minner meg på å sette pris å øyeblikkene. De fleste musikere drømmer jo om dette livet, bare noen få får det. Det er som med fotballspillere. Det gjelder å ha det gøy med det, for plutselig er alt borte.
Småbarnspappaen, som har to gutter på halvannet og fem år, har dessuten blitt en mester i omstilling.
– Når jeg er på turné, har jeg skype-treff med gutta mine hver morgen. Og så har jeg trent på omstille meg fra Latin-Amerika til opera og foreldrekaffe i barnehagen. Og la være å sette egne behov først, sier Wongraven.
– Hva sier gutta til at du er black-metal-musiker?
– De synes det er stas med bandet. Men det er viktig for meg å ikke dytte dem i noen retning. Gi dem min uforbeholdne støtte uansett hva de velger. Det har vært viktig for meg, og for at jeg har blitt den frie personen jeg er.
