Det er stadig noe frapperende nytt og monumentalt over både spillet, teknikken, uttrykket og utstrålingen fra Kvernberg. I tillegg har han med seg elementer av tidligere epoker, og jammen swingte han seg ikke innom «Sweet Georgia Brown» i cirka 10 sekunder, enda det var inn i ei kompleks Miles Davis-låt.

«Residence-artistene» fra 2006 og 2016 hadde flere av de samme låtene på fjorårets legendariske Moldejazzkonsert, men helt annerledes. Hvilke «skjemaer» de har inne i hodene sine, eller som oppstår i farta, de finnes ikke nedtegnet på vitenskapelig vis.

Ola Kvernbergs «Arvo» var ett av høydepunktene, og hans pizzicatoteknikk grensende til Baden Powell’sk bossa-gitarspill var betagende. Joshua Redman med sitt ekspressive, men OI! så følsomme spill toppet det, så mektig og tett at til og med uspilte toner fløyt i lufta.

Redmans egen nytelse «Zarafah» ga oss nærstudier i pusteteknikk som tok pusten fra oss. Med den lungekapasiteten og teknikken er vi sjeleglad han ikke er født i Skottland og ble sekkepipemusiker.

Brorparten av torsdagens repertoar var låter de i andektighet og respektfullhet har lånt fra andre. Over det hele ligger improviserende lek og varm musikalitet uløselig knyttet sammen, som et «Redbergsk» varemerke. Og når Kvernberg breisider til med firetonal hestehårsakkordspilling med hele buen brettet rundt fiolinen, hører vi da ekko fra et hjemlig trøorgel?

Med en heidundrende Paganini-aktig «Music for a Found Harmonium» og en stillfaren, sjelefull «Sometimes I feel Like a Motherless Child» omfavnet de helheten glimrende til slutt i ekstranumrene – og tok farvel. En uforglemmelig reise, med klanger og toner hentet fra helt andre himmelstrøk enn de som for Moldes del hadde et skybrudd å by på – etterpå. Hva gjorde vel det? Vi hadde vært med på Joshua Redmans og Ola Kvernbergs magiske teppe – og ville gjerne ha vært med lenger. Alle 160 ville det. Kom gjerne igjen!